En gang ble møter i Den norske legeforening stadig avbrutt av røykepauser, og selv sosialministeren deltok i sigarettreklame. Tobakkens historie i Norge handler om hard markedsføring og lover som etter hvert ga oss sunnere vaner.

Tekst: Kari Bu
Foto: Leif Ørnelund / Oslo museum

Før Kristoffer Columbus reiste til Amerika, var tobakk ukjent i Europa og Asia. Columbus brakte med seg tobakksplanten til Europa og introduserte dermed røyking, et fenomen som hadde eksistert i Amerika lenge før europeerne koloniserte kontinentet. På Marajó-øya i Brasil er det funnet en steinpipe som ble brukt til røyking fra rundt 1000 før vår tidsregning. 

Sjøfolk og handelsmenn brakte tobakken til Norge på 1600-tallet, og i 1612 vakte en bergenser oppsikt i byen med sin piperøyking, forteller Store norske leksikon. Fra 1619 forbød kong Christian IV røyking om bord på norske skip, av hensyn til brannfare. Dette kan kanskje kalles den første norske røykeloven.

I 1741 kom et svensk-norsk forbud mot røyking blant unge under 21 år. Overtredelse kunne straffes med gapestokk to søndager på rad, vel å merke for de unges foresatte.

Norge hadde en egen tobakksindustri fra 1778, blant annet med J. L. Tiedemanns Tobaksfabrik, som holdt det gående fram til 2008. Inntil 1892 var halvparten av arbeiderne i bransjen barn under 15 år. I et intervju som ble tatt opp på lydbånd i 1954, forteller Sigvarda Olsen om sine erfaringer fra tobakksindustrien. Hun var åtte år da hun begynte på Langaard Tobakksfabrikk, der hun jobbet fra sju om morgenen til sju om kvelden.

I 1892 kom fabrikktilsynsloven som ga tolv års aldersgrense for fabrikkarbeid. Da måtte Sigvarda ta en pause fram til hun ble gammel nok. Jobben var en viktig del av hennes sosiale liv, og hun forteller at hun likte å starte opp igjen.

En annen barnearbeider, Gustav Andersen, sier at han foretrakk arbeidet på fabrikken fremfor skolen, der han aldri følte seg bra nok. I arbeiderklassen ble arbeidserfaring ansett som viktigere for fremtiden enn skole, og de unge fabrikkarbeiderne fikk liten motivasjon til å prestere på andre arenaer i livet. Jo tidligere man begynte i jobb, jo bedre vilkår kunne man oppnå på arbeidsplassen senere.

Vellykket markedsføring

I 1893 utgjorde skatt på tobakk hele 12 prosent av Norges totale statsinntekter, mot rundt en halv prosent i dag. På denne tiden dominerte skråtobakk og piperøyking, en aktivitet som var sterkt mannsdominert. Det fantes damepiper, men for kvinner var røyking forbundet med uanstendig og promiskuøs atferd, mest vanlig blant bohemer og prostituerte.

Først da sigaretten ble introdusert ved starten av 1900-tallet, ble røyking allment i Europa. Automatisert tobakkproduksjon gjorde sigaretter billige å produsere. I 1914 lanserte Tiedemanns Tobakk sigarettmerket Teddy, med en tegning av USAs president Theodore Roosevelt på pakken. Teddy ble produsert helt fram til 2008, riktignok med helt andre innpakninger etter hvert.

På denne tiden ble det produsert så mange sigaretter i Norge, at avsetningen ble et problem. Dermed satset selskapene hardt på reklame. I de første kampanjene deltok storheter som Roald Amundsen, Knut Hamsun og Edvard Munch, og markedsføringen rettet seg mot menn.

Mot slutten av 1920-tallet røkte 60 prosent av alle norske menn, en andel som holdt seg stabil i 40 år. Røyking symboliserte modernitet, framskritt, frihet og eleganse – for menn. For kvinner var det fortsatt i overkant opprørsk.

Menn med høy status bidro til at røyking spredte seg til andre samfunnslag. I en tidlig tobakksannonse het det: «En læge uttaler: For dem som har hjerte med uro og kluss, betyr Tiedemanns cigaretter et pluss.»

