Maria Dumitru har viet karrieren til å kjempe mot antisiganisme – rasisme og diskriminering av romer. Nå skal hun bruke doktor­graden sin ved MF vitenskapelig høyskole i Oslo til å trekke Europas slavehistorie ut av mørket.

Tekst og foto: Johanna Frænkel

Under slaveriet ble romene fullstendig dehumanisert og sett på som objekter, ikke som mennesker. Vi var eiendom som kunne selges billigere enn dyr, sier Maria Dumitru.

Den romske forskeren og aktivisten forteller at romer i dag tvinges til å leve i ekstrem fattigdom og kriminaliseres for sin kamp for å overleve. For noen er uformelt arbeid eller gatearbeid, som resirkulering av flasker, tigging, eller salg av gatemagasiner, det eneste alternativet. 

Maria er del av et voksende internasjonalt forskningsmiljø med kunnskap og engasjement for situasjonen og historien til Europas største minoritetsgruppe – romene. Vi møter henne ved tigerstatuen utenfor Oslo sentralstasjon, og hun går rett på sak.

– De fleste europeere er godt kjent med det amerikanske slaveriet av afrikanere, få er klar over Europas eget 500 år lange slaveri av romer, selv om det pågikk i det samme tidsrommet og var like brutalt.

Med forskningen som våpen kjemper Maria for romers rettigheter og oppreisning og for å endre fortellingen om romer «som et problem for samfunnet».

– Problemene ligger i menneskene som hater og undertrykker oss, sier hun.

Omgitt av aktivister

Hovedstaden har ennå ikke våknet helt denne søndag morgenen, likevel møter vi flere av Marias landsmenn og -kvinner på Karl Johan. Arbeidsdagene i gatemiljø lar seg ikke utsette, og Maria slår av en kort prat med en ung kvinne. Fra utsiden kan utvekslingen av varme smil og nysgjerrige blikk fort kunne tolkes som gammelt vennskap, men de kjenner ikke hverandre fra før. Det viser seg likevel at begge kommer fra den samme provinsen i Romania.

Behovet for noe å spise melder seg, og Maria, som er godt kjent i sentrum, leder vei mot Grønland. På en liten kaffesjappe i midten av den populære gågaten Smalgangen finner vi oss et bord ved noen store vinduer. Maria bestiller grønn te og gulrotkake.

Samtalen veksler sømløst mellom små og store temaer. Og fra urett og kamp beveger vi oss inn på sommerens store begivenhet: bryllupet hennes med Fernando, hennes spansk-romske kjæreste fra studietiden. I juni giftet de seg på den frodige landsbygda ved Murcia sørøst i Spania.

– Venner og familie kom reisende fra hele Europa for å feire med oss. I tillegg til mor, far og to brødre i Romania har jeg nå fått meg enda en fantastisk familie i Spania. 

Marias nye familie deler ikke bare kjærligheten hennes til Fernando, men også kampen for menneskerettigheter og romer.

– Fernando er menneskerettighetsadvokat med et veldig sterkt engasjement. Akkurat nå avslutter han sin doktorgrad i kriminologi. Svigerinnen min er designer og produserer klær og smykker med romske symboler og slagord. Svigermor er feminist og romsk aktivist. Jeg pleier å takke henne for at hun har oppdratt Fernando med feministiske grunnverdier, sier hun og smiler.

Kampen er både personlig og profesjonell

Fortellingen om den nye familiens engasjement viser hvor vant Maria er til å trekke røde tråder mellom sitt eget liv – fra barndom til nåtid – til samfunnsfenomener og kollektiv historie. Kampen hennes for romer og rettferdighet er både personlig og profesjonell.

Ord som diskriminering og antisiganisme fantes ikke i Marias oppvekst i Romania, men følelsen av å bli sett på som annerledes, som mindre verdt, var hele tiden sterkt nærværende.

– Det var en slags ullen og udefinert følelse som både jeg og dem rundt meg ikke hadde noe ord for.

I dag er det å sette ord på fenomener, analysere årsakssammenhenger og si fra om urett en selvfølge i livet hennes, både som akademiker og aktivist. Samtidig tror hun det er umulig for utenforstående å forstå hvor gjennomsyret det rumenske samfunnet er av hat mot romer.

– Uansett hvor du henvender deg – på skolen, til politiet, i skobutikken – må du som rom regne med å møtes med en bunnløs tønne av skepsis og fordommer, sier hun. 

