
Var hjemløs, fikk braksuksess
Nikolai Torgersen er ikke som andre store kunstnere. Istedenfor å gjøre karriere først og ødelegge alt med overdreven rusbruk etterpå, drakk han seg nesten i hjel før han fikk råd til å kjøpe seg et skikkelig lerret.
Adressen Nikolai har sendt oss i en melding, viser seg å tilhøre en anonym boligblokk. Det er ikke her han holder til, men det er lettest å møte oss her, rett ved Rema 1000 i Platous gate i Oslo. Å finne atelieret hans krever mer enn Google Maps. Han følger oss over veien og inn i en labyrint av ganger og rom.
Vi blir ytterligere desorientert av å puste inn løsemidler fra femti kunstneres virksomhet, og Nikolai er den mest virksomme av alle. Han ser ut som Askeladden med caps, lys og blåøyd, og historien hans er like eventyrlig. På en lansering i fjor solgte han kunst for 1,5 millioner kroner på ti minutter. Nå står et par tusen i kø for å kjøpe det neste som kommer til salgs.
Vi går inn i det eneste atelieret han hadde råd til for et år siden. Rommet er ti kvadratmeter og flyter over av ark, blyanter, pensler og müslibarer. Kunst ser vi lite av, for alt han lager rives vekk.
– Noe talent har jeg ikke, men jeg jobber ekstremt mye, minst tolv timer om dagen sju dager i uka. Fra mai til desember i fjor tok jeg bare fri én hel dag. Det ville vært rart om jeg ikke ble god. På lørdager og søndager er jeg nesten alene her. Det er jævlig å si, men suksessen har ikke overrasket meg. Den var i hodet mitt fra før. Kjæresten min ble spurt om hun passet på at jeg hadde beina på jorda. Da svarte hun at jeg aldri har hatt det.

Moren var =Oslo-selger
Motivasjonen hans for all jobbingen er enkel: å overleve. For to år siden hadde han 200 kroner og ikke noe sted å bo. Oppveksten tilbrakte han i en rønne på Rodeløkka som foreldrene fikk tak i ved en byttehandel.
– Vi fikk mat fra Fattighuset, noe jeg var veldig flau over. I matkassene var det ofte hundre eksemplarer av den samme yoghurten. Det ble merkevaren min å bare spise den ene typen yoghurt som var utgått på dato.
Som barn og ungdom stjal han mat til hele familien. Han visste at det ville få helt andre konsekvenser hvis de voksne stjal, men han gjorde det også av ren lyst. Etter hvert utviklet han så gode teknikker at han kunne stjele for flere tusen.
– Man kan polstre en sekk med aluminiumsfolie innvendig, og klippe et hull i ryggen for å stappe inn ting. Da utløses ikke alarmer. Jeg ville aldri stjålet fra en privatperson, men jeg har ikke hatt dårlig samvittighet for å stjele fra store bedrifter. Når man er langt nede selv, føles det som en seier å dytte andre ned.
Nikolai har ingen minner fra før han ble tenåring, bare traumer. Mye av årsakene kan han ikke snakke om offentlig, men kanskje skriver han bok om det en gang. Da han var tretten og droppet ut av skolen, fikk han jobb som frilansfotograf i Djuice, et datterselskap av Telenor.
Han gråt seg til både videokamera og fotokamera fra faren, som han i ettertid skjønner må ha kostet ham dyrt. Foreldrene var alkoholikere, og moren livnærte seg etter hvert av å selge =Oslo. I gatemagasinets julebok 2009 viste hun fram sin egen kunst, utført med tusj, maling og hårlakk på baksiden av handlelister.
– Jeg følte på skam når moren min sto utenfor Kiwi i nabolaget og solgte =Oslo. Av både fysiske og psykiske årsaker kunne hun ikke ha vanlige jobber. Selgerjobben ga henne en følelse av verdi, og når hun var syk sto hun fritt til å dra hjem. Hun solgte bladet fram til hun døde av kreft i 2011.


Kronisk suicidal
Omtrent på samme tid mistet faren huset der hele familien bodde. Etter å ha blitt lurt av en eiendomsspekulant, satt han igjen med ingenting. Nikolai var 20 år og hadde prøvd å flytte hjemmefra, men det gikk ikke uten fast jobb eller sparepenger. Snart hadde han knapt mulighet til å ta seg en dusj eller vaske klær. Det var fristende å gi opp.
