Ved første øyekast lignet de unger flest

Jeg har alltid sagt at døren min skal være åpen for alle barn. Jeg har villet være nabokjerringa som sier at alle er velkomne til middag, unger kan sove over når det ikke er skole, hos oss skal det være rom for alle.

Det er enkelt å si sånt i praksis. Det er lett å gjennomføre når barna har venner fra møblerte hjem. Men hva når barna er skitne, alltid sultne og lærer dine egne unger å banne. Hvordan er det med idealismen da?

For en stund skjer følgende: Det begynner et tvillingpar i klassen til sønnen min. Ved første øyekast ligner de unger flest. Men det tar ikke lang tid før jeg begynner å se tegnene.

Den ene mangler bestandig sokker. Den andre går i t-skjorte mens vi andre har på oss boblejakke. De er alltid skrubbsultne, og lusker som katter rundt beina mine på kjøkkenet fremfor å leke. De har ikke innetider og de vil aldri hjem.

Jeg forsyner dem med mat og klær, og hører dem fortelle. De har bodd rundt omkring i Spania i flere år, reist fra sted til sted etter at de forlot hjemlandet. De har to yngre søsken (som begge har andre fedre). Sin egen far har de ikke sett på nesten to år.

De forteller nærmest mekanisk om hendelser som får mine egne unger til å gråte. Om stefedre som har drept kjæledyr, som har kappkjørt på motorveien med dem i bilen, og kræsjet, så en av dem ble skadet for livet.

Tvillingene er ulike. Den ene, Brian, er røff i oppførselen. Banner og vil bli som pappa, smugkikker på porno, sier han ikke er redd for politiet. Den andre, Kevin, er tynnere og mer engstelig av seg. Han har et enormt behov for å prate – snakker og snakker og blir aldri ferdig med å fortelle.

Det er vondt å høre på. Ofte må jeg gråte en skvett på do, før jeg tar meg sammen og kommer tilbake. Et sted må følelsene hans også være. Hvor har han gjemt dem, hvor har de blitt av, når siver de opp til overflaten, hva skjer da?

Hvordan er mamma, spør jeg, hvordan er hun som mor? Mamma gjør så godt hun kan, sier han. Slår hun dere? Ja, når vi ikke oppfører oss. Hvordan? Av og til får de minste en ørefik. Hun er hardere med oss. En gang dro hun meg ut av sengen midt på natten og hoppet på meg. Gjorde det vondt? Ja. Men det er lenge siden.

Hadde jeg bodd hjemme i Norge ville jeg ringt barnevernet. Men her i Spania blir jeg gående og gruble. Hvordan er systemet? Får barna være sammen eller blir de separert? Hva skjer hvis moren kommer i fengsel, hvem skal ta ansvaret for dem? Blir det meg som må ta over, på toppen av mine tre egne?

Jeg tenker og tenker, mens barna fortsetter å komme. Hver dag. Jeg er glad for å se hvordan de er trygge, leker sammen med mine, er åpne og forteller. Og jeg irriterer meg over skitne hender som grafser i fruktbollen, banning ved bordet, tilfeldige spark mot den som sitter nærmest.

Biologien tikker inn når en av dem ikke er snill mot et av mine barn. Jeg prøver å forklare min sønn at disse guttene ikke har det samme utgangspunktet. Da blir han sint på meg, naturlig nok, som forsvarer den som slår. Jeg har jo ikke gjort noe galt, sier han, og sier jeg ikke alltid at det ikke er lov å bruke vold?

Jeg er frustrert over situasjonen. Barna mine har plutselig begynt å banne. Vi har ikke nok mat, jeg må handle dobbelt så mye som før. Jeg får ikke gjort det jeg har planlagt, for jeg må bruke tid på å oppdra barn som ikke er mine. Jeg har fått et ansvar jeg ikke har bedt om, og jeg har ikke tid, jeg har ikke krefter, jeg har ikke lyst, jeg vil ikke.

Samtidig: Hvem skal ta ansvar for barna når foreldrene ikke gjør det? De har ikke bedt om å være i denne situasjonen, de kan ikke ta vare på seg selv.