Maria viser til en 2020-studie fra det rumenske instituttet for evaluering og strategi, hvor syv av ti respondenter fra den rumenske majoritetsbefolkningen svarte at de ikke stolte på romer. En av hovedårsakene var oppfattelsen av romer som kriminelle, en utbredt stereotypi både i Romania og andre steder. Denne stereotypien forklarer også hvorfor mange romer tvinges å bo i segregerte boligområder, og hvordan det å segregere romske barn fra majoritetsbarn fortsatt er helt vanlig i det rumenske skolevesenet.

– Jeg gikk selv på en slik segregert skole, og det er ikke bare selve segregeringen som er problemet, men også hvordan de romske elevene behandles dårligere enn majoritetsbarna. Lærerne mine hadde lav utdanning og åpenbart lave forventinger til elevene sine. De manglet respekt for oss og kunne, uten å møte motstand fra andre voksne, fortelle oss at vi var søppel, at vi ikke ville kunne bli noe.

Slaveriet – en helt sentral puslebit

I en omfattende studie fra EU sin avdeling for fundamentale rettigheter, FRA, fremkommer det at 80% av europeiske romer lever under sine lands fattigdomsgrenser. Ofte i boliger uten rennende vann og elektrisitet. For mange er det å gå til sengs sulten en del av hverdagen. Fattigdommen hindrer barn og unge fra å få seg en utdannelse, noe som gir dårlige jobbutsikter og fører til at generasjon etter generasjon arver et liv i fattigdom.

–  Helt siden slaveriet ble avviklet på 1850-tallet, har flertallet av romer måtte leve med marginalisering og fattigdom ved siden av majoritetsbefolkningen, uten noen form for frigjøringsprogrammer og inkludering i samfunnet. Det er fortsatt svært få romer som eier hus eller land. I tillegg har Romania en lang tradisjon for tvangsflytting av romer og tvangsdemolering av romske bosetninger, slik også Norge har.

Maria mener det er viktig at både historiene og fakta kommer frem, men understreker samtidig at de må brukes til å gjøre nytte, ikke for å opprettholde gamle, rasistiske narrativ. Hun forsto tidlig at kunnskap om slaveriet er sentralt for å kunne bryte sirkelen med hat, diskriminering og fattigdom.

– Tenk deg alt dagens barn lærer på skolen om slaveriet i Amerika. Hvordan samfunnet forstår afroamerikaneres situasjon i dag gjennom å se på historien deres. De samme overgrepene skjedde med romene i Europa. Vi var slaver av kirken, staten og aristokratiet i over 500 år. Slaveriet er en helt essensiell puslespillbit. Uten den mangler hele det historiske rammeverket for å forstå og takle dagens situasjon. Vi må lære om slaveriet og fortiden vår, og vi trenger anerkjennelse for vårt bidrag og vår kamp – og ikke minst for vår forfølgelse.

Som mange andre aktivister, har Maria valgt å bruke egne opplevelser av urett som motivasjon for kamp. Hun beskriver en barndom preget av kjærlighet, støtte og et feministisk livssyn, og hun gir familien mye av æren for at hun har hatt både tid og mulighet til å vie seg til studier og aktivisme.

Foreldrene vokste opp med stor materiell fattigdom og måtte tidlig gi opp studiene for å brødfø yngre søsken. Faren ønsket egentlig å utdanne seg til pedagog, noe som på mange måter banet vei for at Maria og brødrene fikk en utdanning.

– Både min far, Marin, og min mor, Simona, har alltid vært spesielt opptatt av mine forutsetninger som jente og kvinne. De ville at jeg skulle bli selvstendig og la aldri press på meg om å kle meg på en spesiell måte eller hjelpe til med husholdningen, slik som mange av venninnene mine opplevde, forteller Maria.

I dag tenker hun på faren som sitt første feministiske forbilde.

– Jeg er takknemlig til begge foreldrene mine for at de stolte på meg, støttet meg og ga meg tid til å fokusere på studiene og fremtiden.

