Ustrigla stifinner

3. september 2021: Pleierne på lindrende avdeling har trukket for gardinene og tent levende lys på nattbordet. «Ikke faen», tenker Sigrid, han skal ikke dø i et halvmørkt rom.

Pasienten som ligger i senga på Staup helsehus, er samboeren hennes. Både Sigrid og deres to voksne barn vet at hun gjør det Kjell ville ønsket når hun river gardinene til side og slår vinduene på vidt gap. Så setter hun på favorittmusikken hans fra musikkteateret Elden. På full guffe. De tørre leppene hans former tekststrofer mens solstråler og frisk høstluft fyller rommet. Slik går Kjell over grensa til det hinsidige.

Ut av fastlåste mønster

Hun har aldri kviet seg for å gjøre ting på sin egen måte, Sigrid Rohde. Hun rister i systemet som arbeider med rus og psykisk helse, der mye av arbeidet foregår inne på et kontor. Rådgiveren i Kompetansesenter rus Midt-Norge (KORUS Midt) vil ha folk ut i naturen, ut av fastlåste mønster.

Hun har klokkertro på at naturens terapirom er bedre egnet til å skape endring enn hvite vegger, og har startet prosjektet «Utendørsterapi – livsmestring støttet av naturen» for å øke kompetansen på denne terapiformen blant ansatte på rusfeltet og blant folk som jobber med psykisk helse.

– Vi som jobber på rusfeltet må ikke bli så opptatt av hva byråkratene i Helsedirektoratet sier, at vi glemmer å lytte til egen erfaring og intuisjon, sier hun.

Sigrid jobber nedenfra og opp. Og helst utendørs. For dette arbeidet fikk hun nylig hederstittelen Årets villmarking 2022.

Livet og døden

Hun legger ved på bålet, som knitrer i ei fjære ved Trondheimsfjorden. For det måtte bli bålprat da Erlik  skulle møte Sigrid for å snakke om livet og døden. Livet, dette forunderlige, som for Sigrid har vært nesten 40 år med ulikt virke som terapeut, leder og rådgiver, helt siden hun utdannet seg som sosionom og gikk veien via barnevern til rusomsorg.

Og døden, denne ubarmhjertige, som i fjor frarøvet henne mannen var hennes turfølge i livet, som ga henne rom til å være alt hun er, og som for alvor lærte henne å sette pris på stillhet, kontakt med naturen, og gleden ved å være alene i villmarka. Det har hun fått god bruk for i tida etter at han gikk bort.

De møttes i Tromsø på nittitallet, Kjell og Sigrid, der hun jobbet på Færingen terapeutiske samfunn og startet ettervernsenteret «Huset» før de flyttet  sørover, hjem til Trøndelag og gamle foreldre. Da hadde Sigrid rukket å ta etterutdanning som kunst- og uttrykksterapeut, noe hun også drar mye nytte av i arbeidet for terapiformen hun i dag har aller mest tro på.

Under en studietur til Sørlandet i 2019, på besøk til landets fremste kompetansemiljø på friluftsterapi, fikk Sigrid det som lignet på en åpenbaring: Her, rett foran nesa vår, ligger svaret på mange av utfordringene rusfeltet strever med!

– Du kan ta med ei hel gruppe ut, og naturen vil sørge for at hver enkelt av dem får terapi. Det er på alle måter mer fornuftig enn å jobbe med én og én i et system med stadig lengre ventelister og mer utbrente ansatte, mener Sigrid.

Sigrids indre villmarking

Da hun startet et opplærings- og motivasjonsprosjekt for ansatte innen rus– og psykisk helse i januar 2020, hadde hun akkurat lagt bak seg et år der hennes indre villmarking fikk ekstra mye utløp.

– Jeg søkte om å få gå ned til halv stilling og tok opp 100 000 i lån for å få økonomien til å gå opp. Så unnet jeg meg et år der jeg var tre uker på jobb og tre uker på tur, hele året gjennom.

Drivkraften, det konkrete eurekaøyeblikket som har fått henne til å ta dette og andre utradisjonelle valg, kom da hun var 47 år og jobbet med fullt trøkk. Plutselig en dag varslet kroppen at hun måtte stoppe opp og ta en alvorsprat med seg selv.

– Mora mi døde av kreft da hun var 65 år. Og denne dagen innså jeg at hvis dét skulle komme til å skje med meg, da hadde jeg bare 18 år igjen av livet. «Hvordan vil du leve disse åra?», spurte jeg meg selv.

Etter den dagen begynte Sigrid å jobbe mindre, for å skape mer rom for friluftsliv.

