Vi mistet Matheo. Vi fikk Oliver.

Mats Feigum Johansen (26) og Ina Christine Ingolfsland (22), foreldre

Søndag ettermiddag tok de vannet. Da begynte ting å skje. Vi ble flyttet over til føderommet. Jeg kjente ikke den smerten alle snakker om. Det at det gjør så vondt å føde. Jeg merket ingen ting. Den psykiske smerten var så sterk at jeg ikke kunne kjenne den fysiske.

I mai 2013 fant vi ut at jeg var gravid. Selv var jeg bare 19 år, Mats var 22. Vi var unge: de første ut i begges vennegjenger til å få barn. Jeg var litt stresset. Mats fløy frem og tilbake i mens han hylte av glede innvendig. Termindatoen var 27. januar.

To dager før termin hadde vi vært på besøk hos mamma og pappa. Babyen sparket dagen lang. Vi spiste en sen middag, og ventet egentlig bare på at noe skulle skje. Da klokka bikket midnatt kjente jeg plutselig ingen ting. Jeg tok noe kaldt å drikke, og gjorde alle de tingene man skal gjøre. Kjente fortsatt ingen ting. Mats ringte legevakta, mens jeg tok en dusj. Vi fikk beskjed om å komme med det samme. Det var natt, jeg husker at det var mørkt. Selv hadde jeg båret denne babyen i magen min i ni måneder. Jeg skjønte at det var noe som ikke stemte. Det tror jeg vi begge gjorde.

På vei til legevakta var det en veldig spesiell stemning i bilen. Vi sa omtrent ikke ett ord til hverandre. Når Mats kjører bil, kjører han alltid med én hånd på rattet. Dette var første gang han kjørte hele veien med begge hendene der.

Turen tok et kvarter. Vi ble tatt imot med en gang. Det var veldig stille der. Vi skulle ta en CTG på magen. Vi hørte hjertelyd straks den ble satt på. Vi ble så lettet. Så deilig, tenkte vi. Men det viste seg at det var min egen hjerterytme vi hørte. Vi ble fortalt at det kunne skyldes at babyen lå feil. De tok ultralyd. Med én gang kunne legen bekrefte at det ikke var noe liv. Enda en lege kom inn, og bekreftet det samme.

Jeg husker ikke så mye fra det øyeblikket. Alt bare raste sammen. Vi gråt. Legene gikk litt til side, slik at vi liksom bare kunne være oss to. Da vi fikk beskjeden gikk vi inn en boble.

Mats: Jeg kan huske menneskene inne på rommet svirre frem og tilbake. At vi plutselig befinner oss på et venterom.

Mats ringte først til foreldrene sine. Jeg klarte ikke å ringe og si det selv. De blir vekket av en telefon og trodde selvfølgelig at fødselen var i gang. De sier at de kommer med en gang. Moren til Mats ble også oppringt. Broren hans, som egentlig bor i Tyskland, var heldigvis hjemme akkurat denne helga. Familiene våre ankommer sykehuset samtidig. Vi var flyttet til et annet rom. Her skulle vi bli de neste dagene. Jeg husker ikke så mye. Jeg var utslitt, og alt føltes bare så tomt. Jeg syntes det var veldig, veldig rart å ha den store magen og at det ikke var noe liv der inne.

Vi prøvde å sove noen timer, slik at det skulle bli morgen. Vi fikk beskjed om hva vi skulle i gjennom de neste timene. Dagene. Det var mange tester av meg. Blodprøver. De forberedte meg på at det ville være smertefullt å ta fostervannsprøve gjennom magen. Jeg var helt nummen og kjente ingen ting. De tok testene for å finne ut hvorfor babyen var død.

Du vil helst at det hele skal være over. Du tenker kanskje først på keisersnitt. Jordmødrene var veldig opptatt av at dette skulle gjøres naturlig. At jeg skulle komme seg gjennom opplevelsen og få kjenne på alle følelsene i situasjonen. Det er forsket på det: at man i ettertid er mer glad for å ha født normalt enn å ha tatt keisersnitt, i situasjoner som vår. I tillegg blir du mye dårligere etter et keisersnitt. Legene mente vel at vi skulle slippe den belastningen i tillegg.

Etter den tunge beskjeden fra legene, fikk vi varslet de aller nærmeste vennene våre. Vi fikk jo meldinger etter at vi visste at Matheo var død. «Skjer det noe nå?». Og: «Har du merket noe enda?». Meldinger som dette kom hele tiden.

Lørdag ettermiddag fikk jeg første tablett for å sette i gang fødselen. Det tok lang tid. Jeg merket ingen ting. Jeg fikk en ny tablett neste morgen. Vi ble hele tiden forberedt på hva som kom til å skje, hvordan babyen ville være når han ble født og at han kanskje ville se litt annerledes ut. De fortalte oss at han de første timene ville være varm som en nyfødt, men at utseendet så ville forandre seg ganske raskt. De bad oss om å ta så mange bilder som mulig. Mamma hadde vært hjemme og hentet et kamera. Vi fikk beskjed om at det kanskje ville føles rart å se på bildene med det samme, men at mange angrer i ettertid når de ikke har tatt bilder.

