Utstøtt og oppreist

Skuespiller Sven Henriksen vokste opp i en sekt og trodde ikke han skulle bli mer enn seks år. I en alder av 66 går både livet og karrieren bedre enn noen gang.

Tekst: Kari Bu
Foto: Leikny Havik Skjærseth

Vi treffer Sven Henriksen utenfor Nobels Fredssenter på Aker Brygge. Han er på Oslo-besøk fra hjembyen Mo i Rana, der han fikk kommunens kulturpris for tre år siden. Han er verken høy eller mørk, og selv om han nærmer seg vanlig pensjonsalder, blir han stadig mer ettertraktet som skuespiller. Han var faktisk mye reddere for å svinne hen da han var barn. Da han var seks år, ble han kastet i veggen på badet av sin egen far. Han landet i badekaret fullt av vann og slo seg veldig.

– Jeg skulle begynne på skolen samme høst. Nå blir det ikke noe av, tenkte jeg, nå dreper han meg. Han holdt meg under vann, dro meg opp og slo meg i ansiktet med knyttneven før han slang meg nedi igjen. Da ga jeg meg over til vannet.

Det endte med at faren hulket, unnskyldte seg og sa han ikke skjønte hvorfor han hadde gjort det. Volden fortsatte i ti år.

– Jeg kan ikke tilgi eller unnskylde ham, men som voksen forstår jeg mer. Pappa var 23 år da han fikk meg. Det hadde vært krig og fattigdom, og han ble halvt ihjelslått av sin egen far. Han vokste også opp med skammen over å være samisk.

Etter å ha startet livet i Troms, tilbrakte Sven barndommen i en liten bygd i Telemark. På samme tid som faren begynte å slå, ble han med i Jehovas vitner.

– Tidligere hadde pappa drukket i perioder, så han gikk fra den ene ytterligheten til den andre. Religionen dekket over volden. Jehovas vitner utøver stor makt over medlemmene, for eksempel har de en domstol hvor de tar moralsk og etisk stilling til ting. De råder folk som har vært utsatt for overgrep innen sekten til ikke å kontakte politiet. De får det til å virke som det er offerets feil.

Sven ble en del av sekten, som resten av familien. Han fikk ikke feire jul og bursdag eller være med på sosiale aktiviteter med skolen.

– Du lever i et parallelt univers, som går innunder religionsfriheten. Skolen ble ikke bekymret, og det blir den ikke i dag heller. Det eneste Jehovas vitner er blitt felt for, er at de nekter barn å ta blodoverføring når det står om liv. Da går myndighetene inn og overprøver det, for de kan ikke la folk dø.

Støtt ut fra familien

Det var flere grunner til at Sven ikke passet inn på skolen. Han ble mobbet for utseendet, og for at familien kom nordfra.

– Skolen var et sant helvete i ni år. Til og med lærerne mobbet den gangen. Vi hadde en birkebeinertype av en lærer som sa jeg ikke fikk lov til å synge i musikktimen fordi jeg hadde så høy stemme. Nå er jeg den eneste fra klassen som lever av å stå på en scene.

Da Sven var 13 år, ble han døpt i sekten. Tre år senere tilsto han at han var homofil, da faren konfronterte ham.

– Jeg har alltid sagt ting rett ut, men jeg skjønte at det ikke var en kjærkommen tilståelse. Selv visste jeg ikke hva homofili var, bare at jeg var veldig tiltrukket av en gutt i menigheten. Jeg hadde sett en rar liten dokumentar på NRK om to menn som drev en blomsterbutikk, og som var sammen. Jeg forsto at jeg var som gutta i blomsterbutikken, men jeg hadde aldri møtt en homofil mann.

Året var 1971, og Sven måtte møte for eldsterådet i menigheten. De foreslo å sende ham til Brooklyn i New York for å bli kurert for den «syndige» legningen i det som i dag kalles konverteringsterapi. Det var da han skjønte at han måtte komme seg vekk.

