Psykolog Kari Lossius har engasjert seg for å forbedre rusbehandlingen i en årrekke, men mener det er mye som ikke går riktig vei i Bergen. Én ting er hun sikker på: Hun vil aldri mer jobbe i offentlig sektor.

Tekst: Emma Mastad
Foto: Ingerid Jordal

Psykologspesialist Kari Lossius står på balkongen i toppetasjesleiligheten i Sandviken i Bergen og ser ut over byen. De tre døtrenehennes kommer snart på middagsbesøk med familiene sine, noe de prøver å få til hver søndag, så sant Kari ikke er på reisefot. Det regner lett i Bergen, men hun har vent seg til været med årene. Da hun flyttet hit fra Kristiansund, var hun langt fra overbevist om at dette var et sted å bli værende.

– Da jeg først kom til Bergen, regnet det sammenhengende i flere uker i strekk. Jeg skrev brev hjem til moren min om at jeg hadde det helt grusomt. Men så kom våren, og da tenkte jeg at dette må være verdens vakreste by.

I år er det 40 år siden Kari Lossius startet karrieren som psykolog. Hun var klinikksjef, senere klinikkdirektør hos Bergensklinikkene i over 20 år, og har lenge vært en sterk stemme for sine pasienter. I dag driver hun en privat psykologpraksis, holder foredrag, sitter i styret til flere organisasjoner i rusfeltet og deler tiden sin mellom Oslo og Bergen.

Fødte under eksamen

Tilbake i 1980 skulle Kari ta sin første psykologieksamen. Hun var høygravid og forsto at termin og eksamen kunne kollidere. Det fantes ikke støtteordninger, og embetsstudiene var stort sett lagt opp for menn. Hun hadde ingen garanti for å beholde studieplassen dersom hun tok ut permisjon. Heldigvis møtte hun en kvinnelig dekan med feministiske prinsipper, som forsikret henne om at hun skulle få lov til å ta eksamen. Så da, med kun fem minutter mellom riene, lå hun på fødestua. Utenfor døra kunne Kari høre at jordmoren nektet sensorene inngang, og fikk til svar: «Vik unna kvinne, jeg er professor i medisin», fra en av de mannlige sensorene. De slapp inn, eksamen ble bestått, og datteren Hanne kom til verden like etter. Takket være støtte fra medstudentene, som stilte opp med barnepass, kunne Kari Lossius returnere til studiet etter kun ti dager.

I dag er Karis tre døtre blitt voksne med egne barn. De to eldste, Hanne og Agnete, er begge leger, mens Rebekka er psykolog, og engasjert på rusfeltet slik som sin mor. Før døtre og barnebarn kommer inn dørene, byr Kari på en kopp kaffe. Veggene i leiligheten hennes er fulle av gatekunst – en illustrasjon av politiet som jakter på en sommerfugl, det kjente graffiti-bildet av Sylvi Listhaug hengende på korset, signert AFK, og en mann i rullestol foran en panservogn.

Da Kari begynte å studere i Bergen, så hun for seg å returnere til fødebyen Kristiansund så snart som mulig. Planen var enkel: studere psykologi, fullføre graden og dra hjem. Men studenttilværelsen fenget henne. Hjemme i Kristiansund var sannhetene allerede vedtatt, forteller hun. Men i Bergen fikk hun frihet til å diskutere, være uenig med folk, utforske teorier og pirre sin egen nysgjerrighet. Plutselig ble målet å være student så lenge som mulig.

Læreren ga henne troen på egne evner

Ungdomsårene hennes var ikke enkle. Hun hadde dysleksi, fikk ekstraundervisning med «bøllebarna» og beskriver seg selv som vill og gæren. En eksentrisk lærer ga Kari troen på sine egne evner.

– Jeg leverte oppgaver fulle av skrivefeil, og han sa at det bryr vi oss ikke om, det er meningene dine som betyr noe.

Kari gikk fra bunnkarakterer til toppkarakterer i alle fag, noe hun takker læreren for. Da hun som dyslektiker senere ble medlem av Norsk faglitterær fortfatter- og oversetterforening, gikk tankene hennes til denne læreren.

– Han så meg på en måte som gjorde det dødsviktig for meg å være flink, forteller hun.

Og siden den gang har hun hatt flere lederstillinger og vært en sterk stemme på rusfeltet.

Kari hadde ikke sett for seg at rus kom til å prege yrkeslivet hennes så mye som det har gjort. Da hun var nyutdannet, tenkte hun at rusfeltet ikke var spesielt attraktivt, og da hun etter hvert fikk jobb på Rogaland A-senter i Stavanger i 1986, møtte hun holdninger hun selv beskriver som sidrumpet og gammeldagse. Hun fikk lyst til å si opp jobben. Men da psykolog og pioner innen rusforskning Fanny Duckert kom til senteret et halvt år senere, endret hun mening.

