Tv-tryner på tryne-tv
Fremtidens verden er her allerede, og den er eid av kjendiser jeg ikke aner hvem er.
Tekst: Even Skyrud
Illustrasjon: Kristian Hammerstad / byHands
Få filmer har klart å spå fremtiden like godt som Mike Judges kultklassiker «Idiocracy» fra 2006. Med spådommer som spenner fra populariteten til fottøyet Crocs til en vulgær, mindre begavet tv-stjerne i det hvite hus, er den Hollywoods svar på Nostradamus. Det den bommet på, er hvor raskt vi skulle havne her. Handlingen i «Idiocracy» finner sted i år 2505, som jo fortsatt er en stund til.
I filmen har en sakte forringing av menneskehetens gener gjennom generasjoner ført til en populasjon som bor på en søppelhaug, spiser søppelmat og ellers tilbringer tiden med å se på søppelunderholdning på tv. Men i den virkelige verden er det ikke gen-
bassenget som sakte dummer oss ned, men de som produserer søppel, søppelmat og søppel-tv. Dette skal handle mest om det siste.
Ukjente kjendisfjes og en sur gubbe
På sin Facebook-vegg hyllet Rødt-politiker Mímir Kristjánsson NRKs realityserie «Bakemesterskapet» for ha med «vanlige» mennesker i stedet for å hente fram de slitte trynene fra kjendislageret. Jeg må innrømme at dette gikk meg hus forbi, da jeg noe motvillig så en halv episode av programmet. Så vant er jeg med at kjendisfjesene på skjermen er totalt ukjente for meg, at jeg bare tar utgangspunkt i at alle er kjendisfjes.
I 2023 viste de fire største norske tv-kanalene 48 kjendisbaserte program, mot 36 i 2022. Ifølge A-magasinet har vi nærmere 300 såkalte kjendiser som kan delta. Flere kommentarer og kronikker har det siste året tatt for seg forholdet mellom antall kjendiser og antall kjendisprogrammer, så selv om jeg slår inn åpne dører her, klarer jeg ikke å la være. Jeg ser på det som en plikt for alle oss sure gubber å forbanne – eller i det minste sukke oppgitt over – dette fenomenet. Ikke det at vi ser programmene. Det holder å bli forfulgt av de blide, glatte kjendisfjesene som stirrer på oss fra utallige reklameplakater, på vei til jobb en tidlig mandagsmorgen. Dem vi vet hvem er, blir færre og færre for hvert år.
Slutten på arbeidslivet som vi kjenner det
Men hvor kommer de fra alle sammen? Jeg har blitt fortalt at kanalene bruker TikTok- og YouTube-stjerner i håp om få flere unge til å slå på idiotboksen, som det het den gang tv fortsatt var en gjenstand. Mennesker hvis eneste jobb i livet har vært å få flest mulig til å gjenkjenne ansiktet deres og ønske å se det igjen. De tjener til og med penger på det. Dette er i seg selv en type fordumming som kan føre til at samfunnet ligner enda mer på den dystopiske dusteverden fra «Idiocracy» i løpet av en liten generasjon. Flere og flere unge tror at du ikke trenger å jobbe for å komme deg opp og frem, og hvis ingen jobber lenger, så går også vårt samfunn til hundene.
Folkefordummerne
Men er det bare den sakte neddummingen fra å se på dumme konsepter og influensere som kan gjøre oss dummere? Nei, for kjendisoverherredømmet har nemlig fått kjendisene til å tro at de også kan lære oss noe. De har derfor ikke bare erstattet såkalte vanlige mennesker i reality-programmene, men også fagfolka eller vanlige, dedikerte, kunnskapsrike mennesker som kanalene stolte på når det kom til folkeopplysning.
For å holde seg varme i skjorta i dødperioden mellom «Forræder» og «Spillet» har nemlig enhver influenser eller komiker sin egen podkast. Her trekkes kolleger fra kjendislageret eller alternative «eksperter» inn i studio for å mene noe om alt fra rått kjøtt-dietter til genspleising, helt uten motstand. «Kjente» fjes trumfer ikke bare keitete, sjarmerende, «vanlige» folk, men også leger og genetikere. Lyttertall og drømmen om en gang å bli en del av «Kompani Lauritzen» trumfer faren for desinformasjon og fordumming.
Penga rår
Ikke misforstå. Jeg er ikke ute etter å ta de såkalte kjendisene her. Det er mange morsomme, fine folk som har reality-klippekort der ute. Hadde jeg vært dem, så hadde jeg selvfølgelig også takka ja til å skjemme meg ut i all offentlighet. Det er godt betalt, må vite, i hvert fall hvis du har litt fjeskapital.
Selv om man fort kan få inntrykk av at folk er lei alle kjendisene på tv, er ikke riks-gladfis Einar Tørnquist så sikker på at det stemmer. Til reklamebransjens nettavis Kampanje sier han: «Hadde det vært et reelt folkekrav og nok mennesker som valgte bort disse programmene, så hadde man gått den veien. Det er jo også mye billigere å lage, for vanlige folk skal ikke ha like høye honorarer som kjendiser.»
Tørnquist er selv et godt eksempel på kjendiskunnskapsformidling av typen nevnt over. Hans geografi-podkast lar kjendisvenner figurere som eksperter på alle verdens land, noe som har ført til alt at fra omtrentligheter til ren historieforfalskning, med påfølgende runder av beklagelser og sletting. Tenk hvis mannen heller hadde hentet inn mennesker med faktisk kunnskap. Vi hadde lært harde fakta, og som en bonus blitt kjent med nye fjes og stemmer.
Kortere, raskere, dummere
Kjendisøkonomien fører også til en rovdrift på «kjendiser». Tempoet på en karriere skrus opp til det umenneskelige, og om det fortsetter sånn, er snart begrepet «15 minutters berømmelse» en realitet. Det beste eksempelet er kan hende NRK-programmet «Hver gang vi møtes», et program hvor artistveteraner møtes og mimrer over karrieren. I første sesong, sendt i 2012, møtte du folk som Jan Eggum og Anne Grete Preus, i årets utgave er de to yngste 25 år gamle. Jeg har ikke sjekket det opp, men det ville ikke overrasket meg om minst én av dem allerede har rukket å gjeste både «Skal vi danse» og «Maskorama» før det er tid for mimring.
Om du drømmer om en rask karriere i denne kjendisøkonomien, har jeg en enkel oppskrift til deg: Ha sex i offentligheten og bli mislikt av halve Norge på «Paradise Hotel», bli så et bedre menneske og få gode verdier på «Kompani Lauritzen», snakk ut om «å bli voksen» og angsten din på tjue podkaster og etterfølgeren til «Lindmo», og vipps er du klar for 47 «konsepter» i året. Eller, det var i fjor. Den som tipper riktig antall kjendisdrevne fjaseprogrammer som skjemmer Norges skjermer innen året er omme, skal få min stemme i neste sesong.
Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 5/2024.
