Slik fikk rusavhengige Christer nyresvikt

For gamle stoffbrukere svikter helsa nå på nye måter. =Oslo-selger Nils Christer Modin har ikke tisset på over to år. Ved Ullevål sykehus er en av fem dialysepasienter rusavhengige.

Tekst: Kari Bu
Foto: Dimitri

Det er tirsdag tidlig på morgenen. På rommet står en stor maskin ved siden av senga. Tall på en skjerm. Ved siden av maskinen er det festet en gjennomsiktig plasthylse med masse slanger på.

– Her er nyra mi, sier Christer, som helst bruker mellomnavnet sitt.

Han legger seg i senga. Får to slanger på seg, og et kateter ned i hjertet. Blodet dras ut, renses og pumpes inn igjen. Han skal ligge slik i fire timer i dag. På torsdag skal han inn igjen. Og på lørdag. Tre dager i uka, klokka åtte om morgenen. Tolv timer til sammen. Hver uke er slik.

En gang tok Christer taxi til kong Harald. Nå kjører han taxi til Ullevål annenhver dag. For tre år siden ble han veldig syk. Han gikk på legevakta med store smerter og 40 i feber, men der ble han kastet ut. De trodde bare han hadde abstinenser.

– Jeg var for syk til å krangle. Jeg ble ikke bedre på tre døgn, men jeg ville ikke være til bry. En venn som bor hos meg orka ikke å se meg sånn, og ringte ambulanse. På sykehuset sa legen: «Treffer vi ingen årer på deg nå, er du død i løpet av kvelden.»

Christer hadde nyresvikt. Han trengte dialyse med en gang.

Legen hans heter Nanna von der Lippe. Hun er glad han har invitert oss med, for hun har viktig informasjon å dele:

– Rusavhengige må vite om dette. De oppsøker oss nesten alltid i endestadiet av nyresvikt. Mange har gått med hovne bein lenge. Vi kaller det nefrotisk syndrom. Væsken man egentlig skal ha i blodbanen lekker ut i vevet. Pasienten får store vannansamlinger og «elefantbein». Andre symptomer er vektøkning og pløsete ansikt.

Få vet at langvarig rusbruk med sprøyter kan gi nyresvikt. Ikke en gang i rusmiljøet er dette kjent. Selv legene er overrasket, og forskningen er mangelfull. Men man mener det skyldes at erfarne sprøytenarkomane har hatt mange infeksjoner. Det kan føre til amyloidose, en autoimmun sykdom. Pasienten produserer antistoffer mot seg selv, og til slutt tettes nyrenes filtre. Årsaken er ikke rusmidlene i seg selv, men all sprøytebruken og det urene stoffet som gir kroniske infeksjoner.

Det er unikt for Oslo at rusavhengige kommer på sykehus med nyresvikt. I resten av landet, Europa og USA skjer det sjelden. Ullevål sykehus fikk den første pasienten i 2005. I dag er 20 prosent av Ullevåls dialysepasienter rusavhengige. Hva er forklaringen?

Flere faktorer spiller inn: Norge har en velferdsstat som holder liv i dem som overlever rusen. De blir også bedre undersøkt for sykdom enn i mange andre land. Metadon har gjort at rusavhengige lever mye lengre enn før. De rekker å utvikle sykdommer som før var ukjente hos denne gruppen. De som har nyresvikt, kom tidlig inn i Oslos harde narkotikamiljø. De er født på 1960-tallet eller før.

Dialyse fjerner avfallsstoffer og vann fra blodet når nyrene ikke klarer det selv. Det er lettere å behandle sykdommen hvis pasienten kommer tidlig til sykehus. Det er også viktig å kunne planlegge dialysen.

– Det er ikke rart vi kommer sent når vi blir kasta ut fra Legevakta, sier Christer.

