Våte bikkjer og slitne jaguarer
Elendighet og angst kan være veldig morsomt. I hvert fall i England.
Tekst: Even Skyrud
Illustrasjon: Kristian Hammerstad / byHands
«Give my umbrella to the rain dogs, for I am a rain dog too», sang Tom Waits i låta «Rain Dogs» fra albumet med samme navn, utgitt i 1985. Begrepet rain dog, eller regnbikkje om du vil, oppsto med denne låta og betyr ifølge Urban Dictionary en bikkje som har gått seg vill i regnet, fordi regnet har vaska bort alle spor den har lagt igjen. Videre står det, fritt oversatt: «Hjemløse, folk som sover i portrom, einstøinger knyttet sammen fordi de deler den samme smerten og ubehaget.» Min type folk, med andre ord.
Knytta sammen gjennom felles smerte og ubehag … Det er en god beskrivelse av de to hovedpersonene i en av mine absolutte favorittfilmer, «Withnail and I». Denne kultfilmen fra 1987 har fulgt meg siden slutten av tenårene, og jeg har mistet tellinga på hvor mange ganger jeg har sett den. Sist var i hvert fall 17. mars i år. Det er jeg helt sikker på. Ikke hørt om den? Rask synopsis: To unge, arbeidsløse skuespillere deler en råtten leilighet i Londons Camden Town på tampen av 1960-tallet.
Tittelens «I», spilt av Paul McGann, er en nervøs og forsiktig ung mann, mens kompisen Withnail (Richard E. Grant) er en hedonistisk, dresskledd levemann med en usigelig forakt for absolutt alt og alle som ikke er ham selv. Han har halvlangt hår, slipset på snei, og kommer egentlig fra en rik familie, som han også avskyr, er en drittsekk og kjører et vrak av en klassisk, sølvgrå Jaguar. De to er lutfattige, konstant rusa og føler seg kvalt av bylivet. Så de låner en hytte og drar på en helgetur på landsbygda.
Parallelle drittsekker
Tilbake til 17. mars. Nydelig nyrestaurerte Frogner kino var utsolgt to kvelder på rad. Jeg tipper gjennomsnittsalderen var rundt min egen alder, og folket var der for å utføre de to faste «Withnail and I»-ritualene: Ta en slurk øl/vin/gin hver gang noen gjør det samme på lerretet (noe som i beste fall gir deg en mindre hjerneskade, i verste fall død) og bevis høylytt at du kan alle replikkene utenat. Denne kombinasjonen gir en kinoopplevelse av de sjeldne. Legg til at gjengen på Frogner valgte å vise den originale, sprakete, ustøe, nydelig patinerte 35 millimeter-kopien som gikk runden på norske kinoer i 1987, og du har den garantert mest knirkete, gøye kultfilmkvelden du kan få i hovedstaden (ny sjanse i 2024, folkens).
Ved et underlig sammentreff premierte den britiske tv-serien «Rain Dogs» på strømmetjenesten HBO ti dager før den nydelige kvelden på Frogner. Seriens hovedperson, Costello Jones, spilt av fantastiske Daisy May Cooper, er alenemor, stripper og forfatter. Og hun er like beintøff som hun er sårbar.
I første episode møter vi henne i det hun og datteren Iris blir kastet ut av den kommunale leiligheten de bor i. Det bekmørke komediedramaet fra Londons bakgater introduserer oss også for Selby, en hedonistisk, dresskledd levemann med halvlangt hår, drevet av forakt, rus og selvforakt. Ja, og så kan han være litt av en drittsekk. Han kommer fra en rik familie, som han avskyr, og kjører en klassisk, sølvgrå Jaguar fra 1960-tallet. Den brukes til en tur på landet.
En veldig britisk latter
Er Selby Withnail, en tidsreisende fra 1960-tallet? Er han skrevet som en hyllest? En korrigering? Aftenpostens Asbjørn Slettemark har også sett parallellen og kaller serien «Withnail and I med Pørni i hovedrollen». Og akkurat som i «Withnail and I» er rollefigurene drevet av sinne, desperasjon og angst. Som journalist Thomas Strzelecki påpekte da han introduserte filmen: det er ingen vitser eller egentlig komikk i «Withnail and I». Det du ler av, er sinne, angst, fortvilelse og redsel. Hovedpersonene føler at de er under konstant angrep av omverdenen, og ganske ofte er de faktisk det. Men du ler like forbanna, både av filmen og serien. Jeg tror ikke det samme hadde skjedd hvis de var produsert på den andre siden av Atlanterhavet. Om ikke galgenhumor er en britisk oppfinnelse, skal britene i hvert fall ha æren av å ha perfeksjonert sjangeren.
«Withnail and I» er også en allegori over en æras død. Handlingen er satt til 1969, og det mytiske Swinging London er redusert til amfetaminpsykoser og avdanka hippier på en evig (ego)tripp. «Rain Dogs» derimot, er satt til vår egen tid. Det er likevel vanskelig å se de store forskjellene på London da og nå. Det er den samme kampen for å overleve, i de samme slitne, kommunale leilighetene, omgitt av mennesker som enten har gitt opp, eller så vidt holder hodet over vannet.
Og apropos vann: Begrepet rain dogs passer også utmerket på Withnail og hans navnløse makker. Ikke minst fordi de store deler av filmen vasser rundt i gjørme, våte til skinnet av det kalde, engelske regnet. Knyttet sammen av denne felles følelsen av ubehag og smerte.
Viser om elendighet
Tom Waits-album «Rain Dogs» kom også ut midt på 1980-tallet, og som Robinsons film kunne den like gjerne vært spilt inn 15 år tidligere. Eller 20 år senere, for den saks skyld. Det finnes ikke spor av 80-tallets lyd, estetikk eller tidsånd i noen av dem. Waits skrev alle låtene mens han bodde i et røft nabolag på Lower Manhattan. Når han ikke komponerte der nede i halvmørket, gikk han rundt i New Yorks gater for å spille inn gatelyder og hente inspirasjon. Resultatet er et konseptalbum om storbyens sosialt utsatte og utstøtte, om de hjemløse og rastløse menneskene i skyggene av bygårder og skyskrapere. Og fordi Waits er amerikaner, ikke engelskmann, går han for tårer heller enn latter. Musikken er på sin side en fantastisk miks av sjangere, fra rå primal-blues via Kurt Weill til New Orleans’ hornorkestre. Hvis du lurer på hvor Kaizers Orchestra fant ompaen sin, trenger du ikke se lenger enn til «Rain Dogs». Plata, altså.
Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 5/2023.