– Jeg har vært kronisk suicidal og klinisk deprimert i hele mitt voksne liv. Men ganske tidlig innså jeg at jeg ikke har samvittighet til å henge meg eller hoppe utfor en bro. Det ville gått for hardt utover familien min, som allerede hadde det jævlig vondt.
På det verste var han så mentalt syk at han ikke kunne forlate soverommet. Han tisset på en flaske fordi han ikke turte å gå på badet. Rus ble løsningen på problemene. Det gjorde at han både kunne forsvinne fra alt mens han levde, og komme nærmere målet om å dø.
– Det ser mer naturlig ut å ruse seg i hjel. Folk kan tenke at det var et uhell. Jeg har prøvd å poppe i meg så mye piller som mulig, men jeg har aldri prøvd å skyte heroin. Da jeg fant alkohol skjønte jeg at dette løser alt, nå kan jeg tørre å gjøre alt jeg ikke tør. I de verste periodene la jeg meg med en flaske sprit i senga så jeg kunne begynne å drikke i det sekundet jeg våkna. Det gikk ikke an å være edru i ett minutt.
Psykiatere på senga
Nikolai ble etter hvert hjemløs, men ikke uteligger. Han sovnet på fester, på utesteder, på bussen og på sofaen hos venner. Sist gang han manglet fast bopæl, i 2020, endte det med avrusning. Han hadde vært våken i tre døgn og satt hos sin beste venn, som mente han måtte legges inn sporenstreks.
– Da jeg kom på legevakta hadde jeg seks i promille. Jeg hadde drukket sprit hver dag i over tre år. De måtte ha meg der over natta, og neste morgen satt tre psykiatere på sengekanten. De sa at de ville bli sittende til jeg ble lagt inn på avrusning. Jeg kunne få plass om fem minutter hvis jeg ville, men jeg ville bare på Polet og kjøpe mer å drikke.
Etter to timer skjønte han at psykiaterne ikke kom til å flytte seg. De mente han ville dø i løpet av dagen hvis han ikke ble lagt inn.
– Jeg var så dårlig at jeg bare måtte takke ja, i håp om å få beroligende medisiner under avrusningen. Jeg ble kjørt rett inn på «suicide watch», et rom hvor jeg ikke fikk åpne et vindu engang. Der lå jeg i en uke før jeg skjønte at jeg kunne overleve. Det første jeg gjorde da jeg kom ut, var å dra på Rema 1000 og kjøpe to øl for de siste pengene jeg hadde. Men jeg åpnet dem aldri.
Ble Årets kunstner
For hver dag som gikk uten rus, fikk Nikolai større behov for å vise at han kunne klare seg. Det hører med til historien at han fikk innpass på Høstutstillingen allerede i 2012, da han gikk på Einar Granum Kunstfagskole, og igjen i 2019. På kunsthøgskolen kom han ikke inn.
Da han søkte om atelier fra Oslo kommune i fjor, fikk han også nei. Bare ti måneder senere sto han på scenen og mottok pris fra kulturministeren som Årets kunstner, nominert av kulturavisa Subjekt og stemt fram av leserne.
– Jeg har kanskje malt femti bilder i hele mitt liv. Tretti av dem var i fjor, fordi jeg aldri har hatt råd til å kjøpe lerret før. Hele tiden visste jeg at jeg kan dette jævla godt, men alle ressurser gikk til å ruse meg i stykker, fordi jeg ikke klarte å være edru.
Den eneste grunnen til at vi kan skrive hvor i byen vi er, er at Nikolai jobber et annet sted når du leser dette. Vi besøker ham på Grønland, men snart får han leie et nytt og langt større studio. I august har han separatutstilling hos Fineart på Tjuvholmen, som dekker 2000 kvadrat. Det kunne han ikke hatt hvis han skulle fortsatt å jobbe på ti kvadratmeter.
– Det nye studioet er tolv ganger så stort. Beliggenheten er hemmelig, fordi jeg har opplevd at folk står utenfor og vil være manageren min og alt mulig rart når de vet hvor jeg holder til. Jeg vil ikke en gang at folk skal tenke på meg hvis de er i nabolaget. Men jeg liker å ha et nært forhold til dem som interesserer seg for tingene mine. På det verste har jeg svart på meldinger i ti timer i strekk bare på Instagram.

