Vaksinenes velsignelse

Vakre budeier og syke kuer spilte viktige roller da legen Edward Jenner på 1700-tallet gjorde en oppdagelse som skulle forandre verden for alltid. Vaksinenes historie er en langsom triumfmarsj som aldri tar slutt.

Søndag 27. desember 2020 fikk 67 år gamle Svein Andersen den første dosen korona­vaksine som ble satt på norsk jord. Det skjedde på Ellingsrudhjemmet i Oslo, og i den anledning uttalte statsminister Erna Solberg følgende:

– Dette er årets fineste julegave. Det er mange som har jobbet lenge og hardt for at denne dagen skulle komme. Nå er den endelig her. Dette betyr ikke at vi får hverdagen vår tilbake ved et trylleslag, men at vi begynner på den store jobben som vil føre til at stadig flere er beskyttet mot alvorlig sykdom som en følge av koronaviruset.

Statsministeren tenkte nok først og fremst på alle forskerne over hele verden som har jobbet på spreng siden mars 2020 med å utvikle akkurat denne vaksinen i rekordfart, men kampen for immunitet mot sykdom er århundrer lang.

Budeier uten blemmer

Frem til slutten av 1700-tallet ble de fleste verdensdeler, og spesielt Europa, hyppig rammet av pestepidemier. Den mest effektive metoden man hadde utviklet for å beskytte seg mot disse, var en vi har brukt flittig det siste året: karantene. Ordet kommer fra franske quarantaine, som betyr «tidsrom på 40 dager». Dem man mistenkte at bar på smitten, ble helt isolerte i denne perioden. Tiltaket var ganske effektivt mot pest, men hadde liten effekt mot en annen plage som hadde herjet kontinentet siden 600-tallet: koppeviruset.

Feber og nedsatt allmenntilstand var de første symptomene på koppesmitte. Etter noen dager ble det verre: Vemmelige utslett utviklet seg til væskende blemmer, og verket som tøyt ut når det gikk hull på disse, var ekstremt smittsomt. Sykdommen ble også overført som dråpesmitte via luftveiene. De som overlevde sykdommen, bar permanente arr i ansiktet og på kroppen. Blant de historiske personene som fikk arr av kopper finner du både Abraham Lincoln og Josef Stalin.

Det fantes dog én yrkesgruppe som på mystisk vis så ut til å bli spart for både koppe­arr og koppedød. I England, hvor det på 1700-tallet døde opp mot 1000 mennesker av kopper hver dag, ble budeiene ansett som spesielt vakre. De var så godt som aldri vansiret av arr etter kopper. Men hvorfor var det slik? Landsbylegen Edward Jenner begynte å sette brikkene sammen i puslespillet som skulle bli starten på den moderne vaksinasjonen.

Jenner var kjent med immunitet, altså at et menneske eller dyr som hadde overlevd en infeksjonssykdom, nesten alltid blir uimottagelig for denne sykdommen i lang tid etterpå. Ulempen var selvsagt at enkelte sykdommer, som kopper, var svært dødelige. I India og Kina hadde man i lange tider brukt kunnskapen om immunitet til en form for vaksinering kalt inokulasjon. Smitte fra kopper ble rispet inn i huden på friske personer, slik at disse utviklet en mild versjon av sykdommen, med påfølgende immunitet.

Samtidig visste Jenner at også kyr kunne få kopper. Kukopper kunne dessuten smitte fra ku til menneske, men førte til en langt mildere sykdom enn det svært dødelige koppe­viruset. Jenners hypotese var at budeiene ble immune mot koppeviruset fordi de var eksponert for kukopper gjennom arbeidet sitt, og i 1796 lyktes han i å fremstille antistoffer mot koppeviruset ved hjelp av infisert materiale fra kukopper. Vacca er det latinske ordet for ku, mens vaccina betyr kukopper. Verden skulle aldri bli den samme.

Prøvekaninen

Ingen av covid-vaksinene som er rullet ut så langt er testet eller godkjent for barn. I vaksinenhistoriens spede begynnelse var situasjonen en ganske annen. For å teste ut sin hypotese trakk Edward Jenner ut smittsom væske fra blemmene til den unge, nylig kukoppesmittede budeia Sarah Nelms, for å injisere denne i den friske åtteåringen James Phipps.