Så var fødselen i gang. Det var en ro rundt det hele. Det var jo veldig spesielt.

Det var det virkelig. Selv om vi var klar over hva som kom, klarte vi likevel å smile. Vi var innstilt på å prøve å ha det «fint». Vi forsøkte å få dette til å være et godt minne. Både fødselen og den tida vi skulle få med lille Matheo. De dagene vi skulle få etter fødselen, skulle være noe fint å tenke tilbake på. Det var vondt, men vi ønsket ikke at det kun skulle være trist og forferdelig hver gang vi tenkte på Matheo. Han var jo vårt første barn.

Jeg husker at jeg sa at jeg syntes det var så mørkt og stille rundt siste innspurt av fødselen. Da fortalte Mats meg at det hadde vært rundt sju-åtte mennesker der inne. Noen som hjalp til, andre som stod og fulgte med. Det var flere folk som hadde spurt om de kunne være med på fødselen. De hadde kanskje ikke opplevet en dødfødsel før?

Matheo ble født halv tre på natten, på termindatoen. To dager etter at vi fikk beskjed om at han var død. Han ble lagt på brystet mitt da han kom. Det så ut som om han bare sov, egentlig. Han hadde ikke forandret seg så mye som det vi hadde forberedt oss på. Det husker jeg at alle legene og jordmødrene reagerte på. Det var kanskje et tegn på at han ikke hadde vært død så lenge i magen. At det skjedde veldig fort. Jeg hadde jo kjent liv hele tida, fram til det ble stille den fredagskvelden.

Da han ble født, tok de morkaken for å sjekke den videre. Ved normal fødsel ser de bare raskt på den, for å sjekke at det ser greit ut og kaster den. Her skulle den bli sendt videre til et sykehus i Oslo for videre kontroll. Når man mister såpass sent i svangerskapet, skal svaret ligge i morkaken. Hvis man i det hele tatt får svar. De forberedte oss på at vi mest sannsynlig ikke ville få noe. Noen får kraftige blødninger, med akutt fare for både mor og baby. Slik var det ikke for oss. Det ble jo bare plutselig stille, uten noen tegn. Jeg hadde vært på kontroll dagen før det skjedde. Det kan skje uten forvarsel. Da kaller de det krybbedød i mors liv.

Vi fikk alenetid med Matheo. Gjennom hele svangerskapet hadde jeg sagt at jeg gledet meg sånn til å se ham i armene til Mats. Etter at jeg hadde hatt ham på brystet mitt og han var blitt vasket, var det veldig spesielt å se Mats bære ham. Det var veldig vakkert, samtidig som det var kjempetøft. Det var jo det jeg hadde gledet meg sånn til å se. Mødrene våre i nærheten hele tida. Hele familien inn på føderommet. Da de kom ble det tatt mange bilder. Alle gråt og smilte om hverandre. Det var en spesiell situasjon.

Obduksjon var noe av det første vi måtte snakke om. En lege sa at det mest sannsynlig ikke ville gi oss svar. Vi satt der med sønnen vår i armene. Vi ble enige om at vi ønsket at han skulle få fred. Den første natta var helt grusom. Samtidig visste vi at vi kun skulle få noen dager med ham, så vi gjorde det beste vi kunne med de dagene vi fikk. Vi fikk besøk av en prest. Selv om ingen av oss er veldig kristne, ble det veldig naturlig at han kom og sa noen ord. Vi fikk jo ingen dåp. Vi skulle bare få en begravelse.

Vi fikk så mye tid vi ville med Matheo. Jeg husker at vi lå med ham i sengen på morgenen etter at vi våknet. Vi kunne høre andre fødsler, men det tenkte vi ikke på. Vi var bare glade for at andre fikk barn. Det var egentlig bare hyggelig. Hver gang Matheo skulle ut fra rommet, ble han sendt på et kjølerom for at han ikke skulle forandre seg så mye. Han ble født natt til mandag. Onsdag formiddag dro vi hjem. Fordi Matheo forandret seg så lite på de dagene vi hadde, er vårt siste syn av ham veldig pent. Det er fint å tenke på.

Allerede på sykehuset snakket vi om det å få flere barn. Om Matheo skulle få bli storebror en dag. Jeg tror vi begge var veldig redd for at den andre ikke hadde lyst. Men det var noe begge ønsket. Vi skulle prøve så snart vi kunne. Vi måtte vente til prøvene mine var klare, og til vi begge var psykisk klare. Selv om jeg tror vi var det der og da.

Vi tenkte på hvordan vi skulle få gitt beskjed til alle. Facebook ble det naturlige valget. Da vet vi at nyhetene sprer seg til veldig mange, veldig raskt. Da kom vi ikke til å få så mange spørsmål om hvor babyen var, når de så at magen min var borte. Mats publiserte et bilde av hånden til Matheo på Facebook og skrev hva som var skjedd. Han avslutte med: «Ikke vær redd for å snakke om ham eller å ta kontakt.»

