Vaterlands unge menn kan mer enn å selge hasj

Under brua ved Grønland t-banestasjon står hasjselgerne. De har ikke drømt om å stå der. En ny kartlegging viser hvem de er og hva de trenger.

Oslo har to åpne rusmiljøer. Det ene har vi skrevet mye om. Det pleide å holde til på Plata, og fins nå i Storgata og i Brugata. Det andre miljøet vet vi mindre om, men nå har Uteseksjonen kartlagt det. Det kalles Vaterland-miljøet, og holder til på Grønland og langs nedre del av Akerselva. Her har 70-80 unge menn sin ulovlige arbeidsplass, hovedsakelig som selgere av cannabis.

I den nye rapporten «Under brua» sier en av selgerne: «Folk tror vi liker å selge. Ingen liker det. Det kommer en tid da man tenker ‘hvorfor gjør jeg dette’? Man prøver å slutte, men man har ingenting.»

Miljøet på Vaterland er en sosial arena. Her opplever de unge mennene tilhørighet og mestring. De tjener også mer på å selge rusmidler enn de realistisk kunne gjort på lovlig vis. Dette er ikke folk som henger på Nav. Tvert imot synes de det er flaut og nedverdigende å be om hjelp.

Ofte kommer de fra fattige familier. De færreste kan be foreldrene om penger til klær, smarttelefon eller lignende. De har behov for egen inntekt, fra ung alder. Noen forteller at de begynte å selge cannabis for å tjene penger til familien. Noen har slektninger i land med krig og nød. De bekymrer seg mye for dem, og sender penger for å hjelpe.

Cannabisselgerne mangler ofte bolig. I stedet for å kontakte hjelpeapparatet, betaler de for å overnatte hos venner og kjente. Det er vanskelig for dem å komme inn på det private leiemarkedet. De som klarer det, møter et nytt problem: De kjenner folk som mangler bolig. De skylder dem tjenester. De lar dem bo hos seg, og bryter dermed leiekontrakten. Da er veien kort til å bli kastet ut av leieboligen.

I Vaterland-miljøet er det vanlig at selgerne selv bruker rusmidler. En av dem sier at han er nødt til å ruse seg for å takle det tøffe miljøet. En annen sier at han brukte amfetamin en periode for å holde seg våken. Han hadde ikke noe sted å sove.

Veiledere fra hjelpeapparatet krever gjerne rusmestring før de tilbyr bolig. De unge mener tvert imot at de trenger et sted å bo for å kunne trappe ned på rusen. Slike paradokser er det mange av i cannabisselgernes liv. Prøver de å oppsøke et sunt sosialt miljø, som ungdomshuset Riverside, slipper de ikke inn på grunn av bruk og salg av stoff.

Mange av stoffselgerne har midlertidig oppholdstillatelse i Norge. Det betyr at de jevnlig må søke om fornyelse. Skatteetaten sender et brev når oppholdstillatelsen går ut. De som mangler fast bosted, har vanskelig for å motta post. Dermed får de ikke svart på brevet. I perioder lever de uten gyldig oppholdstillatelse. Det kan få store følger, blant annet kan de miste retten til å jobbe.

Uteseksjonens kartlegging omfatter ikke personer som aldri har hatt oppholdstillatelse. Disse såkalt «papirløse» finnes også i miljøet, men de mangler rett til de fleste hjelpetiltak. Hensikten med kartleggingen i er å foreslå tiltak.

Hjelpen må ta utgangspunkt i de unge mennenes ressurser, sier rapporten. For eksempel snakker de ofte flere språk. Noen har overlevd i krig. Noen har flyktet og klart seg selv, uten voksne omsorgspersoner. Noen har tatt omsorg for yngre søsken. Likevel opplever de sjelden interesse for ferdighetene sine, for hva de kan. De bør få støtte til å identifisere kompetansen sin. De trenger også rollemodeller med flerkulturell bakgrunn, så de får tro på egne muligheter.

De unge i Vaterland-miljøet påpeker at Uteseksjonen har veldig mange ansatte. Det kan bli for mange å forholde seg til. De synes det er lettere å ha tillit til kjente fjes. Et tiltak blir derfor å begrense antall personer som jobber i miljøet. Det trengs også en kontaktperson som kan følge de unge på tvers av ulike hjelpetjenester.

Cannabisselgerne må vise en tøff fasade for å lykkes i «jobben». Tar de med seg denne væremåten inn på Nav, går det dårlig. I tillegg fremstilles selgerne som farlige og brutale i media. Det kan gjøre at saksbehandlerne møter dem med fordommer, uansett hvordan de oppfører seg. Noen av selgerne sier de ble stoppet av politiet og mistenkt for å selge stoff, lenge før de faktisk gjorde det.

Når media har belyst Vaterland-miljøet, er temaet ofte vold. Livet innad i selgermiljøet kan være brutalt. Politiet sier at volden ikke rammer utenforstående. Det som kan skje, er at kundene blir lurt når de kjøper stoff. De får kanskje ikke det de betaler for.

Flere fra lokalsamfunnet på Grønland mener at bydelens barn og unge ikke har et godt nok fritidstilbud. Det er behov for både organiserte aktiviteter og uformelle væresteder. Å ha noe positivt å gjøre kan hindre at de unge trekker inn til rusmiljøet av sosiale grunner. Det er viktig at hjelperne samarbeider med de unge i utformingen av aktiviteter. Det er bedre enn å servere dem ferdige alternativer. Målgruppas ressurser må brukes. De trenger også et sted å bo der de kan feile, uten å bli kastet ut.

Det er stor konkurranse om jobber og praksisplasser for unge i Oslo. Cannabisselgerne stiller langt bak i køen. De har ikke fått samme muligheter som mange andre. Ofte har de ikke hatt foreldre som kan hjelpe dem med skolearbeid. Mange ønsker seg jobb, og noen vil gå på skole. De ber om at politiet endrer sine prioriteringer.

«Politiet går etter feil folk. Tar bare løpeguttene», sier flere av dem. De mener innsatsen heller burde rettes mot høyere nivåer av kriminelle nettverk.

De åpne rusmiljøene er lettere å straffe enn de lukkede, men «løpeguttene» på Vaterland forsvinner ikke før de får dekket behovet for dagtilbud og bolig.