Valgforsker ønsker rusavhengige som stortingspolitikere
Valgforsker og professor Frank Aarebrot mener debatten rundt rusomsorgen hadde fått større realisme dersom folk med ruserfaring hadde fått plass på Stortinget.
– Det som er spesielt med narkomani i forhold til for eksempel alkoholrus er at få har personlige erfaringer rundt dette temaet. De fleste vet hvordan det er å være alkoholpåvirket, men de færreste vet noe som helst om narkorus. Derfor er det rart at mennesker uten denne erfaringen skal mene og bestemme hva som er god rusomsorg, forteller Aarebrot til =Oslo.
Aarebrot er valgforsker og professor i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen (UIB). I mange år har bergenseren uttalt seg i media om omstridte temaer rundt politikk og valg. Blant annet om FrP-politikerens sexkjøp i Latvia. Han forsvarte politikeren og reagerte på at han måtte trekke seg fra alle politiske verv, til tross for innrømmelsene rundt temaet. Aarebrot var også bekymret for utviklingen i politikken.
«Jeg frykter at folk som har levd et liv ikke kan være representanter i demokratiet. For å gå tilbake til nytestamentet: Skal vi bare ha fariseere og ingen syndere i parlamentet? Jeg tror at synderne har noe å bidra med,» har han uttalt til Dagbladet. Samtidig åpnet for å både ha sexkunder og narkomane på Stortinget.
– Hadde det vært narkomane på stortinget så tror jeg debatten ville vært mer realistisk, hevder han.
Valgforskeren har selv mye kontakt med narkomane i Bergen, og forstår deres frustrasjon veldig godt. Ifølge ham etterlyser mange større ressurser til etterbehandling, som han mener er minst like viktig som rehabilitering.
– En narkoman fortalte meg at etter rehab så hadde han fått tilbud om å snakke med psykolog hver fjortende dag, noe som i og for seg er bra. Men hva skjer så de andre dagene? Slik etterbehandlingen nå er, får noen leiligheter, mens andre må skaffe det selv. Noen får også tilbud om avrusning, mens andre må vente lenge på dette. Tilbakefallsprosenten er dessuten stor, noe som delvis skyldes at etterbehandlingen ikke er tilpasset den enkelte, sier han.
Med dette mener Aarebrot at metadon ikke passer for alle, og at alle har forskjellige behov når de bestemmer seg for å komme seg ut av rusmiljøet. Noe politikerne har problemer med å ta innover seg. Han peker blant annet på det faktum at Norge topper statistikken med overdosedødsfall. Et bevis på feilslått narkotikapolitikk. Aarebrot mener politikken kunne vært bedre om man hadde lyttet til de det gjaldt.
– De ville vært klar over denne betydningen dersom vi hadde hatt narkomane og tidligere narkomane i politikken, sier han.
Thor Erik Forsberg (Ap) var medlem i Arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget da denne artikkelen ble skrevet. Han mener i likhet med valgforskeren at politikerne bør la rusmisbrukere komme mer til orde i politiske saker. Ikke minst i de som angår dem.
– Skal man mene noe om en gruppe må man også ha kjennskap til denne gruppen. Politikerne har et ansvar om å la svake grupper komme til orde, siden alle grupper skal ha noe å si i et demokrati. Det gjelder også mennesker i rus, mener Forsberg.
Venstreleder Trine Skei Grande forteller at partiet både har besøkt og får besøk av rusavhengige og eksnarkomane, noe som har vært viktig i utviklingen av deres ruspolitikk. Partiet ønsker blant annet å opprette en egen rusakutt i Oslo for å ta imot narkomane med behov. Heroinassistert behandling er også noe partiet ønsker å prøve. Imidlertid er Venstre også opptatt av å gi rusavhengige økt politisk deltakelse ved å blant annet gjøre det enklere for dem å stemme.
– For Venstre er det viktig å gi en stemme til de som ingen stemme har i systemet, og det er helt klart terskler som møter rusavhengige, både mentalt for å bli valgt på en liste og rent praktisk når man skal stemme. Her kommer problematikken med for eksempel behovet for id og bostedsadresse inn nå man skal stemme og ha stemmekort, sier Grande.