– Jeg ble støtt ut fra familie og nettverk. Da faren min kom med knyttneven, tenkte jeg at nå er det faen meg nok. Jeg kastet meg over ham og tok igjen, så han ble helt skrekkslagen. Deretter pakket jeg sekken og dro til Oslo.

Etter at Sven flyttet hjemmefra som 16-åring, traff han faren bare én gang. Moren så han aldri igjen, men han fikk en telefon før hun døde.

– Hun ringte meg som lyn fra klar himmel. Jeg ville ikke belaste henne med den praten vi egentlig burde hatt, siden hun var over 80 år. Hun lurte på om jeg ville tilgi henne, men det kunne jeg ikke. Vi må alle bære det vi har gjort. Jeg føler at hun burde ha varslet noen når hun hadde mulighet og sagt at barna var i fare. Hun fikk etter hvert sju barn. Det kan hende hun skjønte at hun ikke ville blitt trodd.

Fikk alkoholproblemer

Sven kan huske at besteforeldrene plutselig snakket et fremmed språk når de ville holde noe hemmelig for barna. Ellers var det mye skam over etnisiteten i familien, og noen ville ikke erkjenne at de var samer. Faren tilhørte den gruppen som ble hardest utsatt for fornorskingsprosessen – kystsamene. Da Sven først prøvde å bli skuespiller, fikk han høre at han så for annerledes ut. Folk i bransjen visste ikke hva de skulle bruke den halvt samiske mannen til. Nå er situasjonen snudd på hodet.

– I dag får jeg jobber nettopp fordi jeg ser annerledes ut. Jeg har mye spennende å gjøre framover, men det er ting jeg ikke kan snakke om, sier han.

Lenge kunne han heller ikke snakke om at selveste HBO hadde hanket ham inn. Resultatet var tv-serien «Velkommen til Utmark», som sendte sin første sesong i vår. Sven spiller onkelen til hovedpersonen, som er en viktig del av plottet og deltar i de to siste episodene.

– Jeg spiller en fengselsfugl som kommer hjem til den lille bygda i nowhere land og blir dratt inn i alt som er av intriger. Nå håper jeg det blir flere sesonger av serien.

Tidligere har han spilt alt fra Platon i «Sofies Verden»-filmen til Major Høivik i første sesong av Hotell Cæsar på TV 2. Men da han kom til Oslo for å prøve lykken i 1971, fikk han en helt annen karriere. Han gikk av toget på Vestbanen og ble ansatt rett over gata. Som såkalt koldjomfru på restauranten Rica Plaza sto han opp klokka seks og smurte smørbrød. Snart fikk han smaken på alkohol og uteliv.

– Jeg husker første gang jeg drakk, på utestedet Metropol. Det var som om kroppen sa: «Hei, der er du jo, skal vi bli venner?» Jeg var så traumatisert at alkoholen ble selvmedisinering. Den gjorde at jeg turte å omgås folk.

Først da han ble 50, skjønte han at han måtte slutte å drikke. Misbruket eskalerte sakte, før han fikk et sammenbrudd. Han skulket aldri unna arbeid, men venner var bekymret for ham.

– Jeg ble lagt inn på avrusningsklinikk i 2008, der psykiaterne filleristet meg. De syntes ikke jeg burde utsette meg for alkohol i det hele tatt med mitt skjøre nervesystem. Selv planla jeg å fortsette å drikke litt etter utskriving. På vei ut traff jeg en høy, mannlig sykepleier som tok tak i meg, så meg rett i øynene og sa: «Jeg tror ikke helt du skjønner hvor deep shit du er i. Dette handler om at du må ta vare på deg selv.» Da gikk det et lys opp for meg. Før hadde jeg tenkt at alt var andres feil, og at det ville gå til helvete med meg uansett hva jeg gjorde. Der og da innså jeg at det er jeg som sitter bak rattet i mitt liv. Siden har jeg ikke vært i nærheten av å drikke, og har ikke hatt lyst til det heller.

Provosert av prektighet

Sven var aldri blant de mest utsvevende i Oslos skeive miljø, men fikk likevel merke politiets fordommer.

