Veronica Orderud: — Jeg ble friere i fengsel

I 2010 møtte vi Veronica Orderud i fengsel. Kan man være lykkelig når man er fanget? 

Det er gått ti år siden Veronica Orderud ble dømt til 21 års fengsel for medvirkning til overlagt drap. Hun har sittet innelåst i ti. Ti år uten å gjøre det hun vil, spise det hun vil, være det hun vil. Ti år med – ja, med hva? Hva tenker et menneske som er dømt, men som selv bedyrer sin uskyld?

– Du virker inntakt med livet?

– Jeg tror menneskene klarer det de må klare, sier Veronica. – Menneskeheten hadde ikke bestått om den ikke hadde tilpasset seg. Det har jeg også måttet. Nå klarer jeg å stenge ting ute, fordi jeg har bygget murer rundt meg selv. Før var jeg mer sårbar.

– Er du bitter?

– Jeg var gjennom bitterhet og sinne de første årene. Det ble en slags sorgprosess. Jeg bestemte meg for at dette skal jeg klare. Jeg skal komme ut som et bedre og sterkere menneske. På veien måtte jeg suge til meg alle de erfaringene jeg kunne. Ingenting er bortkastet, tenker jeg. Alt former deg, og alt kan være til nytte i en eller annen sammenheng. Man blir preget av sine erfaringer. Likevel må jeg føle at jeg kan stå inne for den personen jeg er. 

– Synes du livet er urettferdig eller får man som fortjent?

– Det der har jeg tenkt mye på. Ja, selvfølgelig føler jeg at livet er urettferdig.

– Har du fått som fortjent?

– Nei! Jeg har ikke fortjent å sitte i fengsel, men hvor ofte får menneskene det som fortjent? Du har dem som beviselig er onde. Som ikke får noen straff selv om de har ødelagt livet til andre personer, og kruser videre.

– Du blir også sett på som ond.

– Ja. I et humorprogram rett etter saken ble noen fjortenåringer spurt på gaten om ondskap. De svarte: Veronica Orderud – hun er ond. Den gang opplevde jeg det som veldig, veldig sårende. Men, hadde jeg stått utenfor ville jeg kanskje tenkt det samme? Man er dømt. Ingen røyk uten ild. Det er sikkert tilfelle – ikke sant?

– Krever det mot å være deg?

– Ja, det gjør det. Jeg synes livet av og til er tøft, men nå tør jeg stå for den jeg er. Før var det å bli gjenkjent ganske plagsomt. Da brukte jeg å sette nesen litt i sky for å beskytte meg selv. Det er bedre nå. Jeg er også mindre redd for å si hva jeg mener. Folk kan le av meg, men so what? Så er det trygt å vite at man klarer å snu det negative til noe positivt. Jeg har vært veldig bevisst på dette å ta vare på meg selv for ikke å bli deprimert. Det er veldig lett å bli klagende og passiv her. Du lærer deg også til å tenke annerledes når du sitter inne lenge. Da er du nødt til å finne roen i din ensomhet. Noe jeg ikke takler så bra er hvis mine rutiner forkludres. Da kommer jeg i ulage, og det kan ta lang tid å finne igjen roen.

– Hadde du ro som liten?

– Ja, jeg tror det. Jeg likte å sitte alene å lese. Så har jeg alltid vært flink til å lage min egen fantasiverden. Jeg liker å tenke i bilder. Det har hjulpet veldig. Kall det gjerne dagdrømmer.

– Føler du fortsatt kjærlighet til din mann, Per Orderud?

– Jeg er glad i Per, men det har gått mer over i vennskap. Vi lever vidt forskjellige liv, og takler dette på helt ulike måter. Per kan fremstå som litt asosial, og fokuserer på ting som jeg er nødt til å fortrenge.

– Som?

– Det vanskelige i denne situasjonen. All ydmykelsen som det å bli visitert, være overvåket. Det legger jeg ned i en skuff, og der blir det. Når jeg er på permisjon suger jeg til meg energi, mens han drar med seg alt dette negative. Da blir min fritid forurenset. Så liker han å reise opp på Orderud gård. Der synes ikke jeg er noe hyggelig.

– Per Orderud kan for omverden fremstå som traust og litt kjedelig. Hva så du i ham?

