Usynlige traumer ødela Hildes livskvalitet

Livet til Hilde Eeg Foss var fylt av skam og angst. Etter 20 år i psykisk helsevern, fant hun endelig noe som hjalp. Hun tror mange vil kjenne seg igjen i hennes historie, som hun nå deler i boka «Usynlige traumer».

I mange år følte Hilde Eeg Foss at noe var galt med henne. Hun var annerledes enn andre voksne. Redselen for å bli avvist var større enn ønsket om å være sammen med folk. Skam, skyld og angst ødela livskvaliteten. Hun kunne ikke peke på noe traumatisk hun hadde opplevd, og tenkte at hun var for frisk til å søke hjelp. 

Fram til hun var 32 år gammel, fungerte hun i utdanning og jobb. Etter to tette barne­fødsler, smalt det. Året var 1998, og Hilde ble utredet av en psykiater. Etter hvert skulle hun få sju forskjellige diagnoser, som hun selv ikke fikk vite om før senere. Blant dem var depresjon med psykotiske trekk. 

– Når behandleren beskrev problemene mine, kjente jeg meg ikke igjen. Jeg følte liksom at jeg snakket norsk og han snakket kinesisk. Jeg opplevde ikke å bli sett og forstått, forteller hun.  

Det hjalp ikke at hun bodde på et lite sted. I utkantstrøk er fagmiljøene små, og det er stor utskiftning av psykologer og psykiatere. 

– De som jobber i faget vil gjerne ha et større miljø. Det gjør sitt til at du stadig får ny behandler. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg bytta da jeg gikk på DPS, og det virket ikke som om den nye behandleren hadde lest journalen min. Da blir det nokså dårlig kvalitet på terapien over mange år. Har du relasjonsskader og strever med å stole på folk, er det veldig belastende å skulle begynne forfra hele tiden i relasjoner til de som egentlig skal hjelpe. 

«Tenkehjernen»

Hilde hadde depresjoner i hopetall. I sosiale settinger følte hun ofte at hun var usynlig og manglet verdi. Lenge hadde hun brukt mat som et slags rusmiddel, for å dempe vonde følelser.   

– Det gjorde meg ikke noe å sitte for meg selv i en krok, så lenge jeg hadde noe å spise. Jeg hadde nok ingen spiseforstyrrelse i medisinsk forstand, men når du prøver å fortrenge følelsene dine, blir de store og vanskelige. Da trenger du en måte å takle all smerten på. For meg ble det mat og kaker, for andre kan det være rus eller selvskading.

Da Hilde kom inn i psykiatrien, var kognitiv terapi i skuddet. Det vil si behandling som rettet seg mot tankene og deres betydning. 

– Det gjaldt å tenke positivt, se deg selv i speilet og si at du var verdifull. Det skulle være veldig bra for alle. Slik er det med forskning, finner man ut at noe virker, så tror man det virker for alle. For meg virket det ikke. Når sterke følelser kom i veien, klarte jeg ikke å bruke tenkehjernen. Er du redd dine egne følelser, nytter det ikke å snakke om hvordan tankemønstre påvirker oss. Det er ikke den delen av hjernen som styrer livet mitt. Følelsene styres fra en annen del av hjernen, og hos noen tar følelsene kontroll over tankene. Det skaper masse problemer. 

Hilde har alltid vært god til å prate. Det kan ha gitt folk feil inntrykk av hvordan det står til med henne, mener hun. 

– Overfor psykologer kunne jeg prate i timevis, uten at de fikk et ord ut av meg om hvordan jeg egentlig hadde det. Det er lett å misforstå en pratsom person, og tenke at den er kognitivt til stede. Når jeg føler ubehag, prater jeg på utpust og innpust. Jeg har nok alltid hørtes frisk ut, og det har vært litt av problemet. De dagene jeg skulle møte psykiatrisk sykepleier, følte jeg meg bra, jeg var nydusja og ting var på stell. Jeg vet ikke om det var et bevisst valg. Kanskje var det en del av mønsteret med at jeg egentlig ikke trodde jeg var syk. 

Manglet noe som barn

Hilde hadde ikke opplevd typiske overgrep. Det var ingen dramatiske hendelser hun kunne peke på. Isteden var det noe som manglet i oppveksten, som burde vært der. Det ga henne det hun kaller usynlige traumer.  

– Barn trenger å bli møtt med trygghet i sine behov for utforskning og tilknytning. De må hjelpes til å bli kjent med og regulere følelser og stress. Blir barnet sint, må foreldrene tåle det, snakke om følelsen og hvorfor den oppsto. Blir barnet bare sendt på rommet, og fortalt at det ikke går an å oppføre seg sånn, da blir ikke følelsene møtt og tatt på alvor. Du opplever at det er feil å bli sint, og at andre ikke tåler følelsene dine. Når du da blir voksen, kan du bli veldig opptatt av å skjule hva du føler.  

