Typisk finsk

Hva var finsk fjernsynsteater, hvorfor slutter vi aldri å snakke om det, og skjedde det egentlig i det hele tatt?

I Kommunal Rapport fra mars 2004, kalte daværende Stavangerordfører Leiv Johan Sevland norsk kommunepolitikk «finsk fjernsynsteater». Den samme karakteristikken får hockeyspillet til Fredrikstads Stjernen i lokalavisa Demokraten, i en artikkel fra 2018.

I 2016 forsøkte lederen for finsk-norsk kulturinstitutt å analysere hvorfor bare to prosent av nordmenn vil velge Finland, hvis de var tvunget til å flytte til et annet nordisk land. Svaret mente han å være nettopp, finsk fjernsynsteater. Så lurer jeg på, tar du den referansen? Min generasjon (Even Skyrud, 1972) tar den, alle som en. Det skulle jo bare mangle, da vi jo har vokst opp i Fjernsynsteaterets gullalder.

Folk det ble folk av på nittitallet og begynnelsen av nulltallet, kjenner også begrepet og bruken av det, antagelig takket være nostalgien og ironien som gjennomsyret perioden, målbært av blant andre tv-showet «Lille lørdag». Det er først når jeg spør dagens tenåringer, at jeg kun får et tomt blikk tilbake. Litt folkeopplysning er på sin plass.

Beckett vs Bye

Det skjedde i de dager da NRK tok rollen som allmenkringkaster dødsens alvorlig, sånn på slutten av 50-tallet, at Kringkastingssjef Kaare Fostervoll og resten av kultureliten på Marienlyst fikk en visjon: hvis du eksponerer de uopplyste masser for nok Strindberg, Ibsen, Pinter og Beckett, ville hele Norge bli et kulturelt fyrtårn, et dannet sosialdemokrati.

Fostervolls etterfølger Hans Jacob Ustved mente kunstneriske program (som fjernsynsteater) skulle «stimulere publikum og gi dem impulser». Jeg gjetter på at dette var rundt samme tid at Fuglane og Eirik Ormstunge ble pensum i ungdomsskolen.

For de fleste ble fjernsynsteateret en TV-fri pause hver tirsdag, mens man ventet på neste maratonsending med Erik Bye eller Trond Kirkvaag. Kanskje du endelig fikk spilt litt Yatzy med unga igjen, eller lagt siste hånd på kålrulettene. Hvem vet hva folk holdt på med, den gang. Men for noen var stykkene som ble oppført på scenen, og som ble en permanent avdeling av NRK 8. september 1960, en rød klut.

Rikskringkastingen anså innholdet og formålet som såpass aktverdig, at de strenge kravene de vanligvis stilte til bluferdighet og dannet språk, ikke gjaldt Fjernsynsteateret. Klagene strømmet på, og mange av dem kan gi assosiasjoner til dagens rabiate kommentarfelt på nett, bare sirlig håndskrevet, og derfor underlig sjarmerende. Det hele toppet seg med sendingen av Harold Pinters «Elskeren» i oktober 1964, og det godeste professor Hygen kalte «usømmelig fingerballett».

Finnenes inntogsmarsj

Et annet kontroversielt aspekt ved Fjernsynsteateret var kostnadene på de mange og omfattende produksjonene. Det var ansatt et fast ensemble, og årsproduksjonen lå mellom 20 og 25 forestillinger, mange av dem omfattende og kostbare, særlig med tanke på at store deler av folket heller valgte Yatzy.

Dette førte til at ledelsen i større og større grad så seg nødt til å kjøpe inn stykker fra Norden og Europa, skulle teaterkvoten holdes. Finske YLE hadde noe liggende nedlåst i en blykiste i et hvelv, noe som pirret interessen.

Ingen i Finland kan huske at det har eksistert noe slikt som finsk fjernsynsteater. Hvordan kan det ha seg at det her hos oss ikke bare huskes, men er blitt et begrep? Strengt tatt er «husker» ikke riktig ord å bruke her hjemme, heller. Ingen jeg har snakket med husker handling, replikker, rollefigurer eller noe annet håndfast. Det var stemningen, og den totale fremmedgjøringen du følte på foran skjermen, som satte seg.

Ikke det at jeg har fått sjekket om dette stemmer, for det er umulig å oppdrive levende bilder fra disse legendariske sendingene. Unntaket er gjesteforestillingen «Parkbänk», som ligger på NRKs sider, men dette er ikke representativt for sjangeren, da de produserte denne selv. Underveis i skrivingen her, ble jeg usikker på om det hele handlet om noe mytologisk, kanskje falsk hukommelse, Mandela-effekten eller en massepsykose. Heldigvis finnes det litteratur om emnet.

Ikke bare vodkaens skyld

Folk i rette alder får stort sett de samme bildene i hodet når de hører begrepet «finsk fjernsynsteater»: urørlige mennesker med slitne, dradde ansikter som kommer med en kort replikk hver halvtime, massivt inntak av vodka, sauna, nakenhet, ekle tilnærmelser, blind vold og umotiverte drap.

Jeg er fortsatt ikke sikker på om alle disse ingrediensene egentlig dukket opp i den håndfull forestillinger som gikk på norske skjermer, og ifølge psykolog Frode Strømnes var det heller ikke dette som gjorde at de finske produksjonene gikk under huden på oss, og blir husket som de blir.

Strømnes gjorde grundige undersøkelser for å finne ut forskjellen på finsk fjernsynsteater på 70-tallet, og forestillingene som de andre nordiske landene laget. Hans fant blant annet ut at finnene oppfatter tid og rom på en helt annen måte enn oss andre nordboere.

Han tok for seg klassiske teaterstykker som ble spilt inn på 1960- og 1970-tallet på finsk, svensk, norsk og dansk, og han valgte ut fire ulike stykker hvor han sammenliknet billedstørrelse, bevegelseslengde, hvor mye skuespillerne gikk, og dybde på bildene. Konklusjonen var at «forskjellene i den visuelle geometrien er så store at seeren kan ha vanskelig for å tro at dette er to utgaver av samme skuespill, hvis lyden er skrudd av».

En oppreisning

I den finske versjonen av «Vildanden» bestod 49 prosent av billedmaterialet av nærbilder eller ekstreme nærbilder. I den norske utgaven kun 17 prosent. I sistnevnte beveget kamera seg i 80 prosent av tiden, og viste dessuten skuespillernes bevegelser i helfigur.

I den finske versjonen var det bare 13 prosent av bildene som var slik. Strømnes mente at dette, i tillegg til at det finske språket var en barriere, ettersom det tilhører en helt annen språkfamilie enn resten av de nordiske språk, hadde en særdeles fremmedgjørende effekt på det hjemlige publikum.

Konklusjonen blir altså, tror jeg, at vi husker, eller tror vi husker, obskure forestillinger ingen lenger husker navnet på, fordi uttrykket var så fremmed og ubehagelig for oss. Litt som å se David Lynchs «Eraserhead» eller Buñuels «Un Chien Andalou», for første gang. Et krypende ubehag, fordi konvensjonene blir kastet ut av vinduet, og vanlige måte å tenke billedfortelling på blir utfordret. Det er egentlig ganske stilig. Hvis noen vet hvor jeg kan få sett finsk fjernsynsteater igjen, slå på tråden.