Legen har et råd til de som merker symptomer: Be om prøver som er spesifikke for nyresvikt. Diagnosen er ikke vanskelig å stille. En blodprøve viser mengden av proteinet keratin i blodet, og en urinprøve viser eggehvite i urinen.

Christer trenger den mest kompliserte formen for dialyse. Det fins også en variant hvor pasienten behandler seg selv hjemme.

Med nyresvikt må Christer ha en selvdisiplin han aldri har hatt før. Han kan ikke drikke mer enn én liter per dag. Mat med mye kalium bør han ikke spise. Det vil blant annet si banan, nøtter, sjokolade og frityrstekte poteter. Til gjengjeld slipper han å gå på do når han har drukket, for nyrene skiller ikke ut vann. Urinstoffet går ut i huden.

– Det var morsomt da politiet ba meg om urinprøve. Jeg spurte om de hadde god tid, for jeg hadde ikke pissa på to år!

Det er ikke bare ulemper ved å være dialysepasient, i hvert fall ikke når man har levd så hardt som Christer. Han roser de snille sykepleierne, og maten han får på sykehuset. Dessuten fikk han metadon da nyrene sviktet. Riktignok fikk han metadon en gang før, men han mistet den igjen etter en sprekk med sidemisbruk.

– Hvorfor måtte det gå så langt før jeg fikk tilbake metadonen? Etter sprekken fikk jeg bare Subutex, men det funka ikke for meg. Uten sykepleierne her, hadde jeg ikke hatt så mye hjelp. Til Legevakta går jeg ikke før jeg er dau. Når det står «rusmisbruker» i papirene dine, gjør de alt de kan for å hive deg ut.

Avdelingssykepleier Berit Ramstad kommer inn på rommet. Hun forteller om frustrerte dialysepasienter med rusproblemer.

– En kveld kom jeg inn til en som hadde vært snill som et lam under hele dialysen. Da jeg koblet ham fra, spratt han opp og sa: «Jævla helvetes kjerringer!» Så fyrte han opp en røyk inne på rommet. Da ble romkameraten inspirert, og hisset seg opp likedan. Vi sykepleiere hadde ikke gjort noen ting. Vi føler at vi er ganske geme.

– Det er dere, sier Christer. – Det der er bare frustrasjon, ikke noe personlig. Jeg prøver å skjerpe meg.

– Du er jo to forskjellige personer, sier Berit. – Du er så hyggelig når du ikke er rusa, men det er ikke lenge siden du var forbanna fordi du ikke fikk enerom.

– Jeg prøver å holde meg unna rus, sier Christer. – Da orker jeg ikke å dele rom med rusavhengige. Det er nok at en av dem tilbyr meg noe, så ryker alt jeg har planlagt. Jeg følte meg degradert da jeg måtte ligge på fellesrom igjen.

Berit forklarer at det skjer uforutsette ting hver dag. I dag kom en pasient tilbake etter et år i utlandet. Han måtte ligge isolert, og noen andre måtte flyttes.

– Vi prøver så godt vi kan å gjøre det beste for alle. Det er ikke alle som kan dele rom med vanlige pasienter. De som er veldig rusa og utagerende, de gjør folk redde. De som bruker amfetamin sliter med å ligge rolig her i fire timer.

Christer ler, og hermer etter pasientene som ikke ligger rolig. Han synes ikke det er rart at Oslos rusveteraner får mange helseproblemer.

– Vi blander ikke stoffer med teskje, men med spiseskje. Alle jeg kjenner med nyresvikt bruker både amfetamin og heroin. Noen er jo helt ville. De tester ut salmiakk og medisin de finner i søppelcontainere utenfor sykehuset. De blander for å få alt sammen til å virke. Selv har jeg ikke brukt sprøyter på over et år.

Temperament er ikke det eneste som kompliserer behandlingen av de rusavhengige. Legen forteller at det kan være vanskelig å finne blodårer for å legge inn kateter.