– Jeg kommer fra en bakgrunn med mye turbulens, og jeg var derfor opptatt av å leve veldig annerledes. Jeg søkte noe som var trygt og harmonisk. Jeg husker første gang jeg traff Per. Han hadde gjort et forsøk på å pynte seg med en utvasket cordfløyelsbukse og lakksko, som han spankulerte med rundt i fjøset. Det ble veldig intenst i starten, fordi jeg følelsemessig var mye alene. Da jeg skulle flytte opp dit for praksisperioden i veterinærstudiet husker jeg faren til Kristin, min stesøster, sa til meg: Ja, nå flytter du ut, og kommer ikke tilbake. Da ble jeg livredd. Det var på tide aldersmessig, men jeg hadde ingenting. Absolutt ingenting. Hva gjør jeg nå? Den eneste jeg hadde med meg var en lånt seng fra loftet til bestemor, som luktet mugg. Og det ble etter hvert ganske så trist å sitte der oppe på den gården med arbeidstider som var helt ukurante. Man måtte være i fjøset før klokken seks om morgenen. Ikke hadde jeg råd til å ta toget til Oslo. Ikke hadde jeg tv. Da ble det til at jeg gikk der og snakket med Per.

– Så det å snike på toget…

– Det har jeg aldri turt å gjøre. Jeg er så pysete.

– Hva var ditt første inntrykk av gården og Pers foreldre?

– De var veldig tradisjonsbundne. Det var som å komme 50 år tilbake i tid. Man treffer jo eldre mennesker som er vitale, energiske og opptatt av det som skjer, ikke sant? Foreldrene til Per levde i sin egen lille verden. I ettertid ser jeg at dette livet var feil for meg. Feil fordi jeg har en helt annen frihetstrang. Jeg kunne ikke forsette som jeg gjorde, men rakk ikke å ta noen konsekvenser før drapene skjedde og jeg havnet i en helt annen situasjon.

– Hva hindret deg i å ta det så etterlengtede steget over dørstokken og ut i livet?

– Det var mange forhold. Som liten var jeg mye hos bestemor i Arendal. Hun var veldig aktiv i bedehusmiljøet, og innpodet meg med ideer som jeg nå innser var helt håpløse og som hindret meg i å komme fri. Så både andres forventninger og mine egne spilte en stor rolle. Jeg hadde denne merkelige forestilling at sånn skulle jeg leve livet mitt. Men jeg taklet det ikke. Lillesøsteren min er blitt opptatt av energier etter at hun fikk MS (Multippel sklerose). Hun følte en tung energi på gården. En følelse jeg levde med i alle år uten helt å skjønne det. Jeg gikk alltid rundt og var deprimert, trist eller hadde hodepine. Energien bare sugde seg ut av meg. Jeg hadde også en idé om at jeg skulle bli friere og mer selvstendig etter at jeg giftet meg. Men jeg var jo ikke fri i det hele tatt. 

– Er du fri nå?

– Ikke fysisk selvsagt, men psykisk er jeg det. Man har jo en forestilling om at familien skal backe og støtte hverandre. Få frem det beste. Min familie var ikke flink til det. Der var det ingen ros eller oppmuntring. Moren min var veldig uselvstendig, og levde i et fryktlig problemfylt ekteskap med mye vold. Det så alle vi barna. Det er først nå vi forstår mer av hva det har gjort med oss. Det var heller ikke mamma som brøt ut av ekteskapet, men min stefar. Han fant en ny dame. Måten mamma taklet bruddet på, til tross for all utroskapen og brutaliteten, var i mine øyne helt håpløs. Hun oppførte seg tøvete, og havnet også i et liv hun ikke hadde valgt.

– Men de færreste tar valg. De sklir inn i livet.

– Ja, man blir liksom bare dratt med i ett eller annet. Så sitter man der, og så er det fryktelig vanskelig å komme ut, selv om man forstår at man ikke vil være der.

– Som var tilfelle for deg.

– Ja, det var det. Mamma giftet seg ikke med min biologske far da hun var gravid med meg. Det tok langt tid å forstå at det var befengt med så mye skam. Jeg ble adoptert av min stefar, mens min far ble skjøvet ut i kulden – og aksepterte det. Så den relasjonen ble jeg frarøvet. Hadde det ikke skjedd, kunne ting sett veldig annerledes ut.

– Hvordan da?

– Jeg merker at skal jeg relatere meg til menn, er det noe som mangler. Det å ha et farsforhold er veldig viktig for kvinner.

– Følte du deg utenfor?

– Ja. Man føler det i ryggraden når noe er galt. Det følte jeg. Jeg var annerledes i min væremåte, og så annerledes ut.

– Hvor gammel var du da du fikk vite om din biologiske far?