Det Hilde forteller, kan høres ut som helt vanlig, gammeldags barneoppdragelse. Hvorfor blir ikke alle barn som sendes i skammekroken traumatisert?   

– Fortsatt tror jeg ikke forskerne er sikre på hva som gjør at noen tar skade og andre ikke. Sårbarhet er individuelt, og barn er tilpasningsdyktige. Treffer du riktig med å dekke barnets behov i 20–30 prosent av tilfellene, er det tilstrekkelig. Det er summen av opplevelser som avgjør hva slags følelser barnet sitter igjen med. Er du glad i hester, og ingen kommer og ser på når du rir, eller bryr seg om hva slags fremskritt du gjør, lærer du at du ikke er verdt andres tid. Etter hvert går det utover selvfølelsen. Jeg fikk ikke dekket disse behovene.

Hilde er glad for at foreldre i dag har mer kunnskap om hva som gir barn grunnleggende trygghet. 

– Jeg har forstått det slik at det er en del opplæring av nye foreldre nå. Mye av det handler om hvordan du møter et barn som viser en følelse. Hvis familien din ikke takler at du blir lei deg, kan du utvikle et mønster der du viser glede når du egentlig er trist. Du blir familiens klovn. Da kan du som voksen begynne å le i en begravelse, og prøve å underholde alle som er der. Det blir et problem. 

Hadde gitt opp helsevesenet

I 2014 følte Hilde at hun hadde nådd bunnen. Hun hadde vært ufør i mange år.  Hver 14. dag gikk hun til en psykiatrisk sykepleier i kommunen og klaget over alt som var vondt. Jo lenger tid som gikk, jo mer følte hun at noe var feil med henne. Hun opplevde hjelpen hun fikk som et krav om å være en annen enn hun var. 

– Jeg kom ingen vei og hadde egentlig gitt opp helsevesenet. Jeg tror de som jobber der oppriktig ønsker å hjelpe, men det i seg selv kvalitetssikrer ikke behandlingen. Det var nesten nifst hvor lite evaluering det var av behandlingen underveis, både i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. 

Hilde begynte å søke på nettet, etter hva som hadde hjulpet andre i hennes situasjon. Hun syntes behandlingen ved Modum Bad virket lovende. Der fikk hun tilbud om et utredningsopphold. Da hun kom, traff hun sju andre som skulle delta i en gruppe. Hun ble overrasket over hvor vanlige de virket. Det var ingen skriking, og ingen fortvilelse i ansiktene. Hildes redsel for å være for frisk, forsvant. Hun fikk plass ved institusjonen og skulle være der i tre måneder. 

– Helt i starten skulle vi sitte i en ring og fortelle hva vi ønsket å få ut av oppholdet. Vi fikk ikke ha med oss mobilen eller noe annet til møtet. Jeg hadde grudd meg fælt, og forberedt meg med huskelapp. En terapeut ba meg legge bort lappen, og jeg ble kjempesint. Først prøvde jeg å forsvare meg, så løp jeg ut av rommet. 

En trygg voksen ville klart å roe seg ned og akseptere en slik situasjon. For Hilde tok følelsene overhånd. Snart lærte hun at det oppstår et brudd mellom tanker og følelser når traumer blir trigget. Den rasjonelle delen av hjernen virker ikke lenger. Har du ikke lært å regulere følelsene dine, vil alarmen som varsler krise gå av mye oftere enn nødvendig.

Når livet virkelig er truet, reagerer alle mennesker med følelser som mobiliserer til kamp eller flukt. Det kan skje hvis vi møter en bjørn i skogen og ikke har tid til å vurdere situasjonen rasjonelt. Mennesker med traumer «møter en bjørn» flere ganger om dagen. Slik beskriver Hilde det i boka «Usynlige traumer», som kom i fjor høst. 

En traumatisert voksen kan reagere med like sterke følelser som et lite barn ville gjort i samme situasjon. Hilde har skammet seg mye over dette. Hun har ofte følt seg klønete, utilpass og dum sosialt. Når hun må reise fra noen hun er glad i, vil hun helst hyle. Når hun har laget noe, er det vanskelig å vise det fram, fordi hun trenger like mye ros og bekreftelse som et barn. På Modum Bad fikk hun for første gang verktøy til å takle de sterke følelsene. 

– Det viktigste verktøyet er aksept, å ikke motarbeide det vanskelige jeg opplever inni meg. Jeg kan heller stoppe opp litt og trekke pusten, akseptere at jeg er sint akkurat nå. Det handler mye om å se framover, og tenke at jeg vil føle meg annerledes om en time. Da får jeg tåle at det er ubehagelig nå, jeg dør ikke av det. 

