Valdres er en del av fluktruta
Flyktningen og den rusavhengige prøver å unnslippe hver sin krig. I fjellene i Valdres fant de fred sammen.
Turen har vært lang. Jeg er kommet til Nøsen i Valdres, til et nedlagt turisthotell som ligger isolert mellom en kjede av fjelltopper. Stedet huser rundt hundre syriske, afghanske, irakiske og andre flyktninger.
På veien opp lovte bilradioen fokk og vindkast på opptil 180 kilometer i timen. Selv om skiltene tillot en fart på 80 kilometer i timen, tilbød ikke værgudene mer enn 20. Nærmeste tettsted er Fagernes, en times biltur unna. Nå skulle jeg heldigvis tilbringe noen dager her.
Urnorske Valdres: Dette dalføret i Oppland fylke er nå det området i Norge med flest flyktninger per innbygger.
God mat, festivaler og eventyrlig natur har tiltrukket turister i årevis, men det er ikke turisme som kjennetegner de nyinnreiste valdrisene. Hva skjer her oppe?
Langt fra de frodige skogene, fjellene og beitemarkene i området startet Nøsen-beboernes flukt fra krig og forfølgelse. Det er altså ikke nystekte lapper eller rakfiskfestivalen som er kilden til samtidens flerkulturelle Valdres.
Av de nesten 20 000 innbyggerne i Valdres utgjør flyktninger så mye som en sjettedel. Omtrent 100 har de siste månedene bodd ved Nøsen mottakssenter.
Stedet ble bygd for turister som ville oppleve en norsk naturperle. Det første som møter meg på det nedlagte hotellet i Valdres er et stort veggmaleri av troll og fabelvesener fra norrøn mytologi, en stor vedovn og tre syriske smil.
Hele verden ser ut til å være representert her. På middagsbordet ligger syriske falafeler på rekke og rad. På dansegulvet svinger en svenske seg til brasilianske rytmer. Foruten norrøn symbolikk er veggene dekket av kunst som vekker assosiasjoner til yoga, meditasjon og andre orientalske tendenser.
Veggpynten er ikke tilfeldig. Leder og driftsansvarlig Alexander Medin forteller at stedet egentlig er et senter for yogapraktikanter. Slik var det inntil Utlendingsdirektoratet tok kontakt.
– Siden desember 2015 har Nøsen vært et akuttmottak for flyktninger. Det har vært veldig spennende og lærerikt for alle sammen, men også utfordrende, forteller han.
– Når så mange mennesker med forskjellig bakgrunn samles under samme tak, er det naturlig at det oppstår konflikter, fortsetter Alexander. Han legger til at det er nestekjærlighet som for det aller meste kjennetegner atmosfæren i huset.
– Mange har hatt en tøff fortid, og ikke minst en utfordrende og lang reise for å komme hit.
Livsfarlige gummibåtreiser over til Europa var én ting, forteller afghaneren Lutfullah. Men det var langt fra det verste.
– Jeg vet ikke når jeg vil få se familien min igjen. Savnet er verst, og uvissheten om fremtiden, sier han.
– Man reiser ikke fra livet sitt uten videre, fortsetter hans venn, Naweed.
– Mange av de som bor her har nok hatt smertefulle opplevelser, slike som folk flest vanskelig kan se for seg.
– Synet av døde mennesker glemmer man ikke, forteller den unge afghaneren.
– Bare en snartur ut døra kunne by på traumatiske opplevelser, legger han til.
– Jeg skulle på butikken for å handle til min mor. På veien forsøkte en hund å stoppe meg. I munnen hadde han en avkappet hånd.
Jeg ser en sørgelig ironi i den avkappede hånden. Hunden ønsket å leke, men «kastepinnen» i seg selv var ingenting annet enn et morbid symbol for hva følgene av lek kunne være.
– Taliban lot oss ikke danse eller leke. Ballspill, dans og lek var strengt forbudt, og man risikerte livet sitt hvis man trosset forbudet.
Få ville nok gjette at den energiske og blide unge mannen har en slik fortid. Med artister som Pitbull og Shakira på øret utstråler han en lekenhet og rytme. Det kamuflerer en smertefull fortid.
Den tryggheten Naweed og Lutfullah tilegner Nøsen er de ikke alene om. Faktisk har stedet en lignende funksjon for flere av de ansatte.
Marius (26) har i flere år vært rusavhengig. Han jobber nå som en av Nøsens tre kokker og får mye skryt fra sine kollegaer. Maten hans er én ting, forteller en kvinnelig kollega,
– Men det er det gode humøret og energien hans som imponerer meg mest.
Marius har vært i behandling for rusproblemer i to år, inntil han kom hit.
– Å komme til en situasjon som dette er overveldende, men også riktig for meg. Det er trygt, på et vis.
Marius har reflektert en del rundt sin egen situasjon. Han trekker en interessant parallell mellom den og flyktningenes.