– Fanny er et fyrverkeri av en dame. Hun var dødsflink og gjorde hele organisasjonen moderne. Vi ble plukket for alt som heter moralisme. Hun har lært meg å tenke kloke tanker om rus, sier Kari.

Spark mye, men aldri nedover

Hun kommer selv fra en familie med rusproblemer. Faren drakk seg til døde da han var 60 år gammel, og Kari har både vært forbannet på ham for å drikke, og utrolig lei seg for at han døde.

– Jeg hadde hatt bruk for ham, han var en god veiviser på moral, sier hun.

Faren hadde en høy stilling i bank, og var opptatt av at man aldri skulle se på banksjefer som viktigere enn vaskehjelpene. I selskap med folk med makt og posisjon, ble han ofte trigget. Han synes ikke det var noe interessant å høre på mennesker som fortalte om hvor flinke de selv var, forteller Kari. Da kunne han ende opp med å drikke litt for mye, og bli stor i kjeften.

– Jeg har arvet en ureddhet av ham. Og synet på at jeg ikke er bedre enn noen andre, men ingen andre er bedre enn meg heller. Det har hjulpet meg i jobben med rus­avhengige. Han fortalte meg at jeg skal sparke så mye jeg vil, men aldri sparke nedover, kun oppover.

Kari beskriver faren som en anarkist, kjempekul, men vanskelig å forholde seg til. Hun mener flere av metodene innen rusbehandling, som bruk av tvang, ikke ville fungert på ham.

– Jeg tror han hadde dødd mye tidligere hvis det ble brukt tvang og kontroll. Jeg kjente ham ikke igjen i måten rusavhengige ble beskrevet på. Han var jo ikke sånn, han var en kul og stilig pappa.

Ville ikke mottatt sin egen behandling

Kari har sansen for mennesker som lever på siden av samfunnet. Strømlinjeformede mennesker ligner på henne selv, så dem har hun ikke like mye å lære av, sier hun.

– Hvis jeg bare skulle omgås folk som ligner på meg selv, så hadde jeg blitt kjempemoralistisk og kjedelig. En snerpete tante Sofie på sitt verste.

Det er lite som minner om tante Sofie der Kari sitter i stuen sin i Bergen. Fyrrig og engasjert – ja, men ikke snerpete. Kari synes at hun har verdens beste jobb, og er takknemlig for alt hun får lære av pasientene sine.

–  Jeg tenker ofte: «Fy søren, jeg har lært mye i dag.» Det er utrolig å få lov til å ta del i folks liv.

Veien hit har på ingen måte vært uten friksjon. Hun hadde flere ulike lederstillinger i Bergensklinikkene fra 1993 fram til hun ble suspendert fra jobben som klinikkdirektør i 2018, etter anklager om feilrapportering og uenigheter med ledelsen. Hun kan ikke gå på akkord med seg selv eller holde munn når hun ser noe som er ugreit, sier hun.

For Kari er gjerne tydelig om meningene sine. I 2014 ble rusbehandling en del av spesialisthelsetjenesten, noe som har ført til at behandlingen ble mer medisinstyrt og at enhetene ble større. I 2023 ble fritt behandlingsvalg, hvor pasientene selv kunne velge behandlingssted i spesialisthelsetjenesten, også blant godkjente private aktører, avviklet. Endringene har ført til færre døgnplasser innen rus og psykiatri, og mindre fleksibilitet i behandlingen.

Kari omtaler nedleggelsen av fritt behandlingsvalg som en katastrofe. Konsekvensene har ikke blitt utredet skikkelig i ettertid, og hun skulle veldig gjerne sett flere midler til forskning, slik at man kan finne ut hvilken behandling som faktisk gir den beste uttellingen for pasientene.

– Jeg sitter i styret i Sollia-kollektivet. Det bygger på langtidsbehandling, folk kan ta truckførersertifikat der, de kommer seg opp om morgenen, melker kyr og gjør et stykke arbeid. Det er en god behandling, men vi har ingen mål på om den er bedre enn noe annet, sier hun.

Generelt sett synes hun at mange ting har blitt verre siden karrieren hennes startet på 1980-tallet. Omtrent hver femte døgnplass i Helse Vest har blitt lagt ned, og behandlingen er mer skjematisk, hvor de tidligere hadde mer variasjon. Tidligere kunne man få døgnplass nærmest på dagen, nå kommer man ikke inn, eller ventetidene er for lange. Pasienter rustestes for å vise at de er «motivert» til behandling, og skrives ut hvis de ruser seg for mye. Kari synes det er absurd.

