Valgets kvelende kval
Da den første videosjappa åpnet dørene en gang på 1980-tallet, oppsto også en ny problemstilling: Hva er verst – ikke å ha noe valg, eller å ha altfor mye å velge mellom?
Tekst: Even Skyrud
Illustrasjon: Kristian Hammerstad / byHands
Teksten til Springsteen-låta «57 Channels (And Nothin’ On)» fra 1992 kan leses som The Boss’ oppgjør med konsumerismen på 1980-tallet, samt sin egen deltagelse i den. Den kan også forstås helt bokstavelig, som en beskrivelse av overfloden av hul informasjon og underholdning folk i statene fikk tilgang til i kabelens og parabolens tidsalder. Det kunne jeg kjenne meg igjen i, selv om vi ikke på langt nær hadde tilgang til 57 kanaler hjemme hos oss (så vidt jeg husker var det fire). Mangelen på adekvat underholdning gjorde at vi valfartet til de to lokale pusherne av slikt: Videokjelleren og Videolåven.
Sistnevnte var størst, men Videokjelleren lå nærmere og føltes mer som hjemme. Dessuten hadde de færre titler, noe som faktisk var en fordel. Mer om det straks. Først en liten forklaring for yngre lesere: En videosjappe var et utleiested for VHS-kassetter – store og klumpete bokser med tape inni. Du betalte med kontanter, dro hjem og puttet VHS-kassetten i en videospiller for å se en uskarp, skrapete versjon av en film på din egen tv. Hvert minste tettsted og hver grisgrendte bygd hadde sin egen videosjappe.
Hva skal vi se?
De første gangene jeg og kompiser besøkte en av disse sjappene, føltes det nærmest magisk. Hyllemeter på hyllemeter med plastesker, med bilder av tøffe menn med pistoler og automatvåpen. Innimellom actionfilmene fantes også en og annen komedie, en filmsjanger som knapt eksisterer lenger. Men etter hvert som følelsen av magi og utallige muligheter ga seg, dukket det opp en problemstilling vi aldri hadde opplevd før, oss barn av statskanalen: Ettersom det kostet penger å ta med seg en film hjem, måtte vi gjøre et valg. For første gang i livet stilte vi hverandre spørsmålet: «Hva skal vi se?»
Noen ganger endte det på samme måte som når vi diskuterte bandnavn på øving i kjelleren på fritidsklubben, og tiden plutselig var brukt opp uten at vi hadde fått øvd inn én eneste låt –videokjelleren stengte uten at vi hadde klart å enes om en film å se. For å unngå dette, valgte vi ofte det tryggeste: noe vi hadde sett utallige ganger før – eller en av nyhetene. Problemet var at nye filmer både kostet mer og nesten alltid var utlånt. Så da ble det gjerne «Mad Max 3» eller «Rocky 4», nok en gang. Det føltes tryggere enn å satse våre surt oppsparte mynter på noe fra nederste rad, innerst i sjappa.
En hel låve i hånda
Hvorfor dukker minnet om de glorete hyllene i Videokjelleren opp akkurat nå? Vel, det har seg slik at jeg nylig hadde en del sykedager og måtte holde meg i sofaen. Jeg kunne selvfølgelig lest en bok, men bestemte meg for heller å utforske alle strømmetjenester jeg abonnerer på. Siden jeg befant meg i sofaen, konsentrerte jeg meg om tv-tjenestene. Det første som slo meg, var hvor mange det var av dem. Jeg var klar over at jeg betalte for Netflix (vår tids Videolåve?) og HBO Max (Videokjelleren?), men hvorfor var jeg kunde av tjenester som Sky Showtime og Apple TV? Her krevdes det grundig etterforskning.
Etter noen timers scrolling med fjernkontrollen, skjønte jeg hva som hadde skjedd. Hver måned snakker «alle» om en ny serie eller to jeg bare må se akkurat nå. Men nettopp de seriene er av en eller annen grunn aldri å finne på de strømmetjenestene jeg abonnerer på. Et abonnement koster en skarve hundrings i måneden, og jeg kan jo bare si det opp når serien er slukt. Og sånn blir jeg lurt, igjen og igjen. Resultatet er et utvalg så stort og uoversiktlig at jeg bruker en halv kveld bare på å finne ut hvor jeg skal begynne å lete. «Aldri mer», sa jeg til meg selv, og satte i gang med avmeldinga.
Same procedure as when fjorten
Etter nådeløs abonnementavvikling var det til slutt bare Netflix igjen – 1940 serier og 3780 filmer. Jeg prøvde å se for meg en videolåve som kunne huse alt dette, og dykket ned i samlinga. Jeg ble sittende og bla lenge, både nedover og bortover. Hva var det egentlig alt sammen, og hvorfor fant jeg absolutt ingenting jeg har lyst til å se, nå som jeg hadde all verdens tid? Jeg sjekket i blogger og tidsskrifter om det var dukket opp noe nytt, noe alle bare må se. Så heldig var jeg ikke. Jeg bladde videre. Og videre.
Med ett stopper tommelen sin frenetiske klikking på fjernkontrollen. En overskrift i rødt: «Se den igjen». Her var det mye jeg kan like. En voldsom overvekt av filmer om journalister, rettssaker og spioner, mye av det fra 1970-tallet. Jeg kjenner på at det er lenge siden jeg så «Alle presidentens menn». Minst et halvt år. De siste ti årene har jeg sett filmen omtrent hvert halvår, så jeg vet godt hva jeg får. Akkurat den følelsen jeg er ute etter, det er det jeg får. Eller hva med «Tinker Tailor Soldier Spy»? Minst to måneder siden, og jeg kan ikke komme på noe annet som ligner. Som ikke vil bli en skuffelse i forhold. Prøve noe nytt, sier du? Kanskje neste gang.
Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 10/2023.
