Valentinernes historier

Joachim Nielsen døde av dop, men hans mest kjente band husker alkoholen best. Valentinerne mimrer om gode og dårligere dager som rockestjerner.

Joachim Nielsen var gitarist og vokalist i bandet Jokke & Valentinerne, én av de fire store innen norsk rock. Bandet oppstod i 1982 og gjorde etter hvert stor suksess. Joachim døde av overdose i oktober 2000 og Norge mistet en av sine største musikere.

– Øl til frokost!, sier Petter Pogo etter å ha vært en tur i baren. Han overtok bassistrollen i Jokke & Valentinerne etter at Håkon Torgersen ga seg i 1990.
– Kan dere fortelle litt om hvordan Jokke & Valentinerne starta?
– Jeg var vel rundt 19 år, så historien er lang. Du kan ikke få hele, flirer May-Irene Aasen, som var trommis i bandet. Hun skulle egentlig bare være vikar en periode, men endte opp som permanent trommeslager. Hun var med i bandet fra starten av, før Håkon Torgersen og Petter Pogo. To som også sitter rundt bordet på et av bandets gamle stamsteder, Teddys i Brugata.

I startfasen bestod bandet av Joachim Nielsen, May-Irene Aasen, Lars Lothe, Christian Ellingsgård og Trygve Johansen. Etter hvert trakk Lothe, Ellingsgård og Johansen seg ut. Inn kom Håkon Torgersen på bassgitar, som ga seg etter seks år. Petter Pogo tok over.
– Bandet var gjennom en del faser før vi fant formen og ble en trio. Joachim skrev låter, men var ikke vokalist i begynnelsen. Da vi møtte Håkon ble vi en trio, og debuterte med konsert allerede etter et par måneder, forteller May-Irene. Da Håkon sluttet holdt bandet én audition, og den eneste inviterte var Petter. Det ble en enkel overgang, fordi Petter kunne alle sangene.

May-Irene forklarer at de første konsertene til Jokke & Valentinerne ble spilt for «familien». Altså venner og kjente i samme miljø.
– Etter hvert oppdaga vi at det også eksisterte en slags undergrunn i resten av landet.

Etter tredje plata kom det plutselig et publikum og en type folk som var mer fremmed. Folk man egentlig ikke kunne identifisere seg med.
– Folk du ellers ikke ville gått på fest med, forklarer Petter.
May-Irene forteller en historie fra den aller siste konserten deres på klubben Mars i 1998. En person hoppa ned fra galleriet og gikk tvers gjennom scenegulvet.
– Hadde han blitt skada, ville jeg ikke ledd av det. Men når det plutselig står en veldig kort mann på scena, klarer
jeg ikke la være å le. Hva i helvete? Det kan jo hende han fikk vondt i foten da han våkna dagen etter, men det var så absurd.

Petter forteller om en konsert de spilte i Telemark. Da var det bygd opp en scene som stod på gulvet, men presset fra publikum var så stort at scena flyttet seg to meter bakover under konserten.
– Publikum var ville. Jeg tror ingen andre band som har det publikummet. Alt er lov på Jokke-konsert. Da er det stagediving, ølkasting og folk går helt bananas. Musikken utløste et eller annet, sier Petter.
– Det var som terapi for publikum, beskriver Håkon.
– Men folk lever sitt eget liv. Jeg hadde noen ganger følelsen av at vi akkompagnerte en galskap. En jævlig befriende greie. Man kan ikke oppføre seg sånn noe annet sted. Du kan ikke stå sånn på t-banen eller trikken, da hadde du blitt bura inne, sier May-Irene.

– Hvordan vil dere beskrive Joachim?
– Hyggelig og raus, med god og sarkastisk humor, sier May-Irene.
Petter forklarer ham som en artig kar med «kølsvart humor».
– Men også en intelligent mann, sier Håkon.
– En veldig intelligent mann, sier May-Irene og legger til:
– Og som låtskriver hadde han en evne til å tilføre noe originalt. En akkord, så veit du hvem du hører på. Jeg syns alltid det gjør at en låt virkelig har noe ekstra, sier May-Irene.

Hun forteller også at Joachim som låtskriver alltid skrev om ting han hadde kunnskap om. At tekstene er autentiske. Man merker at de ikke er tilgjorte. Håkon mener det er markant at Joachim alltid sang i 1. person, og at tekstene gjør det enklere for lytteren å identifisere seg, fordi det høres ut som han synger om sitt eget liv.
– Selv om det ikke nødvendigvis er seg selv han synger om, sier Håkon.
Petter avbryter med å nevne «Da har du driti deg ut igjen», en Jokke med Tourettes-låt.
– Den er til alle. Eller egentlig er den vel til ham selv, forklarer May-Irene.
– Tror det, sier Petter.

May-Irene gikk på forsøksgymnaset sammen Christopher Nielsen, broren til Joachim. Han er tegneserietegner, og har tegnet alle platecoverne til Jokke & Valentinerne, samt tegneseriene som fulgte med alle skivene. May-Irene var på fester i barndomshjemmet deres før hun møtte Joachim. Etter hvert ble hun og Joachim kjærester og samboere.
– Vi ble kjærester før jeg begynte å spille trommer.
Vi var sammen i åtte år, og alt skjedde veldig fort. Først kjærester, så vikar og så permanent trommeslager. Vi ble ikke uvenner selv om vi skilte lag. Vi spilte fortsatt sammen og bodde til og med sammen et halvt år etter, forklarer hun.