Fant diagnosene sine

Som liten fikk Hilde stadig beskjed om å ta seg sammen, men hun klarte det aldri. Nå har hun lært at man ikke kan viljestyre oppførselen sin når «tenkehjernen» er utkoblet på grunn av frykt. Bare det å vite dette, er en lettelse, fordi mye av skammen forsvinner. Hvorfor fantes ikke denne kunnskapen hos dem som hadde prøvd å hjelpe henne før? På Modum Bad var de mer opptatt av å spørre pasientene hva som virket, forteller hun. 

– Flere ganger i uka fylte vi ut skjemaer for å beskrive hvordan vi hadde det. Da fikk jeg inntrykk av at de som jobbet der, brydde seg om meg. De lurte på om jeg faktisk fikk hjelp. Å være i en fast gruppe under hele oppholdet, er terapeutisk i seg selv. Felles opplevelser skaper sterke bånd. Det synes jeg er undervurdert i psykisk helsevern. At vi ble ansvarliggjort, betydde også mye. 

Hilde satte stor pris på forelesninger og lesestoff med ulike drypp av kunnskap, som hun fikk på Modum.  

– Vi fikk anbefalt lettlest litteratur om hvordan folk opplever samme situasjon forskjellig. Det handler om tilknytningsmønstre fra barndommen. For folk med relasjonsproblemer er det superviktig å øve seg på å forstå andre. Det blir mye tryggere å være i en relasjon når du kan se situasjonen fra et annet perspektiv enn inni deg selv. På Modum dryppet de ting inn i huet vårt, som vi selv måtte finne ut hvordan vi kunne bruke. For meg ble det til viktige verktøy jeg ville skrive en bok om. Helsevesenet har sin egen lille verden. Hvordan de opplever behandling, kan være veldig forskjellig fra brukeropplevelsen. Da kan vi brukere ta litt ansvar selv og dele det vi har hatt nytte av. 

Før Hilde skulle inn på Modum, ba hun om å få journalen sin av fastlegen. Der fant hun diagnosene ingen hadde tatt opp med henne. I 2001 foreslo en behandler at hun led av posttraumatisk stresslidelse (PTSD), og at depresjonene var et symptom. Det som tidligere ble kalt psykotiske trekk, var ikke det, ifølge denne behandleren. Det var bare ubehandlet PTSD, som førte til hallusinasjoner.

Den gang fantes ikke diagnosen Hilde har i dag, som heter kompleks PTSD. Vanlig PTSD er noe man kan få etter enkeltstående hendelser, som en voldtekt eller en bilulykke. Kompleks PTSD har relasjonsproblematikk i tillegg. Det skyldes noe som har skjedd over lang tid, som et mønster i oppveksten. 

– Det er ikke bare rusa foreldre som neglisjerer barna sine. Det kan også være foreldre som sitter på mobilen hele tiden, for eksempel. Da lærer ikke ungen å regulere seg selv, og skjønner ikke sosial samhandling. 

Inspirert av professor

Hilde var ferdig på Modum Bad i mars 2016, og etterpå har livet vært mye bedre. Fortsatt kan hun trenge mye bekreftelse, men hun skammer seg ikke lenger over behovene sine. Hun vil gjerne rose professor Dag Nordanger, som hun selv oppdaget på nettet.

– Han formidler vanskelig fagstoff på en unik måte. Det har betydd mye for meg. Jeg lurte på om han hadde vært inni huet mitt, for han beskrev så godt hvordan jeg hadde det. Hans bok «Utviklingstraumer» er helt fantastisk. Hvorfor bruker ikke førstelinjetjenesten disse verktøyene? spør Hilde. 

– På YouTube har han forklaringsvideoer om hva som skjer på innsiden, og hvorfor. Jeg var veldig inspirert av ham da jeg skrev min bok. Det er stor mangel på beskrivelser av hvordan ting faktisk oppleves.   

Hilde bor i en liten bygd i Østerdalen, men tar ofte turen til Oslo, der hun vokste opp. Når hun snakker, høres hun ut som tryggheten selv, men hver dag kjemper hun for å beholde en brukbar selvfølelse. 

– Før jeg kom til Modum, tenkte jeg lite over hva som skjedde med meg, og hvilke valg jeg hadde. Jeg prøvde bare å unngå ubehag. Etterpå har jeg forholdt meg bevisst til problemene, og tatt valg ut fra det. Jeg kjenner på følelsene mine og hva de gjør med meg. Bare når jeg kjenner ubehaget helt konkret i kroppen, kan jeg øve på å bruke verktøyene jeg har lært.

Teksten sto på trykk i =Oslo januar 2021.