To måneder senere smittet legen den samme gutten med det livsfarlige koppeviruset, og lente seg tilbake for å observere om hans hypotese stemte. Heldigvis for ham, og ikke minst for unge James, gjorde den det.

Fra Jenner begynte å jobbe med vaksinen på midten av 1700-tallet og til gjennombruddet 40 år senere, ble han hånet og latterliggjort av en nesten samlet legestand. Royal Society avfeide hele ideen som vås og nektet å publisere funnene. Selv i 1798, etter det vellykkede og, med dagens øyne, uetiske eksperimentet på vesle James, måtte han selv publisere funnene og metodene sine i et lite skrift med det klingende navnet «An Inquiry into the Causes and Effects of the Variolae Vaccinae, a disease discovered in some of the Western Counties of England, particularly Gloucestershire, and known by the name of Cow Pox».

Norge var tidlig ute med å teste ut fruktene av Jenners arbeid. Allerede i desember 1801, altså bare tre år etter at de de første vaksinasjonsforsøkene i England ble publisert, foretok stabskirurg Magnus Andreas Thulstrup den første registrerte vaksinasjonen i Norge. Ni år senere ble koppevaksinen obligatorisk takket være vaksinasjonsloven. Vaksinasjonsattester ble utstedt, og det var prestens oppgave å påse at alle konfirmanter og brudefolk hadde en gyldig attest.

På denne tiden var koppesmitten avtakende, antagelig fordi såpass mange i befolkningen allerede hadde gjennomgått sykdomsforløpet og derfor var immune. Kopper ble nå i større og større grad sett på som en barnesykdom. I løpet av en tiårsperiode ble derfor fler enn 30 000 barn vaksinert over hele landet.

Den første dugnaden

I disse dager kommer millioner av vaksine­doser til landet i sterile, nedkjølte beholdere fra laboratoriet. På starten av 1800-tallet kom det kun bittesmå kvanta av væske, utvunnet fra danske og irske kukoppesmittede kyr.  Etter at første dose var satt, ble så vaksinen overført fra menneske til menneske. Der dette ikke var mulig, kunne vaksinatøren skrape litt tørket materiale og skorper av pasienten, for så å sende dette videre til neste fylke.

Kukopper var ikke så utbredt i Norge på denne tiden, så vi var helt avhengige av å hente materiale fra utenlandske kyr eller vaksinerte tilreisende. En gruppe engelskmenn som jobbet ved kobberverket i Alta skal jevnlig ha donert vaksinemateriale til lokalsamfunnet. På denne måten ble spredningen av slikt materiale over hele verden ganske tilfeldig. I tillegg mistet vaksinen sine egenskaper og fikk dårligere effekt etter hvert som den ble overført fra pasient til pasient. Å stå først i vaksinekøen var altså enda viktigere den gang enn det er i dag.

Samtidig var det ikke alle som ønsket seg en plass i vaksinasjonskø eller en vaksinasjonsattest. Selv om man kan få inntrykk av at norsk vaksinemotstand er et relativt ungt fenomen – det var først med kontroversene rundt MMR-vaksinen mot slutten av nittitallet at begreper som vaksineskeptiker og antivaxer ble tatt i bruk for alvor, er historien om dette fenomenet like lang som vaksinenes.

Helt fra starten kom, som i dag, mye av motstanden fra religiøse grupper. De mer asketisk anlagte mente koppene var en prøvelse sendt av Gud, en prøvelse vi skulle bøye nakken og holde ut. Andre grupper mente det var nedverdigende og ugudelig at mennesket, det ypperste av skaperverket, skulle la seg smitte av en dyresykdom.

I 1891 ble Det Animale Vaccine-Institut opprettet i Kristiania. Her ble vaksine­materialet avlet frem på kalver, og Norge ble mindre avhengig av å hente materiale fra utlandet. Til tross for den vellykkede masse­vaksineringen fortsatte det å blusse opp lokale koppeepidemier i landet. Så sent som i 1909 var det utbrudd i Kristiania, med 246 registrerte tilfeller. Kukoppevaksinen ble tatt ut av det norske vaksinasjonsprogrammet i 1976. Fire år senere var kopper utryddet. Så langt er dette den eneste sykdommen vi er sikre på at vi har klart å utrydde helt.