Ga kunst til hjemløse
I februar i år, seksten måneder etter at han sluttet å være hjemløs, ville Nikolai gi bort grafiske verk til fire uteliggere i Oslo. Han postet en kryptisk video med et klokkeslett på Instagram, tagget med «Sentrum, Oslo». Det var nok til at kjøpelystne fant veien.
– Noen trodde det var et PR-stunt, men jeg ga bort bildene fordi det var den mest effektive måten å hjelpe på. Jeg kunne gitt de hjemløse penger, men skulle jeg gitt dem 25 000 av min lomme, måtte jeg solgt bilder for 100 000. Galleriet skal ha halvparten, og så må jeg skatte halvparten.
De hjemløse ble utstyrt med et skilt hvor det sto «cash only», og bildene ble solgt på under ett minutt til 6000 kroner per stykk. Det kan ha vært et røverkjøp. Verk Nikolai har solgt for 2000 kroner fra galleriet har gått for 80 000–90 000 kroner på Finn kort tid etter. Han er den første til å innrømme at livshistorien hans øker salgbarheten.
– Det er så basic menneskelig å være glad i en solskinnshistorie. Folk vil høre om noen som har hatt det jævlig og nå går det bra. Det gir dem håp. Media bruker det veldig kynisk. Alt arbeidet mitt handler om meg selv, fra et indre ståsted. Selv landskapsmaleriene er selvportretter, og i dyretegningene er det mye omsorgssvikt. Det er naivt tegna strektegninger av mindre dyr mot en veldig håndfast voksenfigur. Når du er barn skal du ha den solide voksne. I en relasjon med omsorgssvikt blir barnet bare en kulisse som forsvinner i rotet til foreldrene. Det er ganske enkel symbolikk.

Overnatter foran galleriet
To av de håndfaste dyrene med rot rundt, en bukk og en fugl, henger på hvert sitt ark på veggen i det lille atelieret. Nikolai er fascinert av hvordan folk skiller mellom realistisk og ikke-realistisk kunst.
– Jeg prøver å bryte ned hierarkiet. Verden ser jo ikke ut slik vi ser den. Menneskeøyet er utviklet for å skille ut all mulig informasjon, vi kan ikke stole på synssansen i det hele tatt. Så sier folk at det ene ansiktet er så realistisk tegnet, det andre naivt og barnslig. For meg kan det siste oppleves mye mer virkelig enn å skulle gjengi det jeg ser.
Dyretegningene kan han lett selge for 50 000 kroner. Hvorfor har akkurat han blitt en suksess, når det fins utallige vanskeligstilte med både kunstnerambisjoner og en salgbar historie? Nikolai har ingen bedre forklaring enn at han jobber mer enn alle andre.
– Selv om jeg elsker å være på stranda, så går jeg nesten ikke ut døra en eneste dag hele sommeren. Jeg har vært veldig opptatt av håndverket, å lære meg å tegne og male og gjøre ting bra fra starten. Jeg har ikke låst meg til én type stil eller ett medium, og lager like gjerne film, installasjoner og skulpturer som tegninger og malerier. Jeg har brukt mange år på å lære meg å se, og er ekstremt opptatt av flate og lys.
Hittil har folk nøyd seg med å vente i seks timer i pøsregn når Nikolai åpner en utstilling. Nå har han fått melding fra et titalls personer som har tatt seg fri fra jobb og vil overnatte utenfor galleriet der han stiller ut i august.
– Jeg har nok et behov for å vise andre at jeg har suksess. Den eneste måten jeg kan gjøre det på er å ha en utstilling noen ganger i året hvor folk blir lamslått av mengden og kvaliteten. Jeg har et enormt behov for å fortelle en historie, men det er ikke viktig i seg selv, det fins altfor mye av det i verden.
Lurte folk på Tinder
Nikolai har nok av historier å ta av fra eget liv. I 2014 brukte han sine siste 700 kroner på en enveisbillett til Paris. Han lastet ned Tinder på mobilen, og sveipet alle han så til høyre. Slik kunne han gå på date og lure folk til å tro at han ventet på en leilighet han skulle få om en uke.
