Vil redde Frankmotunet

På Frankmotunet fant Marino Jonassen veien til sitt nye liv. Nå kjemper han mot nedleggelsen av det populære behandlingstilbudet i Folldal.

Marino Jonassen ser så opplagt ut at det er vanskelig å forstå hvor langt nede han har vært. I dag trener han mer og lever sunnere enn de fleste. Når vi går ut, legger han igjen jakka. Med et par varmegrader i lufta denne februarformiddagen, synes han at det er blitt vår i Oslo. Kanskje fordi han bor i Harstad. Marino vokste opp på Bøler i Oslo med nordnorske foreldre. På skolen havnet han etter hvert i en spesialklasse for urolige elever.

– Alle foreldre visste hvem som gikk i spesialklassen, og de prøvde å skjerme barna sine fra oss. Det var sårt ikke å bli invitert i bursdager. Man følte på utenforskap, og da ble det den rollen man tok på seg. Jeg begynte med både øl og hasj da jeg var 13. Faktisk var det lettest å få tak i ulovlige rusmidler, de kunne vi kjøpe selv.

Noen stoffer ga Marino en ro han aldri hadde kjent før. Da han var 18, innså han at han hadde et rusproblem og trengte behandling. Møtet med Veksthuset i Oslo ble hardt.

– I dag tror jeg ikke metodene der ville vært lov. Det var et militært opplegg med roping og skriking. Du fikk bare mer skyldfølelse, og ingen løsninger.

Fikk en ny sjanse

Han var gjennom mange mislykkede forsøk på behandling. Noen steder følte han seg ikke trygg, andre steder føltes mest som oppbevaring. Han merket stor forskjell da han fikk plass på Frankmotunet i Folldal som 25-åring.

– Der ble jeg tatt på alvor. Jeg ble sett på en helt annen måte enn før.

Likevel ville Marino vekk. Han var ikke klar for et nytt liv, og skrev seg ut. «Den varme gode klemmen som heroinen ga meg, var tilbake», skrev han på Facebook om det som skjedde etterpå. Han har få minner fra denne tiden, men så kom en ansatt fra Frankmotunet og besøkte ham på hospitset der han bodde. Marino husker sorg og anger der han lå i halvsvime. Samtidig fikk han en følelse av å være ønsket, noe ingen annen institusjon hadde gitt ham. Han søkte seg inn på nytt. Da han fikk plass på Frankmotunet noen måneder senere, lå han på sykehus etter nok en overdose. Motivasjonen var borte, og etter noen uker ble han funnet av ambulansepersonell med hodet under vann i Akerselva.

Orket han flere fåfengte forsøk på behandling? Han trøstet seg med at rusen ville være der uansett, så han kunne døyve eventuelle skuffelser han møtte. Dermed dro han til Folldal, tre år etter første forsøk.

– Jeg pleier å si at jeg ble rusfri på kjøkkenet på Frankmotunet. Der jobber Unni, en gammel rakett av en dame. Hun har vært der i alle år, og hun tar vare på deg. Følelsen du får av hjem og familie er det viktigste. Så er det lokalsamfunnet i Folldal, hvor du blir akseptert og kan være deg selv. Det er en ny opplevelse for mange.

Unikt engasjement

Behandlingsstedet er best kjent for å gjøre pasientene til hundekjørere, og mange av dem har deltatt i det årlige Femundløpet på 650 kilometer.

– Det er et hardt løp, men folk kommer rett fra gata og gjennomfører. Jeg har bare vært med og sett. Jeg var også oppe i hundegården og prata med bikkjene. Det er ubetinget kjærlighet. Dyrene dømmer deg ikke, de er bare glade for at du kommer.

Sist sommer var Marino tilbake i Folldal på besøk.

– Det var så fint å se alle igjen. Da jeg fikk vite at Frankmotunet skulle legges ned, ville jeg ikke tenke på det. Så slo det meg at jeg ikke kan dra dit neste sommer. Da kom tårene. Jeg ble med i Facebook-gruppa «La Frankmotunet leve», med 16 500 medlemmer. Jeg har aldri sett et sånt engasjement for et sted med 29 ansatte i ei bygd med drøyt 1000 innbyggere.

Tap av pasientplasser i Innlandet gjør at Tyrili må avvikle driften ved én enhet, og i januar vedtok styret at det blir Frankmotunet. Beliggenhet og bygningsmasse bryter med krav i anbudskonkurranser. Frankmotunet ligger et stykke fra bysentrum og har trehus som er dyre å oppgradere. Nå skal helsetjenester tilbys nær pasientens hjemsted, og nær offentlige tjenester som sykehus.

– Jeg blir lei meg og sint. Tyrilistiftelsen sier at de bare må følge reglene, og brukerorganisasjoner er ikke invitert med på diskusjon. I rusbehandling trengs det mangfold. For noen er avstand til byen avgjørende for å lykkes.

Fulgte drømmeplanen

I 2016 utga Folkehelseinstituttet en rekke rapporter om pasienters erfaring med døgnopphold i tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Her skårer Frankmotunet svært godt, samtidig som mange oppgir misnøye med tidligere rusbehandling. Marino er rørt over historier han hører fra tidligere pasienter. De forteller om ansatte som har strukket seg langt, uten at det virket som et ork for dem.