Pest, kolera med mere

Det skulle gå hele 83 år fra Jenners gjennombrudd til den neste vellykkede vaksinen ble tatt i bruk. Denne gang var det den fryktede kolerabakterien man tok opp kampen mot. Deretter fulgte det et skred av vaksiner, og innen kalenderen viste år 1900, kunne miltbrann, rabies, stivkrampe, difteri og pest bekjempes på denne måten. Men for noen av de mest utbredte og grusomme sykdommene skulle det gå lang tid før man klarte å utvinne en effektiv vaksine.

Mellom 1895 og 1955 døde en kvart million nordmenn av tuberkulose, eller tæring som det også ble kalt. Sykdommen kan angripe hele kroppen, men akkurat som med koronaviruset, er det som regel lungene det går verst utover. En annen likhet mellom disse to er at du kan bære og spre smitten nesten uten å merke symptomer. Rundt 10 prosent av dem som ble smittet av tuberkulose, utviklet alvorlig sykdom, og halvparten av disse døde av den.

Før den tyske legen og bakterio­logen Robert Koch oppdaget bakterien som forårsaker tuberkulose i 1882, mente man til ulike tider at sykdommen skyldtes vampyrisme, alver, hekser og onani. Selv etter at bakterien var oppdaget, insisterte enkelte forskere på at sistnevnte aktivitet var den egentlige synderen.

Først i 1921 klarte de franske legene Camille Guérin og Albert Calmette å finne en noenlunde effektiv vaksine mot tuberkulose. Vaksinen fikk navnet BCG og inngikk frem til 2009 i vaksinasjonsprogrammet for alle ungdommer i Norge. Riktignok sluttet den å være obligatorisk i 1995, da smittevernloven trådte i kraft, men svært få valgte den bort. Vaksineskepsis og vaksinemotstand sto ennå ikke så sterkt her til lands, og det var bred oppslutning om det statlige barnevaksinasjonsprogrammet. I dag gis BCG kun til barn av foreldre fra utsatte land, men fortsatt blir rundt 90 prosent av norske barn vaksinert mot difteri, stivkrampe, kikhoste, polio, pneumokokksykdom, meslinger, kusma, røde hunder og Hib-bakterien før de går ut av ungdomsskolen.

Tallenes tale

Smittevernloven, som altså kun er 26 år gammel, har som formål å beskytte befolkningen mot, og stoppe spredningen av, smittsomme sykdommer. Loven gir valgfrihet når det gjelder enkelte vaksiner, og åpner samtidig for at det kan innføres plikt til å la seg undersøke eller vaksinere i særlige tilfeller. Det var smittevernloven som gjorde det mulig å innføre de kraftige og inngripende tiltakene vi så 13. mars 2020. Myndighetene har foreløpig aldri fastsatt plikt for befolkningen når det gjelder vaksine. Mange vaksineskeptikere og antivaksine-aktivister tror og frykter at myndighetene vil anse dette som nødvendig i situasjonen vi nå står i.

Så, hva har vaksinene betydd for menneskeheten? Det kommer selvfølgelig an på hvem du spør. Skeptikerne spenner fra forskere som mener effekten av vaksinering er overdrevet til konspirasjonsteoretikere som er overbevist om at vaksiner er et skalkeskjul for å kontrollere, eller endog utrydde, befolkninger. Blant de aller, aller fleste leger og forskere er det dog sterk enighet om at Edward Jenners oppdagelse har vært en sjelden gave. Det finnes også en del statistikk som underbygger dette: For 200 år siden var gjennomsnittlig levealder i Norge 42 år, i dag er den 82,5. Det er bred enighet om at det er antibiotika og vaksiner som er hovedårsaken til dette. Mange av de vanligste dødsårsakene, som tuberkulose, kolera, spedalskhet, kopper, dysenteri, hepatitt og polio, er langt på vei utryddet.