– Jeg sov hos både damer og menn, og opplevde alt det innebærer med å bli forsøkt voldtatt. Med nok rus brydde jeg meg ikke om det, så lenge jeg hadde et sted å sove. Tenk deg en Tinder-date på dag tre med en som bare blir sittende i leiligheten din og drikke gin. Det er helt jævlig. Da jeg kun hadde 2000 kroner i måneden, overlevde jeg på det. Nå tenker jeg at det kunne vært morsomt å kjøpe en limousin bare på kødd. Men det er kanskje bedre å gi pengene til noen som ikke bruker dem på en limousin.
Han vil ikke bare sørge for seg selv, men også faren og tre søsken. De siste årene har han vært svært gavmild.
– Det er en stor motivasjon for meg at søsteren min endelig har råd til å ta lappen. Faren min er veldig stolt av meg, men det var han også da jeg drakk en liter sprit om dagen. Jeg var bare en miniversjon av ham. Vi var to venner som rusa oss sammen. Vi kunne sitte i en familiemiddag og knuse poteter i to timer mens vi holdt en monolog.
Kunstneren er ikke bitter på foreldrene sine. Han har selv hatt mennesker i livet han er enormt glad i, som han ikke kan ta hensyn til fordi han må ut og drikke mer.
– Alkoholisme er en jævlig heavy sykdom. Samtidig mener jeg at det ikke fins dårlige rusmidler, bare dårlige tidspunkter å ta dem på. For meg er det alltid et dårlig tidspunkt, men jeg vet at livet mitt mister noe uten rus. Det har jo mange positive sider. En bivirkning jeg opplevde, var at jeg møtte ekstremt mange nydelige og interessante mennesker. Det er helt uvirkelig å si nei til alkohol og kokain, som jeg før gjorde alt for å få tak i. Senest i natt drømte jeg at jeg drakk.
Uskyldig utseende
Han pleide å fylle vodka på en halvlitersflaske med Farris. En gang drakk han hele flaska under en times podkastintervju. I omgangskretsen har han opplevd uheldig bagatellisering av alkoholisme. Noen oppsøker alle sammenkomster der det serveres alkohol for å kamuflere misbruket.
Selv har Nikolai forsynt seg rikelig også av ulovlige rusmidler, men han har aldri blitt tatt for det. Er det fordi han ser så uskyldig ut under den lyse luggen? En historie fra en busstur over landegrenser kan tyde på det.
– Uten at jeg husket det, hadde jeg et ulovlig stoff i sekken under setet, sammen med mat og drikke. En mørk person som satt bak meg ble tatt for det. Det er så klassisk. Han var helt uskyldig, og ble fly forbanna da han måtte ut og pakke opp all bagasjen sin. Jeg ser ikke mistenkelig ut. Det er mye mer rusbruk på vestkanten enn på østkanten i Oslo, men de som blir tatt, er unge menn med mørk hud.
Nikolai innrømmer glatt at han selv er forutinntatt mot enkelte grupper mennesker, til og med hjemløse.
– Da jeg var ute og ga bort bildene mine, ble jeg stående å prate lenge med den første uteliggeren. Han fortalte at han var utdanna lærer og trente et fotballag inntil for tre år siden. Så hadde han mista leiligheten. Det balla på seg, og nå var han avhengig av heroin. Jeg ble sjokkert over at han var en vanlig person. Når jeg har slike fordommer, kan du tenke deg dem som går forbi på gata og tror dette er en mann som har gitt faen fra dag én. Det er meningsløst å tro at straff skal løse problemene hans.
Ekstremt nysgjerrig
Hva var det egentlig som reddet Nikolai? Én ting er sikkert, det var ingen skole. Da han var 17 søkte han seg inn på en privat videregående med medielinje.
– Jeg fikk seks i alle mediefag og to i alt annet. Jeg klarer ikke formatet skole, og mange faller utenfor den måten å lære på. Jeg har ingen problemer med læring, men i et klasserom der 30 stykker prøver å skrike høyest, fungerer det ikke. Jeg slutta den dagen en fyr satt ved siden av meg og spilte dataspill så hardt at jeg ikke hørte hva læreren sa. Han boksa ned dataen sin så den knakk. Da tenkte jeg at jeg fikk dra hjem og lære meg ting selv. Det jeg er mest glad for i livet er at jeg aldri skal gå på skole igjen.
Kanskje var det hans eget vitebegjær som berget ham. Det lot seg nemlig ikke stanse av dårlige erfaringer fra skolen.
