Vendepunktet

Vi har alle vendepunkter i livet. Episoder som har tatovert seg fast i hukommelsen. Da noen sa noe, eller noe skjedde, som snudde opp ned på alt.

Et av mine vendepunkter var for 16 år siden. Den natten jeg ble skilt, uformelt sett. Jeg hadde gitt og gitt, i et forhold med en mann som hadde tatt og tatt, og blitt lovet at snart, snart, skulle vektskålen i balanse. Og jeg trodde på det. Helt til den kvelden vi røk opp i en krangel, jeg husker ikke om hva, og kveld ble til natt, og det endte meg at jeg ropte ut:

Elsker du meg ikke lenger?

Jeg vet ikke.

Med de tre ordene endret hele livet seg. Resten av natten var som en banal filmscene. Jeg kjørte ned til mine foreldres hytte midt på natten. Det regnet hele veien, og jeg så nesten ikke veien for tårer og vindusviskere.

Jeg fortalte historien om mitt ekteskap helt til det skrinne, grå lyset snek seg mellom gardinene og sola langsomt sto opp. Alt jeg ville var å legge meg i fosterstilling i en mørk hule. Aldri mer stå opp.

Det var ikke bare mannen min jeg følte hadde sviktet. Løftet vi hadde gitt hverandre, som plutselig ikke betydde noe. Det var hele livet som hadde bedratt meg. Hva hadde skjedd med regnestykket? Jeg hadde gitt og gitt, og nå skulle jeg få og få, og i stedet gikk jeg i tap.

Det var ikke fortiden som var verst å tenke på. Det var fremtiden. Alt som var borte før det ble innrammede fargebilder. De vage bildene jeg hadde skisset opp av barnefødsler og ferier og bryllupsdager. De lå sammenkrøllet i en søppelkasse og lot seg ikke rette ut igjen.

Hvem var jeg nå? Hva skulle jeg gjøre? Hvordan så den nye fremtiden ut? Hva ville jeg?

Jeg ville ingenting. Jeg var nummen. Kraftløs. For første gang i mitt liv klarte jeg ikke å mobilisere krefter. Jeg bare falt. Det kjentes som om noen hadde skjøvet meg utfor en bygning, og jeg falt baklengs ut. Falt og falt, uten en lyd.

Jeg ventet på å treffe den harde betongen. I stedet kjente jeg noe annet. Et nett som fanget meg opp. Uten dramatikk. Uten en lyd. Plutselig var de bare der. Sammen med mine foreldre på hytta. Mine to eldste, og beste, venninner.

Jeg kunne øse ut til dem når jeg følte for det, sa de. Og holde kjeft når jeg ikke orket å snakke. Jeg kunne gå ut når jeg følte for å være alene. Og komme tilbake når jeg trengte å ha dem rundt meg.

Slik ble disse dagene de mest godvonde i mitt liv. Noe jeg ser tilbake på mens jeg smiler med gråten i halsen.

Innimellom måtte jeg ut. Da gikk jeg ned til vannet. Jeg la meg på magen, strakte meg ut som en sjøstjerne og grep tak i svaberget. Noe uforanderlig som har solens varme i seg, og stråler det videre til meg. Noe jeg kunne holde meg fast i mens alt innvendig raste. Og for første gang opplevde jeg, som alltid har hevdet at naturen er oppskrytt, at naturen trøstet. Levende og uforanderlig til stede, uten å kreve noe tilbake. Bølgenes utrettelige kjærtegn over føttene. Svabergets varme mot ryggen. Vindens stryk over kinnet.

Mine to venner som var i hytta da jeg kom tilbake. Og trengte en klem. Å rase. Eller bare kjenne deres varme og uforanderlige tilstedeværelse. Akkurat som naturens. Uten krav.

Jeg sluttet å falle. Langsomt, men sikkert klarte jeg å se nye bilder av fremtiden. Vage blyantskisser som kunne bli til noe. Ikke med den samme skråsikkerheten som før, men med en vaklevoren tillit. Jeg betraktet mine egne fottrinn i sanden og fikk et nytt regnestykke. To var ikke like mye som fire, men mer enn 0.

I dag er jeg gift på nytt. Jeg har tre barn. Fremtiden fikk farge, selv om bildet ble annerledes enn jeg hadde tenkt. Min eksmann har gått bort. Det samme har en av mine to beste venninner. Men jeg har én igjen. Og jeg har fått andre gode venner. Som kan være noe for meg, og som jeg kan være noe for. Det er verdt mer enn 10 000 hjerter på fjesboka, alskens dyktige terapeuter og en million selvhjelpsbøker.

Og naturen? Den fortsetter å gi, uforanderlig og raus, selv med en feberhet panne.

Teksten sto på trykk i =Oslo november 2018. Kristine skriver mer om personlige erfaringer i boka «Nærhet i tastenes tid».