Så jeg forsøker så godt jeg kan, å mate dem, lytte, sette grenser, oppdra, mens jeg grubler på hva jeg skal gjøre. For dette er en varslet katastrofe. Og en dag inntreffer den. Av respekt for barna går jeg ikke inn på detaljer (hjemland og navn på barna er også anonymisert).

Moren reiser til hjemlandet og overlater barna til en stefar. De krangler på telefonen, og han straffer henne ved å blokkere nummeret og sier til barna at hun driter i dem. At mamma aldri mer vil komme tilbake. Snart skal han levere dem på et barnehjem og reise sin vei, han også.

Dette tror de på et helt døgn uten at noen andre kjenner til situasjonen. Da ringer moren politiet, som drar hjem til barna. Slik blir jeg involvert, ettersom jeg kjenner barna og snakker deres språk.

Jeg må inn i huset og hente dem ut. De sitter på et lite soverom, inntil veggen, tynne og forskremte, med hundeavføring rundt seg (de fikk to valper til bursdagen sin, som heller ingen tar vare på).

Under skitne hender og banning og utagering er de først og fremst dette: Barn. Unger som er redde og fulle av spørsmål: Ser vi aldri mamma igjen? Hvorfor er hun ikke glad i oss lenger? Må vi i fosterhjem? Får vi ikke være sammen? Hva har vi gjort?

Jeg tar dem med meg og gjentar så de aldri skal glemme det: Dette er ikke deres feil. Det er de voksne som ikke oppfører seg som de skal. Jeg er her, helt til dere får et trygt sted å være.

Jeg må si til mine egne barn at akkurat nå må vi sette oss selv og egne behov til side. Jeg må skuffe sønnen som jeg har lovet hjemmelaget peanøttsmør, den andre sønnen får ikke kostyme på skolens karneval og den tredje sønnen får ekstra plikter i huset. Men hva er viktigst nå – skal jeg virkelig prioritere å lage økologisk pålegg, sy hjemmelaget ridderkostyme og vaske huset?

Nei, jeg skal være et skikkelig menneske. For vi er ikke bare mor til våre egne. Vi har et kollektivt ansvar overfor alle barn. Det kan vi vise barna våre også – at vi som medmennesker har et ansvar overfor hverandre.

Det innebærer mer enn å skjære en empatisk grimase, og deretter snu ryggen sin for å ta enda bedre vare på «våre». Det betyr å handle – gjøre det som er riktig, selv om man ikke vil, selv om det ikke passer, selv om det er vanskelig. Hvem har sagt at alt skal være enkelt?

Det som koster, det som smerter, er ikke nødvendigvis feil.

Barna sover over. Den ene tar boblejakke over pysjen før han legger seg på madrassen. Vi har dyner, sier jeg og brer over ham. Den andre vil se TV til han sovner. Vi har grenser, sier jeg, så prater vi litt sammen før jeg slukker lyset.

Etter hvert kommer det en løsning på plass angående barna. De reiser, i trygge hender, og jeg lover at vi skal holde kontakten. Nå kan jeg bare be om at alt går så bra det kan gå, og vi kan bare være der for dem som best vi kan.

Samme kveld kommer sønnen min gråtende ut fra soverommet. Kevins bamse er glemt igjen. Den han aldri sover uten, og som han har hatt siden han var baby.

Den kvelden, etter at barna har lagt seg, griner jeg. Jeg sitter med den skitne bamsen, som har et stort hull i hodet, og klamrer meg til den så innmaten tyter ut.

Nå kommer alt jeg har holdt nede mens jeg har måttet holde meg selv oppe. Den smertefulle vissheten om at dette ikke er et enestående tilfelle, men at det er mange barn som lider en lignende skjebne. Jeg får lyst til å åpne døren for alle, men det vet jeg at jeg ikke makter.

Det jeg kan gjøre er å sy sammen hullet i hodet på Kevins bamse. Så kan han få den tilbake, tettet og fikset. Det er alt vi kan gjøre for disse barna – forsøke å tette hullene og plastre sårene som best vi kan. Ikke snu ryggen til, men stole på at det lille vi gjør kan utgjøre en stor forskjell.

Teksten ble først publisert på Kristine Storli Henningsens Facebook-side Antisupermamma.