Tobakksindustrien var tidlig ute med merkevarebygging og slagord som satte seg i folks bevissthet, som «Teddy – alle mands ven». I 1922 begynte Sverdrup Dahl å distribuere reklamefilmer for tobakk på kino, og fra 1928 kunne man finne en serie samlekort med sportshelter i sigarettpakkene.

Storrøykende idrettsmenn

I 1932 lanserte Tidemann en kampanje for sigarettmerket Medina, som rettet seg mot kvinner. «Hvis vi to møtes og De byr meg en cigarett, vil jeg helst ha en Medina», het det der. De kvinnelige modellene hadde ofte klær og blikk som signaliserte litt sviktende sømmelighet.

I 1933 fikk kampanjen «Tidens Kvinner» blant annet med seg forfatter Sigrid Undset og kvinnesakskvinnene Margarete Bonnevie og Gulla Grund. Nå skulle det bli høystatus også for kvinner å røyke. Året etter fortalte Gyldendals konversasjonsleksikon at «måteholden tobakkrøking har, bortsett fra en lett svelgkatarr som under tiden kan utvikle sig, ingen sikkert påviselige skadelige virkninger, da bare en ytterst liten mengde nikotin resorberes».

Under krigen var det rasjonering på tobakk, med 160 sigaretter for menn og 80 for kvinner per måned. Samtidig ble boka «Tobakk til eget bruk» en bestselger, der du lærte å dyrke tobakk hjemme. Det oppsto en omfattende bytteøkonomi med sigaretter.

Da rasjoneringen ble opphevet i 1946, fikk tobakk status som et nødvendighetsgode av norske myndigheter. Det var USA enig i, og i 1948 fikk Europa 40 000 tonn amerikansk tobakk gjennom Marshallhjelpen.

I 1950 ble røyking for første gang nevnt som mulig årsak til lungekreft i Tidsskrift for den Norske Lægeforening. Det la ingen demper på røykevanene. Under OL i Oslo i 1952 var Frisco offisielt sigarettmerke, og kombinertvinner Simon Slåttvik slappet av med en røyk etter å ha passert målstreken.

Spillerne på det norske landslaget i fotball lot seg heller ikke friste til å slukke sigarettene, selv om fotballpresident Thøger Nordbø mente det ville forbedre formen deres. I 1959 lå røyken så tett i landslagsbussen etter en treningsleir i Danmark at taklukene måtte åpnes, skriver Aftenposten.

Toppidrettsfolk reklamerte også for tobakk, sammen med skuespillere og til og med politikere, som sosialminister Rakel Seweriin i 1954. Samme år viste en undersøkelse at 75 prosent av mannlige og 45 prosent av kvinnelige leger røkte i Norge, godt over snittet i befolkningen.

I 1955 skrev Tidsskrift for den Norsk Lægeforening om en amerikansk studie som viste korrelasjon mellom røyking og risiko for hjerte- og karsykdommer. Tidsskriftet understreket at det ikke trengte å være noen årsakssammenheng, og antydet at «begge er produktet av en tredje og felles årsak».

Foto: Jon-Erik Faksvaag / Norsk Folkemuseum

Alarmen går

I 1963 hadde legeforeningens årsmøte et punkt om tobakk på programmet, under overskriften «Lægedebatt om tobakk og kreft, med 5 min røykepause». Da foreningens president dr. Gerhard Larsen skulle introdusere første taler, måtte han be forsamlingen på 175 leger om å slukke sigarettene, og etter tredje taler kom den annonserte røykepausen. Dette var røykingens gullalder.

Da professor Erik Poppe ved Radiumhospitalet etterlyste et røykeforbud på tv, svarte programdirektør Otto Næs at «intervjuobjektene slapper bedre av foran tv-kameraene hvis de får ta en røyk». Røyketoppen for menn i Norge ble nådd midt på 1970-tallet, og for kvinner først rundt 1990.