Fellesskap som motstand og mestring

Som 28-åring har Maria i dag en uvanlig lang cv, med studier, yrkesliv og aktivisme som strekker seg over flere europeiske land og et mylder av ulike organisasjoner. Imens gaten utenfor vinduet vårt langsomt våkner til liv forteller Maria om masteren sin i genusstudier. Gjennom masteroppgaven «Multiple Discrimination and Untold Stories of Resistance» kom hun tett på livene til rumensk-romske kvinner i gatearbeid i Oslo. Kvinner som i mangel på bedre alternativer måtte bytte ut kjente omgivelser i hjemlandet mot svært vanskelige levekår i Norge, med mangel på grunnleggende rettigheter, diskriminering, rasisme og vold.

–  De siste årene har nok mange innbyggere i Oslo vent seg å til å se bostedsløse fra Romania i bybildet, men det mange ikke skjønner, er at de som er bostedsløse aldri venner seg til å være bostedsløse. Når jeg spør kvinnene om livene deres i Norge, forteller de om svært røffe forhold. De er redde, de utsettes for trakassering, og de lider av å sove ute.

Maria mener det er viktig å huske at disse kvinnene også bærer på sterke fortellinger om motstand og overlevelse. Når de velger å holde ut med de vanskelige forholdene i Oslo, bunner det i et håp om at innsatsen vil bidra til en bedre fremtid for barna. Det å jobbe sammen og hjelpe hverandre representerer også en form for motstand og en mestringsmekanisme.

–  De har ekspertise i å bygge trygge og aksepterende felleskap. De hjelper hverandre og skaper uformelle sikkerhetsnett gjennom å stå sammen i hva det enn måtte være.

Kvinners erfaringer på dagsorden

Og nettopp dette med å løfte frem kvinners unike opplevelser, kamp og motstand, er noe som også går igjen i Marias doktorgradsstudier: «The enslaved female» – hvor hun som stipendiat ved Menighetsfakultetet i Oslo jobber med å rette søkelyset mot kvinners opplevelser av det europeiske slaveriet av romer. Et tema som knapt har blitt forsket på fra før av og hvor hver ny puslebit teller.

– Fra forskningen på det amerikanske slaveriet vet vi at kvinnelige slaver ble kjøpt og solgt for seksuelle formål. De ble tvunget til å reprodusere seg for å bære frem flere slaver. Barna ble tatt fra mødrene sine og solgt. Det er også godt dokumentert at svarte kvinner ble fremstilt som mer «seksuelt tilgjengelige» enn de «rene, hvite kvinnene». Det er rimelig å anta at vi vil finne mange lignende fortellinger i forskningen på det romske slaveriet, sier Maria.

Hun understreker at forskningen som eksisterer primært er utført av menn. Den tar dessuten utgangspunkt i mannens perspektiv som det allmenne.

– Med forskningen min vil jeg utfordre den rådende fortellingen og sette kvinners opplevelser på dagsorden.

Og det er endring på vei. Maria forteller at hun i dag er omgitt av et internasjonalt nettverk av fagfolk som henne selv – forskere som bruker feminisme og interseksjonalitet som sentrale verktøy i arbeidet for å skape nye narrativ. Hennes eget doktorgradsprosjekt er et illustrerende eksempel: Det er et internasjonalt samarbeid mellom Norge, Sverige, Romania og USA og inkluderer prominente romske forskere som Delia Grigore og Magda Matache fra Harvard.

– I mine tidlige studieår opplevde jeg å stå mye ensom med mine spørsmål og min kamp mot antisiganismen. Følelsen jeg har nå, av å være del av en internasjonal og voksende aktivisme, har vært særdeles viktig for meg. Jeg ser hvordan vi blir sterkere sammen.

Europas ansvar

I motsetning til de amerikanske slavene fikk romene aldri noen omfattende borgerrettsbevegelse. Betydningen av arbeidet Maria og hennes kollegaer, samt utallige romske og ikke-romske aktivister nå gjør, er derfor stor. Det forteller om en ny tid for den romske bevegelsen.

– I Romania så vi starten av den romske borgerretts­bevegelsen først på 1990-tallet, med den romske aktivisten Nicolae Gheorghe. Den bevegelsen vi ser i dag er fortsatt under arbeid, men den vokser seg sterkere og sterkere.

Maria ser tegn til at aktivismen gir resultater og nevner Romanias nye lovverk mot antisiganisme som eksempel. At loven som trådte i kraft i 2021 er mer enn bare ord, ble blant annet tydelig da både den tidligere presidenten, Traian Basescu, og en kjent akademiker fikk bøter for hatefulle ytringer mot romer.