– En gang søkte jeg og noen kompiser hjelp i Akersgata fordi vi ble forfulgt av en motorsykkelgjeng. Politiet bare lo og ba oss bli ordentlige mannfolk. I mange år ble homofile banka av politifolk. Jeg husker første gang det var Pride i Oslo. Det må ha vært helt i starten av 80-tallet, da het det vel Homotoget. 17 stykker gikk i tog på Karl Johan. Nå går nesten hele byen sammen med oss.

Skuespilleren ser likheter mellom aids-epidemien på 1980-tallet og koronapandemien i dag. For ham var hiv det verste viruset, selv om han aldri ble smittet.

– Første gang jeg hørte om aids, var det en bekjent som var syk. Han var flyvert og kom tilbake fra New York. De trodde han hadde lungebetennelse, men han døde ganske fort. På 80-tallet opplevde jeg å ikke bli invitert hjem til folk fordi de var redde for hiv. Sånn har det vært litt under koronaen også. Noen og enhver blir smitteeksperter og kaster skam på andre. Da påbudet med munnbind ble opphevet, hadde jeg venner som mente at alle burde fortsette å gå med munnbind. Jeg blir provosert når folk må flagge den utrolige prektigheten sin. Da noen begynte å fortelle at de hadde kjøpt bobil og skulle på norgesferie med kortreist spekeskinke, gikk det en faen i meg. Jeg skrev en kronikk i VG, som ble delt tusenvis av ganger.

Kronikken «Jeg vil ikke feriere i Norge!» åpnet slik: «Jeg orker ikke flere unike øyer, fergeturer og kortreist ullgris på en seng av panikk.» Sven fikk hatmeldinger fra folk som ikke skjønte ironien. De mente at han hatet Norge og ba ham dra til utlandet og dø. I virkeligheten planla han ingen utenlandstur, men ville bare si at han savnet det. Som en erfaren blogger var han vant til å få kjeft i kommentarfeltet. En gang ba han folk la være å tråkke på tiggere, og heller overse dem om de ikke ville gi penger. Da fikk han en kommentar fra en mann som ville binde fast romfolk i trærne i Bodø og helle cyanid i halsen på dem. Sven ble overrasket da han fant ut hvem det var.

– Da jeg klikket på kallenavnet hans, kom jeg rett inn på Facebook-profilen med fullt navn. Han viste seg å være politimann. Jeg ringte ham og påpekte at han hadde skrevet under på en ed om å passe på folk i landet. Han gråt og ba om at jeg ikke måtte utlevere ham. Jeg tror ikke han gjør samme feil igjen.

På en pub ble Sven overfalt av en nynazist for meningene sine, men han synes ikke synd på seg selv.

– Jeg tenker på de unge som går inn i politikken og må stå i drittstormen hele tida. Jeg trenger ikke å uttale meg. Jeg er ikke utsatt på nett, jeg er en voksen mann. Når jeg har gjort meg selv synlig, har jeg også fått mye bra tilbake. Har du blitt så kvestet som meg og klart deg, burde du bruke erfaringen til å hjelpe andre i samme situasjon. Hver dag kjenner jeg på gleden ved å kunne reise meg og gå videre. Jeg er frisk, har et godt samliv, og livet smiler. Treffer du de rette menneskene og har litt flaks, kan det gå bra, selv med et elendig utgangspunkt.

Ble spyttet på

Sven hevder han er sjenert, selv om han snakker rett fra levra uten stans. Når han må møte mange fremmede, bruker han skuespillertalentet til å spille et normalt menneske. På fest havner han helst i en krok sammen med outsiderne. Men han går ikke av veien for en tøff debatt.