Da Vega forlag i 2007 skulle utgi en bokserie om barndom på 1900-tallet, deltok informanter på møter for å dele erfaringer. Da 1960-tallsbarna møttes, viste det seg at alle hadde fungert som håndlangere eller tilberedere av tobakk for foreldrene sine.

En av dem rullet hver morgen ti røyk for moren. En annen tjente ukepengene sine på å kutte skråtobakk, mens en tredje satt bak i bilen og stappet fars pipe så den kunne røykes uavbrutt på lange turer. Dette fortalte redaktør Kristin von Hirsch til undertegnede da hun jobbet med bøkene.

Piperøyking var vanlig i Norge fram til 1960. Da ble tollen på sigarettpapir fjernet, og salget av rulletobakk steg. Få land kan matche Norges høye forbruk av rulletobakk per innbygger, ifølge Store norske leksikon. Dette var et etterkrigsfenomen, og på 1980-tallet økte salget av fabrikkframstilte sigaretter sterkt.

I 1964 gikk den første store røykealarmen, da det amerikanske helsedirektoratet fastslo sammenhengen mellom røyking og lungekreft i en rapport. Helsedirektør Karl Evang skrev i legeforeningens tidsskrift at «Omfattende vitenskapelige undersøkelser har fastslått at det består et sikkert årsaksforhold mellom sigarettrøyking og lungekreft».

Videre utpekte han røyking som en viktig årsak til strupekreft, kronisk bronkitt og hjerteinfarkt. Det ble godt mottatt blant ikke-røykere, som Høyre-politiker Edvard Hambro.

Fra Stortingets talerstol sa han: «Vi blir betraktet av folk flest som noen sinker og noen merkelige folk, og de av oss som har røkt og har holdt opp å røke, blir betraktet nærmest som avvikere. Men på grunn av den rapport som er kommet kan vi ikke-røkere reise vårt hode og gå rundt mer som frie menn.»

Ny tobakkslov

Heretter ble tobakksskader en kampsak for en rekke frivillige organisasjoner, og skoler måtte opplyse om tobakkens skadevirkninger. Men mange avfeide forskningsfunnene, også utenfor tobakksindustrien.

I NRK fikk de ansatte instruks om å avstå fra røyking på skjermen, men selv kringkastingssjef Hans Jacob Ustvedt brøt regelen, da han røkte sigar i programmet «Åpen post» i 1966. Sigarettreklamen pågikk også med full styrke.

En kampanje for Prince sigaretter i 1968 brukte en rekke A-kjendiser, fra Rolv Wesenlund til Kari Simonsen. Skuespiller Kari Diesen avslørte at hun aldri smakte Prince verken før eller etter at hun deltok i reklamen, der slagordet var: «Ja, nå røker også jeg Prince».

I 1969 ble det lagt fram en stortingsmelding med handlingsprogram mot røyking. Arbeiderpartiets sosialpolitiske talskvinne Sonja Ludvigsen sa at tobakksindustrien har møtt «ethvert opplysningstiltak etter 1964-rapporten med økt og utvidet reklame». Det hadde hun rett i. Sjelden har en reklame vært mer misvisende enn den for sigaretten Consulate i 1969, med slagordet «frisk som en fjellbekk».

I 1975 fikk Norge en ny tobakkslov: 16 års aldersgrense, verdens første reklameforbud og helseadvarsel på pakkene. Sterk prisøkning skulle også bidra til å få ned forbruket. I 1985 lanserte tobakksindustrien sigaretter med lavere verdier av tjære, men det viste seg at de ikke senket risikoen for røykrelaterte sykdommer, slik hensikten hadde vært.

På denne tiden ble det også stort fokus på passiv røyking, som kan bidra til lungekreft ved langvarig eksponering. I 1986 ville sosialminister Tove Strand Gerhardsen beskytte passive røykere. Hun lanserte et forslag om å gjøre alle arbeidsplasser, møtelokaler, transportmidler og offentlige bygg røykfrie.

Det møtte sterk kritikk, også fra partifeller i Arbeiderpartiet. Både LO og NHO var imot, flyselskapene protesterte, og røykfylte avisredaksjoner var i harnisk. Selv helsedirektør Torbjørn Mork gikk hardt ut mot forslaget. Likevel ble loven vedtatt i 1988. Serveringssteder var foreløpig unntatt fra forbudet, og på strenge betingelser kunne røyking tillates i arbeidslokaler og institusjoner.