Selv om det jobbes med mange former for rasisme i samfunnet i dag, noe vi blant annet ser av spredningen av Black Lives Matter-bevegelsen i Europa, glimrer likevel den brede, folkelige støtten for romene med sitt fravær.

– Antisiganismen har fått kallenavnet «den siste aksepterte formen for rasisme», og jeg har altfor mange eksempler hvor mangelen på støtte er like brutal som hatet og volden romer utsettes for.

Europa er helt klart langt på overtid, forklarer Maria. Hun mener at situasjonen må angripes fra flere sider samtidig: med lovverk, trygge boliger, inkluderende utdanning, aktivisme og representasjon. Og, ikke minst, gjennom å skifte ut de rådende rasistiske og stereotypiske forestillingene med kunnskap om romenes motstand og lange kamp for rettferdighet.

– Det er på høy tid at vi begynner å snakke om slaveriet, om drapene på romer i Holocaust og om hva diskriminering og hat gjennom generasjoner betyr for romenes selvbilde og muligheter for deltakelse. Vi må skrive den europeiske historien på nytt!

[FAKTA]

Maria Dumitru

• Alder: 28.
• Bor på Kolbotn i Oslo og Plymouth i England.
• Kommer fra byen Slatina sør i Romania.
• Forsker i kjønns- og slaveristudier, feminist og menneskerettighetsaktivist.
• Er for tiden PhD-stipendiat ved MF i Oslo og en del av det internasjonale Memorobia-prosjektet, som skal minnes det romske slaveriet i områder av dagens Romania.
• Holder en mastergrad i kjønnsstudier fra Det sentraleuropeiske universitetet i Budapest i Ungarn. Med en avhandling som dokumenterte rumensk-romske kvinner sine erfaringer med uformelt gatearbeid i Oslo.

 

Antisiganisme

• Den formen for rasisme som rammer romer kalles antisiganisme. I engelskspråklige land har begrepet «antigypsyism» blitt brukt.
• Europarådet definerer begrepet som en særegen form for rasisme, en ideologi basert på ideer om rasemessig overlegenhet, en form for dehumanisering og institusjonell rasisme med røtter i historisk diskriminering.
• Uttrykksformene er blant annet vold, hatefullt språk, utbytting, stigmatisering og diskriminering i groveste forstand.
• I en 2022-rapport fra Norges institutt for menneske­rettigheter fremkommer det at antisiganismen i Norge, sammenlignet med andre former for rasisme, er spesielt sterk: «andelen som opplever et behov for sosial distanse til romer og romani/tatere er betydelig større enn for de øvrige minoritetene. Én av ti ville mislike å ha romer eller romani/tatere som nabo, mens én av fem ville mislike å ha medlemmer av disse gruppene som nært familiemedlem. Tilnærmet ingen gir uttrykk for at de ville mislike å ha en same, kven/norskfinne, jøde eller skogfinne til nabo, som del av vennekretsen, som kollega, eller som nært familiemedlem.»

Kilde: Store norske leksikon og Norges institutt for menneskerettigheter

Romer i Europa

• Det finnes ingen sikre tall for hvor mange personer som selv regner seg som romer. Ifølge anslag fra Europarådet bor det ti til tolv millioner romer i Europa.
• Romer utgjør Europas største minoritetsgruppe. De største konsentrasjonene av romer finner vi i Sentral-Europa og på Balkan. I Romania regner man med en romsk befolkning på over én million.

Det europeiske slaveriet

• I fyrstedømmene Valakia og Moldovia i det nåværende Romania ble romer holdt som slaver fra 1300-tallet og helt fram til midten av 1800-tallet. Noen var statsslaver, i tillegg var klostrene og store private jordeiere (bojarene) slaveeiere.
• Slaveholdet liknet dels på slaveriet i de amerikanske sørstatene med husslaver og jordbruksslaver.
• Slavene ble kjøpt og solgt på store slaveauksjoner, lik dem vi kjenner fra Amerika.
• De ble brutalt behandlet, og piskestraffer var vanlig.

Romene i Holocaust

• Anslagene på hvor mange romer som døde i utryddelsesleirene varierer sterkt – fra 200 000 til minst 500 000.
• I Auschwitz ble nærmere 3000 romer gasset i hjel i én enkelt operasjon natt til 3. august 1944. Operasjonen fikk navnet Zigeunernacht (Sigøynernatten).

Kilde: Store norske leksikon

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 1/2023.