– I sommer satt jeg i en Pride-debatt i en læstadiansk bygd i Nord-Troms. Det var tre kristne og meg. De snakket om hvor human kirken var blitt. Det hadde visst ikke streifet dem at ikke alle homofile bryr seg om kirken. Vi er jo ikke en gruppe som har sittet sammen på kirketrappa og skrapt på døra i 300 år. Å gifte meg i en kirke er faktisk det siste jeg kunne tenkt meg, men det er fint for dem som har lyst. Mange synes det er utakknemlig at homofile ikke gifter seg når de har fått muligheten. «Nå må dere homofile snart bestemme hva dere mener», sier de. Da svarer jeg at nå må dere heterofile snart bli enige. Vi har kjempet for retten til å være hvem vi vil. Det fins homofile som er gladkristne, gærne, dumme og helt vanlige, som alle andre folk. Jeg skal ikke være homo på andres premisser.

Sven blir oppgitt når noen mener at bare muslimer er homofiendtlige, og at det er farligere for ham å gå på gata på Grønland i Oslo enn i Mo i Rana, der han bor sammen med kjæresten gjennom 25 år.

– Jeg tror to menn som går hånd i hånd er mer utsatt for trakassering på små steder. Det handler om hva folk er vant til å se i det offentlige rom. Jeg har aldri opplevd Grønland som spesielt farlig når jeg har vært der. Homofiendtlige folk finner du både blant muslimer, kristne og alle slags nordmenn.

Skuespilleren lever med flere minoritetsstatuser, og har blitt hengt ut for å være både for mye og for lite samisk.

– Da jeg gikk ute i Tromsø med hele samestasen, kom to unge menn og spyttet på foten min. Det er seks-sju år siden. I Oslo går jeg aldri med kofte, da begynner folk å joike etter meg. Jeg har også blitt diskriminert av samer fordi jeg liksom ikke er ekte same. Det er vanskelig å være en miks av to kulturer. Jeg kan forstå hvordan folk med mørk hudfarge har det, men de kan ikke kle av seg huden. Jeg kan ta av meg kofta og forsvinne i mengden.

Ikke et hevnprosjekt

Sven har skrevet 17 teaterstykker, og nå skriver han på en selvbiografisk roman. Den handler hovedsakelig om sosial kontroll i religiøse sekter, og han håper å skrive den ferdig neste år.

– Jeg åpner med et dikt om min far, og jeg kommer til å si at jeg har brukt min egen historie. Det er ikke noe hevnprosjekt, jeg har skrevet meg inn i en slags ømhet for pappa mens jeg har forsket på ham. Hovedpersonen har ingen søsken, siden jeg vil skåne mine egne. Det er mye jeg dikter opp, uten at det er direkte løgn.

Han tar mange oppdrag for Nordland Teater. Favorittrollen fikk han i 2018, da han spilte Ibsen-karakteren Lille Eyolf, en handicappet gutt på åtte år.

– Det er det sterkeste jeg har vært med på. Jeg var 63 år og ikledde meg det barnet jeg hadde vært. Da kom det ut mange primitive følelser. Eyolf har en panisk kjærlighet til faren og en panisk redsel for moren, som mener han kommer i veien for kjærligheten til mannen. Det er grusomme greier, og jeg kjente igjen mye fra min egen barndom.

Egentlig liker han film bedre enn teater, fordi det er mindre anstrengende.

– Å spille teater kan noen kvelder føles som å gå opp Galdhøpiggen. Du må prestere uansett hvordan du har det og hva som har skjedd. Så er man redd for å glemme tekst, eller for å bli syk. Noen ganger får du ikke kontakt med publikum. Du merker det med en gang. Da gjelder det å ikke begynne å stresse. På film kan du ta opptak mange ganger. Jeg får alltid bandittroller, og jeg synes fæle folk er interessante å spille.

[FAKTA]

Sven Henriksen

Født 29. juni 1955 i Malangen i Troms
Skuespiller, dramatiker, forfatter, blogger og samfunnsdebattant
Bor i Mo i Rana og jobber for Nordland Teater
Utdannet ved musikkhøgskolen i Kristiansand
Begynte å skrive teaterstykker som 40-åring
Ga ut albumet «Rød pust» i 1996, med Tom Waits-låter på norsk
Utga tekstsamlingen «Men hold kjeft da,
Henriksen!» i 2018
Har hatt mindre roller i en rekke kjente filmer og tv-serier

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 7/2021.