– Begge deler er en krigersk tilstand, om du vil. En flyktning rømmer fra krig, mens en rusavhengig flykter fra sider ved seg selv.
– Det er det samme problemet, legger han til, bare at det har ulike årsaker:
– En flyktning sin situasjon er resultatet av krig der ute. For min del er det kanskje en krig innvendig, med meg selv, om mitt sinn. Krigen har tvunget meg til å reise, og aldri slå rot noe sted.
Det er ikke tilfeldig at Alexander, leder for mottaket, har vært åpen for å ansette personer med rusproblemer. I 2013 startet Alexander prosjektet «Back In The Ring». Det tar sikte på å hjelpe rusavhengige ved å lære dem yoga. Yoga, forklarer Alexander, er mer enn bare fysisk trening.
– Det handler om å bli trygg på seg selv, og vise omtanke for dem man har rundt seg.
– Det er noe trygt ved yoga, samtykker Marius.
– Jeg har hatt problemer med selvskading. Det har blitt et mønster, og det kommer av et behov for utagering. Yoga gir meg utløp for smerte og sinne.
Fridtjof Nansen, polfarer og høykommisær for flyktninger, ble belønnet med Nobels fredspris. Han fikk den for arbeidet han la ned i starten av 1900-tallet, for datidas flyktninger. Innsatsen hans kulminerte med det såkalte Nansenpasset, som muliggjorde livreddende forflytninger på tvers av europeiske landegrenser.
Nansens iherdige innsats var et sterkt bidrag til Norges rykte som en varm, humanitær nasjon. I dag er det lenge siden det siste Nansenpasset ble utstedt. Mye har skjedd siden, også når det gjelder Norges omdømme i flyktningesammenheng.
Mens Nansen sørget for at russere i hungersnød mottok hjelp i kjølvannet av første verdenskrig, er det hovedsakelig flyktninger Norge forsyner Russland med i dag, skal vi tro kritikerne. Faktisk var det en av Nansens etterfølgere, dagens høykommisær for flyktninger i FN, som kanoniserte kritikken av vår nåværende asylpolitikk.
Kritikerne har kanskje rett. Kanskje har vi erstattet en heltemodig polfarer med xenoglossofobiske vedtak og propaganda. Fremmedfrykt, som denne fobien er bedre kjent som, ser tidvis ut til å gjennomsyre deler av et tidligere mer homogent Norge.
Er det nå bare iskalde reiser over Storskog som kjennetegner vår innsats?
Det finnes andre, varmere historier å fortelle. Historiene her på Nøsen kan tenkes å være mer representative for norske holdninger til flyktninger enn hva mediene antyder.
Inne i den stuekoselige kaféen sitter beboerne og de ansatte og snakker sammen.
Det store spørsmålet for Marius, Naweed og de andre beboerne ved Nøsen er dette: «Hva skjer videre?».
Jeg kan sette meg i bilen og reise hjem. Kan de gjøre det samme? Som Marius påpeker:
– Hjem er relativt. Nå har ikke jeg et hjem akkurat. Jeg har vært i bevegelse i mange år, sovet på sofaer og … du vet. Jeg gleder meg til å få egen leilighet og komme i gang med ting.
Det kan tenkes at flyktningene ved Nøsen er på en liknende søken. Men hva mer kan jeg vite om det? Hvordan oppleves det å måtte forlate hjemmet sitt for godt? Kanskje vi burde tenke mer over betydning av å ha et hjem, slik at vi kan dyrke forståelse for dem som har forlatt sitt?
Det er åpenbart at et hjem er noe vi konstruerer. Den tanken kan være skremmende for den hjemmekjære. I denne sammenhengen kan det likevel være en kilde til håp. I en flyktig, skiftende tilværelse som den beboerne ved Nøsen lenge har opplevd, kan håpet om å skape dette hjemmet ha stor verdi.
Det jeg med sikkerhet kan si om flyktningsituasjonen, slik den manifesteres her i landet, er at den handler om min egen posisjon som nordmann.
Når jeg sitter ved siden av Naweed og ser på fjellandskapet som omfavner oss, blir tanken om oppholdstillatelse nokså absurd. Er alt dette mer mitt enn hans? Grensekonstruksjoner blir fort ubetydelige når man møtes ansikt til ansikt. Det er lettere å skape skiller på avstand. Ved direkte kontakt søker man felles grunnlag.
Innen jeg har forlatt denne værherjede fluktpassasjen i Valdres, innser jeg verdien av slike møter.
Dagene på Nøsen ble nyttige for min egen integreringsprosess i det nye, flerkulturelle Norge.
Etter at Erlik besøkte Nøsen i vinter har akuttmottaket blitt lagt ned. Regjeringens valg om å stenge private mottak har sendt Nøsens beboere i alle vindens retninger. De fleste befinner seg i Norge. Noen har blitt sendt til andre europeiske land. Et fåtall har fått beskjed om at de må reise tilbake til hjemlandet de flyktet fra. Flukten ser ut til å fortsette.