– Jeg har en ekstrem nysgjerrighet og interesse for alt mulig. Faktisk kan jeg nesten ikke huske en eneste gang jeg har kjedet meg. Jeg var selvlært da jeg begynte å jobbe som illustratør og grafisk designer, og også da jeg rettet meg mer inn mot bare kunst. Vi lever i en tid hvor det er lett å lære seg ting på egen hånd. På YouTube fins det en film for alt.
Mange venner av ham har tatt sitt eget liv, og enda flere har prøvd og blitt reddet. Nikolais liv sto i fare allerede før han ble født. Da han ble tatt med keisersnitt, hadde han navlestrengen flere ganger rundt halsen. Både han og moren risikerte å dø, noe som har gitt ham skyldfølelse senere. Mye gir ham dårlig samvittighet, men ikke sigaretten han røyker én gang i måneden. For øvrig holder han seg langt unna Norges mest utbredte psykoaktive stoff, koffein.
– For ti år siden opererte jeg hjertet for en liten feil. Jeg fikk beskjed om at jeg helst ikke skulle drikke så mye energidrikk og kaffe. Det overholdt jeg, men jeg tok masse amfetamin etterpå. Nå har jeg fått så mye godhet fra folk for å klare å slutte med alkohol og pulver. Kanskje jeg skal prøve å bli nikotinavhengig, så jeg kan stå fram med at jeg har slutta å røyke?

Nikolai Torgersen
- Født 4. mai 1990 i Oslo.
- Jobber med tegning, maleri, videokunst, skulpturer og foto, og blir sammenlignet med kunstnere som Sverre Bjertnæs og Bjarne Melgaard.
- Utdannet ved Einar Granum Kunstfagskole (2012).
- Antatt til Høstutstillingen i 2012 og 2019, flere utstillinger hos blant annet Guttestreker, Dopsgate4 og Kelvin Oslo.
- Sto for alt av visuelt materiale til albumene «The Oslo Bowl» (2013) av Big Bang og «Avatars of Love» (2022) av Sondre Lerche.
- Ble i 2021 kåret til Årets Kunstner av magasinet Subjekt og signerte en eksklusiv avtale med Galleri Fineart.
- Alt overskudd fra «Avatars of Love – The Exhibition» på Kulturhuset i Bergen i vår gikk Barn av rusmisbrukere (BAR), Kirkens Bymisjon og Flyktninghjelpen Ukraina. Bildene ble auksjonert bort for 1,1 millioner kroner.
- I august 2022 er det planlagt stor separatutstilling hos Fineart Oslo.


2 kommentarer
VALO
En flott historie og artikkel.
Synes kunstneren sin måte å snakke om kunsten er veldig fin, samt at han i sine bilder og kunst virkelig tar livshistorien sin og han som menneske virkelig godt inn i kunsten sin. Som i all god kunst, er livet kunstneren lever og har levd noe som gjør kunsten mer interessant.
Og alt i alt gjør sånne historier meg glad. Vi er alle mennesker og jeg beundrer motet til denne kunstneren og hvor jordnær og modig han er.
Ble glad når jeg fant denne saken på Erlik Oslo. En venn av meg som er selger, som har besøkt meg noen ganger tok med en kalligrafi til dit selgerene av Erlik Oslo henter sine blader med tittel “sea”. Jeg maler også og tegner. Men er mer en undergrunns Low Key kunstner som maler mest for terapi og for å prøve å glede de som får mine arbeider. Noe jeg ser kunstneren her også gjør. Jeg signerte min kalligrafi med VALO som er navnet mitt baklengs
Sender en god hilsen til alle i Erlik Oslo gjengen. Glad i dere! Det er så godt at vi er alle mennesker og like mye verdt
Jeg lover å fortsette med kunsten og skal fortsette å prøve å muntre opp sånne som meg selv som ikke er det som har fått mest opp i hendene her i livet. Takk for gode samtaler med dere i Erlik familien. Tenker ofte på dere og når jeg er i Oslo så gleder det meg å se dere i byen. Dere har det gode smilet, den fine humoren og er alle sammen så gode mennesker. Det er ofte vi som ikke har så mye, som deler mest. Et godt smil er mye mer verdt en dere tror. Sender en god varm hilsen til dere
Valo
Anne Kari
Fin reportasje om et menneske som imponerer stort. Bildene hans er utrolig fine; han har helt klart et stort medfødt talent (bildene til hans mor, gjengitt i reportasjen, er jo også fine).