– Offisielt da jeg skulle konfirmeres. Det ble også helt feil at det var faren til Kristin som fortalte det. Jeg sliter ennå med at ikke mamma tok det ansvaret. Hun mente at jeg ikke behøvde å vite noe. Det synes jeg er ganske ille. Jeg fikk aldri truffet min far før han døde. Da var jeg 19 år. Jeg har to halvsøsken som jeg skriver med, og det er morsomt å se hvordan vi ligner.

– Smittet usikkerhet til moren din over på deg?

– På en måte, ja. Selv om vi barna kom til den erkjennelsen at sånn skulle vi i alle fall ikke bli.

– Likevel ble du som din mor?

– Ja. Per tok hånd om alt. I forhold til økonomi og forsikringer var jeg helt uselvstendig, men den gangen var jeg helt annerledes. Mine behov var også annerledes.

– Hva var behovene dine den gang?

– Trygghet. Det var trygt at han var så mye eldre, og virket så harmonisk. 

– Er du manipulerende?

– Jeg oppfatter meg ikke som manipulerende, men mange har sagt det. Særlig i rettssakene, at jeg var manipulerende i forhold til Per. For å være manipulerende må man ha et ønske om å oppnå noe. Som å kontrollere andre. Per og jeg er veldig ulike, og dette ble feiltolket.

– Hvordan da?

– Det fremsto som om jeg styrte og manipulerte Per. Det var ikke tilfelle. Vi var og er likeverdige. Jeg kan sikkert fremstå som sterk, bestemt og selvsikker i min væremåte. Jeg er alt dette, men jeg kan også føle det motsatte. Jeg er imidlertid flink til å skjule det siste.

– Hvorfor det?

– Jeg er redd for å vise svakhet. Derfor fremsto det hele tiden som om jeg var den sterke i forholdet. 

– Er du en person som kommer i konflikter med dine relasjoner?

– Nei, jeg er konfliktsky. Flink til å unngå problemer. Jeg gjør det jeg kan for å unngå bråk.

– Likevel kom du opp i en av norgeshistoriens mest medieomtalte rettssak?

– Ja, og det fikk jeg irrasjonelle reaksjoner på. Jeg er så dårlig på å takle det. Jeg visste ikke hvordan … Jeg hadde reaksjoner som ble feiltolket. Litt mye galgenhumor og latter på feil steder.

– Hadde du uflaks?

– Nei, du kan ikke kalle disse dommene eller rettssakene for uflaks. Skulle jeg snakke om uflaks måtte det være det at jeg fikk praksisplass på Orderud gård.

– Din mor tok ett barns parti. Ditt.

– Kristin har hatt mye problemer under oppveksten med rus. Hun stjal og var veldig manipulerende. Det var ikke så enkelt at mamma bare tok mitt parti. Det var ting som ble sagt og gjort fra Kristins side, og hun valgte bort mamma først. Mye av det kom ikke frem. Jeg vet også at mamma sliter med at hun og Kristin ikke har kontakt, men ingen kan tilgi Kristin for det hun har gjort.

– Hva har hun gjort?

– Sørget for at jeg sitter her, og splittet familien.

– Hvorfor ville hun gjøre det mot deg?

– Det var nok ikke tenkt sånn i utgangspunktet. Kristin sto i fare for å miste all kontakt med sønnen sin på grunn av rus. Hennes plan var at jeg skulle overta omsorgen for sønnen for da kunne hun ha ham uten at barnevernet visste det. Det sa jeg nei til. Dette var et halvt år før alt skjedde. Kristin ble plukket opp av politiet i en annen sak på grunn av noen våpen. Under fengslingen fikk hun abstinenser, og følte seg dårlig. Hun mente at politiet burde snakke med oss for å gå fri selv. Det var greit det, men så begynte politiet å presse henne. Klart det blir ubehagelig å være på glattcelle etter en lang stund. Da sa hun at disse drapene ble planlagt lille julaften. Så utviklet det seg der ifra. Hun skyldte ikke på meg. Det var ikke så enkelt.

– Hvordan er din verden?

– Da tenker jeg ikke på at jeg sitter i fengsel, og i denne situasjonen. Da koser jeg meg med en bok, ser på fjernsyn eller bare sitter og tenker på noe hyggelig og positivt. Det er viktig å beskytte seg selv og sitt her inne fordi det er så mange som har rett til å trå deg så nært.

– Har du følt klaustrofobi?