– Hvis de skulle fordelt lønna si på antall timer de bruker på oss, hadde de kommet jævlig dårlig ut. De er som en familie. De støtter oss i kampen mot nedleggelse, og nå tror jeg vi vinner.

Da Marino kom til Frankmotunet, skrev han en «drømmeplan». Om fem år ville han bo i Harstad, jobbe med rusavhengige og ha bedre kontakt med familien. Det hadde han nesten glemt da han kom ut.

– Jeg følte at jeg holdt meg rusfri uten grunn. Jeg ringte sjefen på Frankmotunet og sa at jeg hadde det helt jævlig i leiligheten min i Oslo. Da minnet han meg på drømmeplanen. Han ba meg annonsere etter leilighet i Harstad Tidende. Fire måneder senere flyttet jeg.

Først ville Marino bli sykepleier, men det ble for vanskelig. Han ble tilbudt ulike tiltak i Harstad, men likte ikke følelsen av å være Nav-klient.

– For meg var det viktig å stille på lik linje med alle andre. Jeg prøvde å få jobb, men noen steder kom politiattesten min i veien. Jeg holdt meg aktiv, var bingovert og snakket norsk med innvandrere gjennom Røde Kors. Plutselig fikk jeg positivt svar fra rus- og psykiatritjenesten i Harstad kommune.

Reddet livet mange ganger

I tre og et halvt år jobbet han som erfaringskonsulent, og nå vil han ta fagbrev som helsefagarbeider.

– Jeg lærer best gjennom praksis, så nå jobber jeg på Helsehuset, med rehabilitering av eldre. Jeg trives godt, men jeg skal tilbake til rus og psykiatri, som jeg brenner for. Det er også fantastisk å være aktiv i Foreningen for human narkotikapolitikk.

Marino takker flere enn Frankmotunet for at han har overlevd. I jula ga han blomster til brukerrommet i Oslo. De ansatte på det som tidligere het Sprøyterommet reddet livet hans mange ganger.

– På brukerrommet er de veldig flinke til ikke å gi opp folk. De støtter deg alltid. Det samme gjør gatemagasinet. Når du er på ditt laveste, er det godt å ha noen som møter deg der du er, uten formaninger om hva du skal og ikke skal gjøre.

Han har nok av vonde opplevelser fra gata i Oslo, som å bli ransaket med buksa nede i full offentlighet.

– Jeg har hatt mange kjipe opplevelser med politiet. To politifolk brøyt meg ned i bakken for et kvart gram heroin. Da var det batong i kjeften. Jeg har også måttet gå spissrotgang gjennom hele Karl Johan i håndjern. Det er et evig stress. Du får enorme bøter som du ikke har noen sjanse til å betale. Jeg har fått 10 000 kroner i bot for litt hasj. Når du ikke kan betale for deg, ruser du deg enda mer fordi du har det verre.

Frankmo er kjærlighet

Nå har Marino bodd i samme leilighet i sju år. Han har blitt onkel og har mange gode venner. Han er gjeldfri og har startet et prosjekt med utdeling av opioidmotgiften nalokson. Sammen med kommunen ble han tildelt Naloksonprosjektets Ninjapris 2021. Året før ble han nominert til «Årets harstadværing» for arbeid med skadereduksjon på rusfeltet. Uten Frankmotunet hadde han ikke orket å starte det nye livet. På Facebook takker han de ansatte slik:

«Dere inviterte meg med hjem til dere på middag, vi dro på turer hvor dere brukte fritiden deres på meg, vi bodde der sammen med familien deres på selve tunet. Dere fikk meg til å føle hva det vil si å ha det godt i livet. Dere fikk meg til å kreve det av meg selv fordi jeg som alle andre mennesker fortjener å ha det godt. Frankmo er kjærlighet!»

[FAKTA]

Tyrili Frankmotunet

Døgnbehandling for rusmiddelavhengige med 25 pasientplasser.
Etablert i 1991 i Folldal i Østerdalen.
Kjent for egen hundegård og pasienter som deltar i Femundløpet.
Etter en anbudskonkurranse tapte Tyrili 27 pasientplasser i Innlandet, og Tyrilistiftelsen vedtok i januar at Frankmotunet avvikles i løpet av året.
Mange engasjerer seg imot nedleggelse, blant annet i Facebook-gruppa «La Frankmotunet leve», som har cirka 16 500 medlemmer.

Marino Jonassen

Født i 1983 og oppvokst på Bøler i Oslo.
Hadde rusproblemer fra tenårene til
slutten av 20-årene, da han fullførte behandling på Tyrili Frankmotunet.
Flyttet til Harstad som 32-åring og ble erfaringskonsulent i kommunens rus-
og psykiatritjeneste.
Tar fagbrev som helsefagarbeider og
leder Foreningen for human narkotikapolitikk avdeling nord.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 3/2022.

Den 15. mars ble det klart at Frankmotunet får bestå. Alle nåværende medarbeidere fortsetter, noe som tilsvarer 22 årsverk. Tyrili må bruke opptjent egenkapital i en periode, mens det jobbes for å finne mer permanente løsninger som sikrer et solid driftsgrunnlag. Avgjørelsen ble tatt på et møte mellom Tyrilistiftelsen og Helse Sør-Øst RHF.

– Det er helt rått!!! Jeg er så glad at dere aner ikke! var Marinos umiddelbare kommentar.