En som støtter Frank Aarebrots forslag er Roy Bjørnstad, tidligere narkoman og grunnlegger av rehabiliteringstilbudet for rusmisbrukere De-Fence. Bjørnstad ser viktigheten i at gruppen synliggjøres, ikke bare i offentligheten, men også i det politiske landskapet. Likevel presiserer han at et slikt forslag avhenger av at riktige personer blir valgt.
– Jeg synes tanken er god, og man må ha som mål at dette kan være med på å bedre vilkårene for rusmisbrukerne. Likevel er dette et forslag som er personavhengig. For det første må man velge de rette menneskene til å representere rusmisbrukerne på en god måte. Rusmisbrukere er en sårbar gruppe som ikke tåler mange feilskjær fra uegna representanter. Dette kan i verste fall gjøre vondt verre og ødelegge synet offentligheten har av dem i større grad, advarer han.
Med dette mener Bjørnstad at mange rusmisbrukere både er ustrukturerte, upålitelige og har mange karaktertrekk som kan virke negativt på dem selv som gruppe.
– Det er ikke lett for alle å fungere i en normal hverdag på en god måte. Hvis slike rusmisbrukere og eksnarkomane kommer til orde kan det faktisk ødelegge selvtilliten til gruppen. Derfor er det viktig å ha representanter som er til å stole på og som kan være med på å synliggjøre denne gruppen på en positiv måte, forklarer ham.
I salgslokalene til =Oslo er meningene om rusavhengige på stortinget delte. Mens flere av selgerne applauderer tanken, er noen skeptiske på om forslaget vil kunne hjelpe deres sak. En av de sistnevnte er Janicke Haug, som i førti år har vært ut og inn av rusmiljøet. I likhet med de fleste av selgerne =Oslo snakket med, ønsker hun at rusomsorgen og rehabiliteringstilbudet får høyere prioritet på det politiske plan. Likevel tror hun ikke at det å ha narkomane på stortinget er riktig vei å gå.
– Jeg tror ikke dette forslaget er særlig smart av denne Aarebrot. Ville man hatt en drita full politiker på Stortinget? Det tror jeg neppe. Narkomane er som oftest ruspåvirket og dermed ikke egnet. En ruspåvirket hjerne forholder seg ikke til den samme realiteten som en frisk hjerne. Jeg er faktisk sjokkert over dette forslaget for å si det mildt, fortsetter hun.
Jan Ådne Fredriksen og Ronny Skeie er uenig med Haug. Begge ønsker forslaget velkommen og synes det er på tide at de narkomanes sak blir hørt på det politiske plan.
– Jeg liker forslaget. Det vitner om at flere forstår frustrasjonen vår. Endelig er det en som har forstått noe, sier Fredriksen.
Kompisen Ronny Skeie nikker anerkjennende og tror ideen ville fungert bra i praksis. Begge mennene kunne tenkt seg å snakke med politikerne dersom de hadde hatt sjansen.
– Jeg ville rett og slett sagt at det å dele ut heroin er bedre for mange enn metadon og Subutex. I Danmark og Sveits deler man ut heroin, og du kan allerede se de gode konsekvensene av det, sier Skeie, og peker på at både kriminalitet og overdosedødsfall har gått kraftig ned de siste årene i begge landene.
– Jeg sier ikke at man bare skal dele ut uten videre. Dette bør gjøres under strenge vilkår. Hovedgrunnen til at dette forslaget ikke blir tatt seriøst som en mulig løsning her i Norge er at narkomane ikke blir hørt nok. Jeg tror at større politisk innflytelse ville fremskyndet gode løsninger, sier han.
– For å si det sånn, Holland har flere narkomane enn oss, likevel dør det flere av overdoser her. Det er et tydelig tegn på at noe er gærent med politikken i dette landet, skyter Fredriksen inn.
Artikkelen sto på trykk i =Oslo / =Norge november 2011.