– Årene er ikke alltid lette å stikke på når de er blitt stukket i årevis. Christer og jeg hadde et døgn hvor vi ikke fikk det til. Vi gråt litt begge to, og så klarte vi det – mirakuløst nok.

Nanna von der Lippe løfter opp bandasjen på Christers bryst. Hun viser fram kateteret, der tuppen stikker ned i hjertet. Den direkte tilgangen til blod er fristende for mange rusavhengige.

– Kateteret kan kobles av og lukkes opp. Mange benytter sjansen til å sette narkotika rett i blodet. Noen sier helt åpent at de ikke klarer å la være. Det skjønner jeg. Det er dette de har holdt på med hele livet, å prøve å få stoff inn i åresystemet. Her er det kjempeenkelt. Problemet er at det følger med bakterier, og da kan de få blodforgiftning. Eller blodtilgangen kan gå tett, så man må lete etter en ny åre og legge nytt kateter.

Nitten av Ullevåls dialysepasienter har narkotikaproblemer. Totalt går 82 pasienter til dialyse ved sykehuset, og i tillegg har rundt 30 hjemmedialyse. Mange er ikke aktuelle for nyretransplantasjon. Det krever at pasienten er frisk nok, for operasjonen fører med seg medisiner som svekker immunforsvaret. For å få ny nyre må pasienten være infeksjonsfri, og ikke ha hepatitt. Alvorlig hjerte- og lungesyke pasienter får heller ikke transplantasjon.

Sykepleier Frank Schulte forklarer hvorfor det er vanskelig å gi rusavhengige en ny nyre:

– Grunnsykdommen kommer tilbake i den transplanterte nyra. Kroppen produserer hele tiden antistoffer. Har du klart å holde deg 100 prosent rusfri i mange år kan kroppen bli kvitt antistoffene. Problemet er når man stikker seg selv i årene og får småinfeksjoner hele tiden.

Foreløpig er ingen av de nitten ruspasientene aktuelle for transplantasjon. Ingen har klart å holde seg rusfrie lenge nok.

– Jeg skal klare det, sier Christer.

– Det er drømmen min. Det er det jeg lever for. En venn av meg fikk nyresvikt. Han sa til meg at han kom til å ta livet sitt, og det gjorde han også. Jeg er blitt mye mer disiplinert enn før. Jeg har bare gått glipp av noen få behandlinger. De dagene jeg ikke skal hit, må jeg hente andre medisiner, som jeg spiser hele dagen. Skulle ønske jeg hadde samme disiplin for mange år siden.

Han savner noe å gjøre, både når han sitter hjemme og når han ligger på sykehuset. Dialysen gjør ham sliten. Etterpå orker han ikke å gå fra sted til sted. Derfor vil han ta førerkort for moped. Da blir det lettere å selge =Oslo. Han vil lære seg data, og han vil reise mer. I vinter var han på ferie for første gang i sitt liv. Da skjønte han hvor heldig han er som bor i Norge.

Han dro sammen med Jan Egil, som bor hos ham, til Gran Canaria. Der var folk sjokkert over at den norske staten betalte for Christers dialyse på ferie. Sykehusplass var bestilt på forhånd, men det gikk ikke helt som planlagt.

– På sykehuset ville de ikke ha meg fordi jeg hadde hepatitt C. Heldigvis møtte jeg en kul ansatt som ordnet et annet sykehus til meg. Hadde jeg bodd i et annet land, hadde jeg ikke levd. Som rusavhengig hadde jeg nok ikke fått dialyse en gang.

Da Christer besøkte kongen på Slottet før jul i 2010, fortalte han om vold og alkohol i barndomshjemmet. Uansett hvor han er, snakker han åpent og ærlig om seg selv. Sykehuslegen har hatt med seg mange studenter inn på rommet hans, og nå håper Christer at åpenheten kan redde liv.

– Noen klarer de å få i gang igjen nyrene på. Jeg kom ikke tidsnok.