– Jeg ville ikke mottatt vår egen behandling, så da burde jeg egentlig ikke gi den til noen andre heller. Jeg må passe på å aldri kjøre i fylla så jeg ender opp i ruskontroll, jeg hadde aldri tålt det, sier hun.

Hun skulle gjerne sett at flere fagfolk bruker stemmen sin.

– Jeg savner engasjement, folk som fighter. Jeg savner sintere fagfolk! sier hun.

Fra offentlig til privat sektor

Kari har nå en privat psykologpraksis og ønsker seg ikke tilbake til det offentlige.

– Jeg har blitt så anarkistisk i mitt gamle liv at jeg ikke hadde tålt å jobbe mer i det offentlige. Jeg hadde ikke orket å forholde meg til meningsløse møter, idiotiske sjefer,  og ikke å kunne si det jeg mener.

Et av privilegiene ved å jobbe i det private, er muligheten til å gi langtidsbehandling. Noen av dem som går til henne nå, har kommet månedlig i tre–fire år. Det får ikke en behandler i det offentlige gjort, forklarer hun. Der er det for få sengeplasser og strenge retningslinjer for behandlingen.

Kari trekker også fram en annen forskjell mellom det offentlige og den private praksisen: pasientene. De hun har nå, har et mangfold av lidelser, ikke kun innen rus. De ville nok ikke kvalifisert til en plass i det offentlige, men uten tilbud som hennes, mener hun at flere ville vært suicidale og hatt langtidssykemelding.  De fleste pasientene hun har nå, har bedre råd, er stort sett i arbeid og har familier.

– De som går til meg nå har råd til det. I posisjonen jeg står i kan jeg også si nei til ting som går på akkord med meg selv. Det er et enormt privilegium, sier hun.

Hun beskriver seg selv som en høyresosialist. Det private har en viktig funksjon, drives mer effektivt og gir et tilbud til dem som ikke kvalifiserer til hjelp i det offentlige, forklarer hun. Egentlig ønsker hun et tilbud som er gratis for alle, men det er ikke alle som får plass i det offentlige.

Bortvist og bøtelagt

Tidligere ble Nygårdsparken brukt som et oppholdssted for rusbrukere i Bergen, men politikerne ble enige om at det ikke gikk lenger. I en periode rundt 2014 gikk daværende sosialbyråd Eiler Macody Lund (Frp), som Kari beskriver som sin favorittmotstander i politisk rustankegang, sammen med politiet og Helse Bergen for å «rydde opp» i Vågsbunnen. De begynte med bortvisningsbevis, hvor de som ble tatt av politiet for å være ruset i området ved Vågsbunnen, ble nektet å oppholde seg innen visse områder. Kari forteller at tidligere pasienter som gikk i Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) opplevde å bli stoppet av politiet, ransaket, fratatt medisinene sine og bortvist. Dersom apoteket deres lå i bortvisningsområdet, kunne de få bot på opp til 10 000 kroner for å bryte regelen når de skulle hente medisiner. Bøtene ble gjerne betalt av familiemedlemmer og andre pårørende. Kommunen skal ha dratt inn flere millioner på dette, ifølge Kari.

– Det kan ikke være lett å være i Vågsbunnen og se den forkommenheten som er der, men ingen tenker på å lage en oppholdsplass for disse pasientene. Vi spør dem ikke hva de trenger.

Selv om hun mener at behandlingstilbudene for rusavhengige har blitt dårligere i Bergen de siste årene, er det enkelte tiltak som gir henne håp. Ett av dem er Huset Bergen, et brukerstyrt tilbud for og av mennesker med pågående eller tidligere rusproblemer.

– Jeg har veldig sansen for Huset, det gir håp for fremtiden. Dette er mennesker som ikke vil finne seg i at andre skal definere hvordan de skal leve livene sine.

Akkurat det er et viktig prinsipp for Kari: Hun skal ikke fortelle noen hvordan de skal leve livet sitt. Det at hun anser noe som bra, betyr ikke at det fungerer for alle. Det fikk hun også høre av en tidligere pasient som var prostituert, som lurte på om Kari burde bytte yrke.

– Hun mente at med de dårlige lønningene i den offentlige helsesektoren, så skulle hun lære meg å bli gjeldsfri.

Hun la en lapp med nummeret til halliken sin på bordet foran Kari og ba henne ringe ham, og så dro hun videre til København på en Harley Davidson med den nye typen sin, mens Kari dro hjem til fiskekaker i sin nedslitte Citroën.

– Jeg kan ikke innbille meg at jeg har noe å lære henne, jeg har ikke det. Jeg tenkte den dagen at det er en grunn til at hun ikke gidder å leve mitt liv.

