Valgfrihetens fengsel
For femogtjue år siden fikk jeg en telefon fra en venninne som hadde flyttet til USA. Hun hadde nettopp kommet hjem fra butikken. Nå satt hun i stolen og gråt. Svettet. Utmattet.
Hva er det som har skjedd, sa jeg.
Alle valgene driver meg til vanvidd, sa hun. Her er det flere titalls typer melk i supermarkedet. Vitaminberiket. Jordbærsmak. Økologisk. Halvfet. Helfet. Kvartfet. Soya. Organisk soya. I like mange merker. Etter det er det osten. Kjøttpålegget. Brødet. Alt!
Men er det ikke gøy å ha mye å velge mellom, sa jeg, som bare hadde H-melk og skummet i butikken, og kjente en lengsel etter alt det spennende de hadde i America. Nei, sa hun, det er ikke morsomt i det hele tatt. Jeg kan være mange timer i butikken, mot min vilje. Bare fordi jeg er redd for å velge feil.
Kan du ikke bare ta noe da, sa jeg. Nei, sa hun, med stemmen i fistel, det kan jo bli feil!
Ofte endte hun opp med å gå tilbake og bytte. Eller hun kjøpte flere typer av det hun skulle ha, og så ble det dårlig før hun rakk å konsumere alt. Jeg lo av henne da.
Jeg ler ikke nå. For nå har valgene kommet til meg også.
Bare det å spise ute kan ødelegge hele kvelden. Jeg blir fullstendig lammet når det er flere titalls retter på menyen. Ofte ender det med at jeg ber mannen min om å velge for meg. Spis det du vil, sier han. Men det er jo det som er hele problemet. Jeg vet ikke hva jeg vil! Så ender det opp med at han velger for meg. Og jeg blir misfornøyd. Det var jo ikke det jeg ville ha. Hva ville du ha, da. Jeg vet ikke. Men maten din ser bedre ut. Ja vel. Så tar du den i stedet.
Spising i taushet.
Jeg føler meg som en bortskjemt unge som til enhver tid får velge hva jeg vil i godtebutikken. Jeg smaker halvveis på alt, og tenker at det helt sikkert er noe enda litt bedre i den andre pakken. Så ender jeg opp med å bli stressa og frustrert, misfornøyd og utakknemlig.
Det verste er Netflix. Konseptet er genialt. Se hva du vil, når du vil og hvor du vil. Det er bare å velge og vrake. Det ender som regel opp med mye vraking. Fordi jeg kan sjekke kvaliteten på alle filmene på IMDB. Det tar mye tid, men sikrer at jeg ikke går i dårlig film-fella. Når jeg har silt ut verstingene og står igjen med godbitene, går det mer i backlash enn de gamle VHS-kassettene. Jeg starter på film etter film, serie etter serie. Og ser kvartveis på alt før jeg bytter til noe annet. Er denne egentlig så bra, eller kan jeg finne noe som er enda bedre?
Sist lå jeg i nesten to timer og zappet mellom ulike filmer og serier. Til jeg fant ut at jeg egentlig ville se noe gammelt av Woody Allen. Da endte jeg opp med en nostalgisk stund på Youtube, med Allen i sorthvitt. Det minnet meg om barndommens dager på hytta. Da høydepunktet på lørdagen var Blikkbox. Boksen vi ikke ante hva inneholdt, bortsett fra programlederne. Grøt eller grandis til middag. Smil og tyrkisk pepper til lørdagsgodt. Og kanskje fikk jeg se Fakta på laurdag, som var spennende bare fordi det ikke var Sumarsalat eller Filmavisen.
Jeg kjenner på en ro og en takknemlighet når jeg tenker tilbake, over det som var, og som jeg fikk, uten mulighet til å velge noe annet. Nå kan jeg risikere å krepere av dehydrering i butikken fordi jeg ikke klarer å velge hvilket smakstilsatt vann jeg skal ha. Og når jeg ser en treåring i butikken som lager en scene fordi hun ikke får velge seeeelv, har jeg lyst til å lene meg ned og hviske: Du synes dette er tøft? Bare vent til du blir voksen og må velge selv. Det er da de virkelige sammenbruddene kommer.
Kristine Storli Henningsen
Forfatter, blogger, skrivelærer og gestaltterapeut
I boka «Nærhet i tastenes tid» skriver Kristine om sosiale utfordringer og kjøreregler for et stresset skjermsamfunn.