I øyeblikket er 2.296.000 mennesker rapportert døde av covid-19 i verden. Beregninger anslår at tallet ville vært 2.000.000 lavere hvis en vaksine hadde eksistert før utbruddet. Da koronapandemien kom, startet et kappløp for å utvikle vaksiner som verden aldri tidligere har opplevd. Jenner brukte nesten et halvt århundre fra han ante sammenhengen mellom kukopper og budeienes plettfrie hud til han suksessfullt testet ut verdens første vaksine. Ett år etter at pandemien ble oppdaget, har vi i dag fire godkjente vaksiner mot covid-19, og flere enn 200 andre er under utvikling.

Teksten sto på trykk i =Oslo 03/2021.

TIDSLINJE:

Frem til slutten av 1700-tallet
Smitte fra kopper ble rispet inn i huden på friske personer, som
så fikk en mild form av sykdommen. Disse såkalte inokulasjone var risikofylte, og en del ble alvorlig syke eller døde etter prosedyren.

1796
Edward Jenner fant opp den første vaksinen mot kopper. Dette var også den første vaksinen mot noen sykdom.

1801
Stabskirurg Magnus Andreas Thulstrup foretok den første vaksinasjonen mot kopper i Norge.

1810
Det ble innført påbud om at barn skulle vaksineres før de kunne konfirmeres. Kirkebøkene fikk en egen rubrikk for koppervaksinasjon.

Starten av 1800-tallet
Koppevaksinerte barn fikk utstedt koppe­attest. Denne måtte vises frem før man fikk konfirmeres eller vies.

1800- og 1900-tallet
Frem til 1950-tallet foreskrev legene hvile, luft og opphold på sanatorium, her i Lyster i Sogn og Fjordane, som den vanligste behandlingen mot tuberkulose.

Fra 1800-tallet
Noen religiøse grupperinger så på kroppens immunsystem som Guds perfekte skaperverk og mente det var en synd å tukle med det. Vaksinemotstanden var størst blant kvekere og baptister, som ikke hadde store samfunn i Norge.

1873
Den norske legen Gerhard Armauer Hansen oppdaget leprabasillen. Dette var første gang det ble påvist at bakterier kunne forårsake kronisk sykdom, i dette tilfellet lepra, ofte kalt spedalskhet.

1879
Første vaksine mot kolera.

1881
Første vaksine mot miltbrann (anthrax).

1882
Første vaksine mot hundegalskap (rabies).

1890
Første vaksine mot stivkrampe (tetanus).

1890
Første vaksine mot difteri.

1891
Det veterinærpatologiske laboratorium for produksjon av koppevaksine ble opprettet.

1897
Første vaksine mot pest.

1908–1909
Den seneste kopper­epidemien rammet Kristiania, hvor 246 mennesker ble registrert smittet.

Ca. 1910
Forskere utviklet bakterie­stammen som senere skulle brukes i tuberkulose­vaksinen BCG (Basillus Calmette Guerin).

1926
Første vaksine mot kikhoste (pertussis).

1927
Første vaksine mot tuberkulose.

1935
Første vaksine mot gul feber.

1937
Første vaksine mot tyfus.

1945
Første vaksine mot influensa.

1952
Det norske barne­vaksinasjons­programmet innføres og gir alle barn rett til å vaksinere. All vaksinasjon er frivillig.

1952
Første vaksine mot polio.

1954
Første vaksine mot japansk hjerne­­hinne­betennelse.

1964
Første vaksine mot meslinger.

1967
Første vaksine mot kusma.

1970
Første vaksine mot røde hunder (rubella).

1974
Første vaksine mot vannkopper.

1977
Første vaksine mot lungebetennelse (pneumonia).

1978
Første vaksine mot hjernehinne­-betennelse (meningitis).

1980
WHO erklærte kopper som utryddet. Dette var også siste året det ble vaksinert mot kopper i Norge.

1981
Første vaksine mot hepatitt B.

1985
Første vaksine mot HiB.

1992
Første vaksine mot hepatitt A.

1998
Første vaksine mot Lymes sykdom (borreliose).

2009 – nå
Norsk vaksineskepsis ble for alvor synlig under svineinfluensautbruddet i 2009. Mange av de mest aktive vaksineskeptikerne har bakgrunn fra alternativmiljøer og alternativbransjen.

2020 – nå
Norge er et av landene i verden hvor høyest andel av befolkningen er positive til korona­vaksinen. Ifølge ferske tall sier 73 prosent at de ønsker å ta den.

2020
Første vaksine mot covid-19.