Ungdommen nå på dass
Kokain brer igjen om seg, både i utelivet og avisspaltene. Er det ingen som har hørt underholdningsbransjens advarsler?
Tekst: Even Skyrud
Illustrasjon: Kristian Hammerstad / byHands
Ut ifra antall avisoverskrifter og bekymringsrynker, kan det se ut som Norge er rammet av en sentralstimulerende snøstorm med en vindstyrke vi ikke har sett maken til siden Aker Brygge, 1989. Eller kan hende siden januar 1931. Det var året revydronning Lalla Carlsen første gang fremførte revyvisa «Kokain» på ærverdige Chat Noir:
«Jeg er så glad jeg synes at hele verden er min / traderade rullan dei / for jeg har nettop tatt mig en en liten schnufs kokain / traderade rullan dei / jeg var på café med han Lammers / og fikk mig et pulver i schmug av en fyr / jeg tok det med hjem på mitt kammers / da blev jeg så deilig og yr.»
Revyforfatter Finn Bø skrev teksten som en satire over det massive inntaket av «pudder» blant det øvre borgerskapet, kunstnere og underholdningsartister i Oslos salonger på denne tiden. Om inntaket var større eller mindre i 2013 vites ikke, men det var i hvert fall da en purung Kaveh valgte å sample samme låt, dra med seg Onkl P i studio og spille inn den andre norske sangen om kokain jeg har klart å finne: «Snufs».
Moralsk snøfall
Hvis vi beveger oss utover landegrensene, er det selvfølgelig mer å velge blant. De mest kjente låtene om «snø» har dog ikke det samme hymnepreget som Lallas glade vise. Fra J.J. Cales seige bluesrocker «Cocaine» («she don’t lie, she don’t lie, she don’t lie») via Melle Mels rap-klassiker «White Lines» fra 1983 («And if you get hooked, baby, It’s nobody else’s fault, so don’t do it») til The Weeknds store gjennombruddslåt «Can’t Feel My Face», har de aller fleste sangtekster som omhandler «nesepils», vært fylt med røde flagg og stoppskilt. Likevel er det nå en utstrakt oppfatning blant politikere, politi og influensere, at populærmusikken forherliger rusmidler.
Det hele minner mistenkelig om andre eksempler på moralsk panikk som har truffet oss siden Lalla Carlsens tid. Elvis og hans samtidige ble anklaget for å gjøre ungpikene promiskuøse gjennom å eksponere dem for «primitive rytmer» (skingrende hundefløyte). På 1980-tallet var halve verden overbevist om at heavy metal gjorde ungdommen til satantilbedende, menneskeofrende monstre, og på 1990- og 2000-tallet fikk gangster-rappen visstnok helt vanlig, sunn ungdom til å pakke ned fotballdrakta og begynne å selge heroin i skolegården. Jeg fnøys den gang, men burde jeg egentlig gjort det? I stedet for å stole på skepsis og intuisjon, dykket jeg ned i materien.
En studie fra University of California, Berkeley fant en seksdobling av referanser til illegale rusmidler i rapmusikk fra 1979 til 1997. Den fant også en betydelig dreining fra advarende tekster til mer glamoriserende tekster. Et annet funn i studien var at de glamoriserende tekstene ikke handlet om hardere stoffer som kokain, men om cannabis og andre «soft drugs». Stoffer som ikke bare var en del av livsstilen i disse miljøene, men også blant streite, unge, liberale folk, både i USA og andre steder.
Kokain, nå igjen?
Hva så med resten av populærkulturen? Film og tv-serier formelig flommer over av kokain, fra Al Pacinos snøfjell på skrivebordet i «Scarface» til Pablo Escobars containere i tv-serien «Narcos». Da VGs Morten Ståle Nilsen skulle anmelde HBO-serien «ZeroZeroZero» (2020), var overskriften et hjertesukk: «Kokain, nå igjen?». Jeg er uenig i den lunkne anmeldelsen, men kan skjønne hjertesukket. Serien er, ved siden av å være veldig god og ekstremt rystende, typisk på den måten at den tar for seg distribusjonen av pulveret og bakmennenes liv, levnet og voldsomme død. Glamorisering er der lite av, med mindre et liv i konstant dødsangst og med et stressnivå høyere enn gutta i «Exit» på fest tiltrekker deg.
Jeg fant ikke noen forskning på området, men er overbevist om at kokain dukker opp minst seks ganger oftere på skjerm og lerret enn andre tunge stoffer som heroin eller amfetamin. Kanskje har du ikke tenkt på det som et «tungt stoff», siden brukerne ser ut som deg, men det er faktisk noe av det farligste du kan putte i deg. Ikke minst sammen med alkohol, sånn apropos «Exit» og russefeiring. Så hvorfor kokain nå igjen?
Tidsånd i nesa
Det kan selvfølgelig være så enkelt som at ungdommen liker rusen pulveret gir spesielt godt, men det kan også, som på 1980-tallet, handle om tidsånden. Som den gang assosieres rusmiddelet med rikdom, høy status og vellykkethet. Egenskaper som mer enn noen gang eksponeres og promoteres på små og store skjermer i det ganske land.
De fleste av oss kommer aldri til å bli en Kardashian eller Andrew Tate (takk og lov), men vi kan føle vi får et lite blaff av livet de lever ved å kjøpe et par altfor dyre sko, bruke to månedslønner på en bordreservasjon på Solli plass på 17. mai, eller ruse oss på mest mulig glamorøst vis. At du har satt deg i bunnløs gjeld i en alder av 19 og kommer til å måtte gå tredje gym om igjen, virker kanskje ubetydelig når du drar en stripe på do, mens du håper hele køen får det med seg.
Men verden går fremover. Mens tanker og tekst vandret ut på kronglete stier under arbeidet med månedens Poprevyen, har låtene omtalt over surret og gått i bakgrunnen. Det går opp for meg at jeg ikke egentlig har lyttet til teksten på Kavehs Lalla Carlsen-samplende hit før. Der Lalla glamoriserte, dog med et sarkastisk blikk, er den unge Kaveh helt sikker i sin sak:
«Det er så mye kokain kunne nesten kjørt slalåm/ Halve bransjen gjør det, men det er best å ta avstand/ Jeg sniffer ikke linjer bare spytter dem».
Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 6/2023.