Når tre generasjoner er samlet til søndagsmiddag, er det mange hender som kan bidra på kjøkkenet. Rebekka (f.v.), Aisha og Kari.

Fire brautende damer

I dag er det ikke fiskekaker, men spagetti bolognese som står på menyen. Karis yngste datter Rebekka står for matlagingen mens mor lar seg intervjue. Rebekkas datter Aisha har sett på NRK-serien Bakemesterskapet, og har for anledningen laget en sjokoladekake med blå kremglasur. Da Karis to eldre døtre, Hanne og Agnete, kommer inn med flere barn, øker volumet i rommet betraktelig.

– Våre middager pleier å være ganske kaotiske, sier Hanne, hun som ble født midt under Karis eksamen i 1980.

Hanne har nå fire egne barn. Hun tok doktorgraden sin i Gaza og kommer rett fra legejobben til søndagsmiddagen, sammen med kjæresten Roy. Det blir raskt tydelig at de tre døtrene har arvet morens engasjement. Samtalene går i høyt tempo, og mye handler om politikk og arbeidsliv.

– Det er nok ikke lett å komme inn som mann i denne familien, med fire brautende damer, sier Kari lattermildt.

Selv om hun trives godt i forholdet sitt til kjæresten Harald Magnus, som også er til stede under middagen, har hun oppdratt døtrene sine til å bli uavhengige, sterke kvinner med utdannelse. De fikk beskjed fra ung alder om at de må ha råd til å skille seg.

– Mamma sa at det aller viktigste vi må gjøre, er å ikke bli økonomisk avhengig av en mann, sier Hanne.

Etter at både spagetti og blå kake er inntatt, blir Kari og de tre døtrene sittende rundt middagsbordet og diskutere. Familien har tette bånd, og søstrene Agnete og Rebekka bor til og med på samme adresse. Rebekka ligner mest på sin mor, mener søstrene, særlig når det kommer til meninger og temperament. Selv innrømmer hun at hun også var en litt vanskelig tenåring.

– Både arv og miljø er fra hun her, sier Rebekka.

Hun smiler og ser på sin mor. Kari skyver ansvaret videre:

– Jeg tror det er min far sin feil, det er han som har skylden, ler Kari.

Uansett er det ikke bare personlighetstrekk Rebekka har arvet fra mor, hun har også valgt samme yrkesretning. I dag sitter hun i styret til Foreningen Tryggere Ruspolitikk Vestland og jobber som psykologisk rådgiver i psykisk helsevern.

Ei flaske på kjøl for ministerbytte

Meningene i familien er ofte todelte, kan Kari fortelle. De to legene er litt strengere, psykologene er liberale. Men alle virker enige om at det offentlige behandlingssystemet ikke når opp.

– Jeg ser mange deler av helsevesenet, både rus og somatikk, som fastlege. Over hele linjen så lytter man ikke til de som faktisk jobber med pasientene. Man har et toppstyrt system der avstanden fra topp til de som er i tjeneste med pasienten er så stor, forklarer Agnete.

Rebekka forteller at flere mennesker med alvorlig psykisk lidelse og funksjonsnedsettelse blir overlatt til å klare seg selv i hverdagen. Samtidig er antall døgnplasser i psykiatrien betydelig redusert de siste 20 årene.

– Mange ønsker seg et lengre behandlingsopphold. Der jeg jobber har vi ti sengeplasser på et område som skal dekke 50 000 mennesker. Det er altfor lite, det sier seg selv. Med tanke på at én prosent har en schizofreni­lidelse, og hvor mange som har en psykoselidelse, forteller Rebekka.

– Og hvor mange har en blanding av det og rus i tillegg, skyter Kari inn.

– Her går vi virkelig feil vei.

Det er ofte høy temperatur rundt middagsbordet til Kari Lossius og familien, men når alt er sagt, er de gode venner igjen. Psykologspesialisten forteller at det venter ei flaske Cremant i kjøleskapet. Men den skal ikke poppes før vi får en ny helse- og omsorgsminister.

Kjæresten Harald Magnus sammen med Kari, døtre og barnebarn.

[FAKTA]

Kari Lossius

Psykolog med fordypning innen klinisk voksenpsykologi.

Forfatter av «Håndbok i rusbehandling» og medforfatter av flere bøker, inkludert «Kvinner og alkohol» og «Lærebok i psykiatri».

Tidligere klinikkdirektør i Hjellestadklinikken og Stiftelsen Bergensklinikkene, 1997–2018.

Sitter i flere styrer og har vært leder for blant annet en rusreformgruppe, overdosekampanjen og regjeringens ekspertgruppe i alkoholspørsmål.