Har tatt flest liv

Helseminister Dagfinn Høybråten ble heller ikke populær da han på 2000-tallet ville gjøre serveringssteder røykfrie. Pubenes død, mente noen – hvordan skulle stamgjester bevare fellesskapet nå? Folkeopinionen var svært splittet og stemningen amper.

Høybråten fikk imidlertid støtte fra de ansatte i restaurantbransjen, og sommeren 2004 ble loven vedtatt. Via en SMS til Dagbladet mottok Høybråten en drapstrussel og fikk sikkerheten rundt seg kraftig skjerpet.

I dag forteller den tidligere helseministeren at folk jevnlig kommer bort til ham for å takke ham for røykeloven. Fra 2016 måtte tobakksprodukter som skulle selges i Norge ha standardisert innpakning, uten logoer eller andre symboler fra produsentene.

Som følge av den nye røykeloven gikk tobakksbruk ned i Norge, men snusingen fikk et oppsving. I 1983 ble det solgt 247 tonn snus, i 2008 hadde tallet økt til 1125 tonn. Snus ble særlig populært blant unge. Tobakksindustrien har introdusert stadig nye typer av den finmalte tobakken som legges under leppen.

Det er ikke påvist sammenheng mellom bruk av snus og lungekreft eller hjerte- og karsykdommer, men det kan gi høyere blodtrykk så lenge snusen er i munnen. Snus kan også skade tannkjøttet og forstyrre blodsirkulasjon og stoffskifte.

I alle EU-land unntatt Sverige har snus vært forbudt siden 1992, noe som har skapt et illegalt marked. I 2021 skrev Algemeen Dagblad i Nederland om et «nytt og vanedannende narkotisk giftstoff» som hadde dukket opp på gata i byen Enschede.

Distriktsdirektør Jeffrey Brinkmann kunne fortelle om selgere som henvendte seg til barn, med snusposer som lignet tyggispakker. I likhet med sigaretter inneholder snus nikotin som skaper avhengighet, men snusing er langt mindre helseskadelig, opplyser Folkehelseinstituttet.

Det er bredt anerkjent at tobakksrøyking er den rusgiften som har tatt flest liv på verdensbasis. Ifølge Verdens helseorganisasjon dør fortsatt over 8 millioner mennesker årlig av røyking.

Til sammenligning tar alkohol rundt 3 millioner liv, mens opioider som heroin tar rundt 200 000 liv. Tobakksrøyking er den desidert viktigste årsaken til lungekreft – i Norden skyldes hele 80–90 prosent av tilfellene nettopp røyking. Det er også en viktig risikofaktor for en rekke kroniske sykdommer.

Ifølge Verdens helseorganisasjon røykes det betydelig mindre i dag enn på 1960-tallet globalt, men tobakksindustrien har fått et større marked utenfor den vestlige verden.

Hovedkilder: Tidsskrift for den norske legeforening, Aftenposten, Store norske leksikon, norgeshistorie.no

Fakta: Tobakk

Tobakksplanten, Nicotiana tabacum, fikk sitt navn etter den franske ambassadøren i Lisboa, Jean Nicot (1530–1600), som introduserte planten til Frankrike i 1560. Nicot har også gitt navnet til nikotin, det giftige virkestoffet i tobakk.

Tobakksrøyking vil si å inhalere røyk fra tobakk som blir oppvarmet eller forbrent. Tobakken røykes i sigarer, sigaretter eller tobakkspiper, og oftest trekkes røyken ned i lungene.

Tobakk brukes også i snus og skråtobakk, også kjent som tyggetobakk.

I 2022 røykte rundt 7 prosent av den norske befolkningen daglig, ifølge Helsedirektoratet, mens 15 prosent brukte snus daglig. Bare 2 prosent av unge mellom 16 og 24 røykte daglig, mens 22 prosent brukte snus hver dag.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 8/2023.