Hjemme stod alt klart. Barnerommet til Matheo, tingene vi hadde kjøpt inn. Vogna hans stod i gangen. Vi fikk spørsmål fra svigermor om vi ville at hun skulle rydde det vekk. Men vi ønsket at alt skulle få stå. Pakket vi det vekk, pakket vi også vekk hele historien om Matheo. Vi ønsket få et barn til. Da ville vi bruke det samme som Matheo skulle hatt. Vi kjørte hjem fra sykehuset. Det var veldig trist og vanskelig å komme inn i leiligheten. Det aller første vi gjorde, var å gå inn på Matheos rom. Resten av leiligheten var full av blomster.

De første turene ut var bare til postkassa og tilbake igjen. Om vi ikke hadde gått ut den døren sammen hver eneste dag, tror jeg at vi hadde vært et helt annet sted enn der vi er nå. Det hjalp mye. Jeg fryktet alltid å møte på naboer som ikke hadde fått med seg hva som hadde skjedd. Fryktet at de ville spørre om hvor babyen vår var. På en av de første lengre turene traff jeg en nabo som spurte om nettopp det. Det var første gang jeg var måtte fortelle det selv. Dagen etterpå fikk vi blomster på døra fra alle i bygget vårt, og fra bygget ved siden av. Naboen jeg hadde truffet på tur hadde gitt beskjed til alle som bor nærheten. Det å vite at de visste, gjorde det lettere for meg å gå litt lengre turer. Det var veldig, veldig fint.

14. februar var det begravelse. Alle som ønsket å komme var velkomne. Kapellet har plass til rundt 150 mennesker. Det var helt fullt. Det var Mats, hans bror, min søster og jeg som bar kisten. Det var fint å se den lange rekken med mennesker som kom etter oss til gravplassen. Det føltes veldig naturlig for oss å ha en begravelse. Nå hadde vi et sted å gå til, slik at vi kunne fortsette å lage minner. Til minnestunden etterpå hadde vi laget en bok med bildene av Matheo. Vi sa med en gang at dette ikke var noe man var nødt til å se, heller ikke skrive i. Men nesten alle som kom, skrev noen ord. Det var ikke bare oss som foreldre som hadde mistet et barn. Det var tanter og onkler som hadde mistet en nevø, besteforeldre som hadde mistet et barnebarn. Det var veldig mange som delte denne sorgen med oss.

Noen måneder senere fikk vi klarsignal fra legen. Tre måneder etter at vi hadde mistet Matheo var vi gravide igjen. Legen var i sjokk over at det hadde skjedd så fort. Han sa at vi var veldig heldige. Vi regnet ganske raskt ut at termindato ville falle rundt samme tid som jeg hadde hatt med Matheo. Vi ville ikke glede oss for mye og var selvfølgelig nervøse. Vi fikk beskjed om at vi ville få ekstra oppfølging gjennom hele svangerskapet. Det hjalp. 17. mai fikk vi fortalt det til nærmeste familie. Da vi kom til uke ti, følte vi at vi ikke klarte å holde på hemmeligheten lengre. Vi delte den på blant annet Facebook.

Termindato var 20. januar. En uke før forrige termin. Det føltes ut som om vi opplevet samme året på nytt. Jeg gikk gravid på samme tid som jeg hadde gjort året før. Det var veldig spesielt. På nyttårsaften kjente vi på det at vi skulle inn i et nytt år. Det året vi skulle føde igjen. Det ble tøft å gå inn i det nye året. Vi la oss inn på sykehuset nyttårsaften. Det var der vi hele tiden hadde følt oss så trygge. Der passet de på oss. 2. januar fikk vi beskjed om at vi kunne sette i gang. Formiddagen etter tok de vannet. Som sist satt begge mødrene våre på venterommet. Halv seks på kvelden kom lille Oliver til verden. Han var prikk lik Matheo. Det var utrolig spesielt. Så mange smil og tårer.

Vi tar med oss Oliver til Matheos grav. Han skal få høre om storebroren sin. Vi snakker ofte om Matheo. Han skjønner nok ikke så mye, men med tiden vil han forstå mer. Vi har laget minner og tradisjoner. På fødselsdagen står det flagg og ballonger på graven. Det skal være en fin dag. Vi er der i julen, vi er der 17. mai. Vi er veldig opptatt av at alle barn skal ha flagg og ballonger på disse dagene. Det skal Matheo også få lov til. Dette er noe Oliver kommer til å vokse opp med. Det er mange gode minner.

Matheo forandret hele denne familien. Vi kjøpte vår første leilighet sammen da vi ble gravide med ham. Vi ble sterkere som par etter å ha mistet ham. Kommunikasjonen i forholdet vårt er blitt så mye bedre. Vi snakker åpent om følelsene våre, noe vi ikke gjorde før. Som par har vi opplevet det verste vi kan oppleve. Vi har opplevd det største med å få Oliver, og det vanskeligste med å miste Matheo. Han har gjort så mye for oss alle, selv om han ikke er her. Det er Matheo som har stiftet en familie.

Han vil alltid være vårt første barn, og Oliver vil alltid være lillebror.

Fortalt til Hannah Falck, fra =Oslos julebok 2016.