– Hvordan har vennskapet i bandet vært?
– Det har alltid vært bra, sier Håkon.
– Selv om vi ikke spiller sam- men lenger, føles det akkurat som om vi møttes i forrige uke, om det så er et år siden sist.
Vi er som en del av hverandre, sier Petter.
Bandet vanka mye på den gamle klubben Renegat, der de også spilte enormt mye på 80-tallet. Et annet samlingssted for gjengen var hjemme hos Joachim.
– Da han bodde i Trondheimsveien var det mye folk innom. Der drakk vi øl, spilte fotball- og hockeyspill, så på gamle filmer, hørte på musikk og spilte sjakk, sier Petter.
– Ja, Joachim kunne spille sjakk selv om han påsto at han ikke gjorde det, sier Håkon.

Bandet ble offisielt oppløst i 1994, etter å ha gitt ut fem album. Det fjerde albumet, Frelst, vant Spellemannprisen i 1991.
– Det var vel Joachim som ønska en oppløsning mest. Vi gikk litt i ring, sier Petter.
– Han ville bort fra byrden av å være Jokke. Jokke var en slags figur. Vi er jo tegneseriefigurer, sier May-Irene.
– På fritida så mange på ham som Jokke, mens han definitivt var Joachim Nielsen, sier Håkon.
– Jeg var veldig lei meg for at vi slutta. Det var en så stor del av livet. Å reise rundt, spille og forholde seg til musikk hele tiden. Da Joachim begynte å spille med andre, ble han inspirert til å ta seg sammen og lage låter igjen. Det gikk treigt med Valentinernes siste skiver, sier May-Irene.

Etter hvert ga Joachim ut plata Nykter med Backstreet Girls som backingband. Deretter ble bandet Jokke med Tourettes opprettet, der kun Joachim og Petter var med av de gamle medlemmene. De ga ut albumet Trygge Oslo etterfulgt av Billig Lykke. Da Petter ble med i Tourettes følte han at han gikk i sirkel igjen.
– Å spille inn Trygge Oslo var en god ting og en ny start for meg også. Vi hadde mange gode opplevelser sammen. Først helt på tampen fikk jeg en flau smak i kjeften av hele opplegget. Den nest siste konserten jeg spilte med Tourettes var den beste. Den aller siste, som var et par dager etterpå, var den dårligste, sier Petter.

Joachim drakk mye, og begynte etter hvert med sterkere stoffer. 36 år gammel døde han av overdose.
– Jeg vil heller snakke om alkoholismen hans enn narkomanien hans. Vi har ikke levd så tett på narkomanien, sier May-Irene.
Petter forteller at Joachims periode som narkoman var veldig kort. Han sier også at Joachim drakk så mye at han påførte seg epilepsi.
– Så dere ham forfalle?
– Ja, herregud. Veldig. Det var selvfølgelig begredelig, sier Petter, som savner ham veldig.
– Det går ikke en dag uten at jeg tenker på ham.

Etter at Joachim døde, gikk det lang tid før de andre hørte på musikken hans.
– Det ble veldig mye styr. Mange hadde plutselig vært så gode venner med ham hele veien, og skulle liksom ha en bit av ham etter at han døde. Det bød meg i mot, forteller Håkon.
– Jeg satte alt det der på pause, og gjorde ingenting for å høre eller spille musikken hans. Det tok tre år før jeg begynte å spille sangene igjen. Da var det en fyr i Stavanger som ønska at vi spilte noen låter på en konsert der, sier Petter.

Slik oppsto tributebandet Valentourettes, med medlemmer fra Valentinerne og Tourettes. Før konserten trodde Petter at alt hadde roet seg ned litt.
– Så spilte vi den ene konserten. Det var fullt hus og folk sang med. Det var en enorm glede å se. Han er faen ikke glemt og musikken hans lever. Nå har Valentourettes holdt på med dette i åtte år. Det er helt utrolig.
– Ble han hedret like mye da han levde?
– Nei, som Håkon sier så fikk Joachim veldig mange kompiser etter han døde. Hvor var de når han trengte støtte? undrer Petter.

De gamle bandmedlemmene driver med litt forskjellig i dag. May-Irene gjør det hun har gjort hele tiden; fotografering og utstillinger. Petter spiller gitar i bandet Senjahopen, som nylig har utgitt plata Tåra, Pess og Blod. I tillegg spiller han forskjellige strengeinstrumenter i bandet Lasso, som har ei plate under produksjon. Håkon spiller bassgitar i bandet Kjersti and The Morningbreads.
– Tror dere Joachim fortsatt hadde vært musiker hvis han levde i dag?
– Ja, det er jeg sikker på, sier Petter.
– Den siste perioden skrev han sanger og fikk litt kjøtt på kroppen igjen. Han var veldig positiv og optimistisk, sier Håkon.
– De fire siste sangene hans ble spilt inn i studio. De holder veldig høyt nivå. Hadde han bare klart å overleve, hadde han fortsatt å produsere. Han hadde det i seg, sier Petter.

Valentourettes spiller på =Oslos 10-årsfeiring 27. juni. 

Saken sto på trykk i =Oslo, mars 2012.