Ustrigla oppstarter

Sigrid Rohde er utradisjonell. Ustrigla. Som oftest vil du møte det brune blikket hennes i usminka versjon, under bustete hår med litt grå ettervekst. Favorittgenseren har hull på albuen (jeg kan jo ikke strikke, jeg får nesten håpe at noen som ser meg i media nå skjønner at jeg trenger en ny ullgenser), og hennes springende tanker og talestil tar stadig sidespor som fører til spennende steder.

«La meg ta denne linja nå», sier hun, for å varsle at hun er fullt klar over at hun sporer av. Men hun har erfaring med at det kan være nyttig, og lar snakketøyet gå mens hun ivrig gestikulerende finner nye tanker og sammenhenger langs linja hun har fått øye på. Nytenking, strategi og visjoner ligger lettere tilgjengelig i sekken en struktur, for å si det slik.

Noen er gode på rutiner og drift. Sigrid er bedre på oppstart. Derfor var hun i sitt ess da hun startet prosjektet «Utendørsterapi – livsmestring støttet av naturen», i kompanjongskap med blant annet kolleger fra Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helse og foreningen Medvandrerne. Lite visste hun da, at en pandemi om kort tid skulle stikke kjepper i hjulene for alle slags kurs og samlinger. Og enda mindre visste hun om at hun selv skulle få terapibehov.

Skrekkbeskjeden

I oktober 2020 fikk Sigrid skrekkbeskjeden. Kjell hadde hjernekreft og det fantes null håp om helbred. Hun gikk inn i en slags sjokktilstand.

– Det var som om ei klo klemte rundt hjertet med det samme jeg våknet, – hver eneste dag. Hvis jeg ble liggende å tenke, fikk jeg bare mer og mer vondt, forteller hun.

Det gjaldt å få på seg klær og komme seg ut. Gå litt – om så bare de 200 meterne til postkassa. På veien dit kunne hun få øye på ei høstgås, eller noe annet som hjalp tankene hennes over i andre baner. Da slapp kloa taket for ei stund.

– Jeg har aldri forstått effekten av bevegelse, luft og natur så grundig som jeg gjorde da, sier Sigrid.

I løpet av et kort år gikk Kjells turplaner fra å drømme om å gå Norge på langs, til å bli trillet ut for drikke morgenkaffe, men selv da hadde han glede av naturen.

Dette er en av Sigrid hjertesaker: Naturbruk og utendørsterapi trenger ikke å handle om å gå langt eller bestige de høyeste toppene.

– Jeg er ikke så opptatt av action, men mer av naturen som meditasjon, sier Sigrid.

Hun fryder seg over at ei halvgammel dame med «noen kilo ekstra» kan få hederstittelen Årets villmarking. Oppmerksomheten det medfører gjør at stemmen og budskapet hennes kan bære lengre ut. Hun håper det vil fyre skikkelig opp under interessen for friluftsterapi innen rus- og psykisk helse.

Effekten av natur

Nyere, norsk forskning som er gjort på friluftsterapi, viser at behandlingsformen har effekt på et bredt felt av sosiale og psykiske problemer. Pasienter rapporterer om større livsmestring, økt selvfølelse og bedre mellommenneskelig kompetanse etter slik terapi, og undersøkelser tyder på at effekten varer over tid.

Den hjernestrukturen som tar seg av grubling og bekymring, blir oftere satt på pause når vi er i naturen, fordi den ikke kan være aktiv samtidig med en hjernestruktur som er knyttet til å utføre oppgaver og tenke kreativt. Må du tenne et bål eller gjøre et veivalg på stien, pauser du altså tankekjøret.

Det er også godt forskningsbelegg for at trening reduserer angst, stress og depresjon, og at treningsaktivitet som foregår utendørs har større effekt enn det som gjøres innendørs. Den største effekten på psyken kommer interessant nok i løpet av de første fem minuttene.

Selv en liten tur ut har stor effekt. Sigrid vet, for hun har erfart det både som terapeut og som terapitrengende. Folk som forsker på dette og jobber med friluftsterapi, er overbevist, men behandlingsformen er ikke tatt inn i norsk helsevesen på systemnivå.

Det har Sigrid Rohde tenkt å forandre på.

[FAKTA]

Årets villmarking

• Prisen er siden 2008 er blitt delt ut av organisasjonen bak den store villmarksmessa Camp Villmark, og kåringa handler om å gi anerkjennelse til personer som inspirerer både unge og voksne til å komme seg ut på tur.
• Under årets prisutdelingen presiserte juryleder Per Anders Iversen at Årets Villmarking 2022, Sigrid Rohde, rådgiver i KORUS Midt, har inspirert mange som trenger naturen mer enn de fleste av oss.
• Rohde har dermed fått en plass på samme liste som blant andre Lars Monsen, Børge Ousland, Cecilie Skog, Jens Kvernmo og Are Lerstein.