– Ikke nå, men den første måneden jeg satt i varetekt hadde jeg den følelsen. Etter en stund blir det å være innelåst det normale. Man begynner å føle seg trygg på det lille rommet, og det er skumlere å gå ut. Jeg var så heldig å få hjelp for å takle det bedre. Tenk deg, du blir tatt ut av en normal situasjon, og satt inn i noe som absolutt ikke er normalt. Nå klarer jeg ikke å slappe av før døren er låst.

– Ikke?

– Nei, først da kan jeg puste ut og er meg selv i min egen lille verden som ingen andre her tar del i.

– Er du bekymret for morgendagen?

– Klart jeg er det, hvis jeg tillater meg å være ærlig mot meg selv. Jeg skyver det jo litt foran meg, for jeg er nervøs i forhold til hva som vil skje. Om jeg takler det. Om folk vil møte meg. Om noen kommer til å tørre å gi meg en sjanse. Ja, jeg er redd for at andre skal fordømme meg åpent, og skal gi uttrykk for hat. Hvordan skal jeg takle det?

– Har du noe frykt i livet ditt i dag?

– Kunsten er ikke å tenke på det. Du må igjennom så mye inngripende og ydmykende. Det kan du ikke problematisere, for da takler du det ikke.

– Du må ha hatt lyst til å dø på et tidspunkt.

– Selvfølgelig. Det har vært perioder hvor jeg har tenkt på dette hver dag. Dette orker jeg ikke mer. Blir det ikke bedre, så gir jeg opp.

– Hvordan skulle du ta livet av deg?

– Det er det som litt problemetisk da. For jeg har selvfølgelig tenkt på det også. Jeg er veldig opptatt av å se pen ut når jeg dør. Ha, ha. Jeg kan jo ikke skyte meg, for det ville være veldig lite vakkert. Så da blir det tradisjonell kvinnemåte med overdose av tabletter.

– Det er ikke så lett å få fatt på det her inne.

– Vel, vil man, så klarer man det.

– Har du noen svakheter?

– Jeg kan være fæl til å sladre. Jeg blir fort dratt med. Jeg er også flink til å dømme andre, og tar meg i nakken og sier: Hva er det du holder på med nå? Så har jeg alltid vært livredd for misunnelse. Det har nok med at jeg oppfattet mamma som misunnelig. Hun var veldig opptatt av hva andre hadde, og som ganske liten synes jeg det var ekkelt. Under rettssaken påsto en bekjent at jeg var misunnelig. Det tok jeg så tungt. Tyngre enn noe annet, for jeg investert så mye i nettopp ikke å være det. Vet du, det der irriterer meg enda.

– Når du våkner opp om morgenen og ser deg selv i speilet, hva tenker du?

– Ja, ja, det er jo ikke så ille. Jeg trykker meg ikke ned og sier: Uff, jeg er så stygg. I dag kommer alt til å bli helt håpløst. Jeg prøver å se det positive.

– Liker du det du ser?

– Ja, jeg er ganske fornøyd med meg selv. Det har nok med at jeg liker å trene. Da blir man glad i kroppen sin, og når ting fungerer gir det glede. Når jeg står på tredemøllen tømmer jeg hodet. Det er naturlig at livet setter spor. Nå ville jeg ikke forandret på noe. Det kunne vært verre. 

– Hva gleder deg?

– Å ha lykkelige stunder, men hva er lykke? Man går jo ikke rundt og er lykkelig i en sånn evig rus. Så disse små øyeblikkene, som det å gå en tur i Frognerparken gjør meg godt.

– Stoler du på andre?

– Jeg har ingen erfaringer som tilsier at det er så lurt å stole på gud og hvermann liksom. Jeg har blitt skuffet mange ganger, og dolket i ryggen av mennesker som jeg trodde var lojale. Nå er jeg mye mer kritisk.

– Har du noen gang vært uærlig?

   – Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg straks hadde fortalt om den falske kjøpekontrakten og skuddet i bordplaten, men på det tidspunktet forsto jeg ikke hvor viktig det kom til å bli. Ellers er jeg dårlig på å være uærlig bevisst, for jeg er så pysete. Jeg er sånn som aldri ville tørre å smugle i tollen. Da er jeg redd de ville se det på meg. 

– Alle lurer på én ting: Gjorde du det?

– Nei! Men jeg skjønner at man lurer på det når man ser hvordan saken er fremstilt.

– Hva er du takknemlig for i dag?

– For de som har vært med meg hele tiden. Men kanskje det aller, aller viktigste er at jeg har fått styrke til å klare å komme igjennom dette selv. Det har jeg ikke alltid vært så sikker på.

Teksten sto på trykk i =Oslo september 2010.