Turis alternativ var å daue

Turi Tingelholm står høyreist og grasiøs i lyset fra kjøkkenvinduet. Hun fyrer opp e-sigaretten i den skjeve munnen, på filmstjernemanér.

– Jeg håper det går greit at jeg røyker inne. Jeg trenger ikke å tenke på lukta, for jeg skal pusse opp.

Rundt henne på det knøttlille kjøkkenet henger kobberkjeler og annet kjøkkenutstyr av anstendig størrelse. Hun trekker dampen grådig inn, blåser den ut av munnviken, og fortsetter:

– Det hender jeg smugrøyker.

Joachim var på telefonen.

– Du må snakke med Turi, sa han.

Joachim selger =Oslo på et kjøpesenter utenfor Oslo, og kommer ofte i snakk med kjendiser og interessante folk, som han overtaler til å stille opp for magasinet. Han er rett og slett en så trivelig fyr, at det skal godt gjøres å si nei. Men i motsetning til med de andre tipsene han har gitt meg, kunne jeg ikke huske å ha hørt navnet Turi Tingelholm før.

– Du kommer ikke til å angre, insisterte Joachim.

– Dessuten har hun sagt ja til å stille opp allerede, på en betingelse: at Dimitri tar bilder av henne, fortsatte han ivrig.

– Men hvem er Turi?

– Turi er kul, og hun har en historie å fortelle, forsikrer Joachim.

Noen dager seinere stiger fotograf Dimitri og jeg av bussen et sted på Ullern, og blir møtt av Joachims favorittdame på holdeplassen.

– Dere fant frem, konstaterer hun med den spesielle, litt vridde, snøvlete stemmen jeg kjenner igjen fra de korte telefonsamtalene våre. Hun tar tak i Dimitris arm og lar ham geleide seg mot de røde Obos-rekkehusene i skråningen nedenfor oss. Jeg går og tenker på hvor rart det er at jeg egentlig ikke la merke til ansiktet hennes før hun begynte å snakke. Når vi er framme, forteller Turi meg hvorfor:

– Strategien min er det motsatte av mange andres. I stedet for å prøve å skjule ansiktet mitt, eller gjemme meg vekk, gjør jeg det jeg kan for å bli sett, begynner hun, og reiser seg opp fra stolen, den første av veldig mange ganger denne ettermiddagen.

Turi liker ikke å sitte stille. Hun fortsetter:

– Jeg er for det første ganske høy, og så farger jeg håret blått og kler meg så spennende jeg kan. Særlig håret virker som en fin avledningsmanøver. Folk ser ikke kjeven min før jeg begynner å prate, akkurat som du sa. Alle legger jo merke til det med en gang, hvis du prøver å skjule noe.

Hjemme i Turis rekkehusleilighet ser det ut akkurat som jeg så det for meg. Hun insisterer på at det er rotete fordi hun planlegger en oppussing, men jeg synes det bare er fint. Gamle, vakre gjenstander hun bare ikke kunne la være å kjøpe, på vestkantloppemarkedene hun tråler hvert år i sesongen, enorme bunker med LP-plater og en masse kunst. Litt dunkelt, og veldig lunt. Hun forteller hvordan hun prøvde å skape et minimalistisk hjem en gang, et slikt hun hadde sett på forsiden av interiørbladene.

– Jeg skjønte at maksimalismen passet personligheten min ganske så mye bedre, konkluderer hun tørt.

I mars 2009 fikk Turi Tingelholm påvist kreft for første gang. I kjeven, med spredning. Det var en særdeles aggressiv variant, og eneste håp legene så der og da var massive doser stråling.

– Den første overlegen som hadde meg som pasient, sa rett ut at han trodde de ikke kom til å klare å redde meg. Men her sitter jeg! Alle trodde jeg skulle daue, legene, sykepleierne, sønnen min og alle andre. Jeg havnet på palliativ avdeling på Rikshospitalet, forteller hun.

Turi overlevde, men hadde omfattende skader etter de store strålingsdosene. Hun blir usikker når hun skal oppgi antall operasjoner hun har vært gjennom for å reparere disse skadene, men mener det må være nærmere tjue.

– En annen overlege fortalte meg at han aldri hadde sett eller hørt om noen med så store stråleskader. «Jippi! Ring Guinness’ rekordbok», svarte jeg.

Det var rart for Turi å plutselig være den som trengte omsorg og pleie. Hele sitt voksne liv har hun jobbet med mennesker. På åttitallet møtte hun byens rusmiljø på avrusningsstasjon i Storgata, så ble det å jobbe med ungdom med psykiske lidelser på et daghjem, så barnehage og til slutt demente eldre på pleiehjem. Det var der hun jobbet da hun ble syk. Turi sier hun har lært mye av dette arbeidet, lærdom som hun har dratt nytte av i sin egen situasjon. Det å holde seg sysselsatt, og ikke isolere seg:

– Da jeg jobbet med ungdom i psykiatrien, dro jeg dem med ut på kino og turer og sånt, så ofte jeg kunne. Hvis det blei snakk om noen vonde ting, sa jeg bare at dette får du ta med psykologen. Nå skal vi ha det fint sammen. Og det virka!

Og hun har lært at du aldri, aldri må miste humoren, uansett:

– Vi lo fælt på pleiehjemmet der jeg jobba. Det var nok ikke alt beboerne der og jeg syntes var morsomt, som ville ha vært greit i dag. Vi lo jo av hverandre, og de var jo syke, så …

For fem år siden gikk Turi gjennom en massiv transplantasjon av hud til ansiktet, og var under narkose i over ti timer. Hun forteller om hva opplevelsen førte med seg:

– Jeg lå enten på operasjonsbordet, eller i senga på sjukehuset. Er ikke sikker. Men jeg blei sugd inn i tunnelen, inn mot et lyseblått skinnende sted. Det var så nydelig. Hadde jeg sluppet taket da, da hadde jeg ikke vært her lenger. Ikke at jeg har fått troen på at det er noe mer etter døden, men det virka bare så behagelig. Jeg håper ikke jeg dør på en plutselig og brutal måte, men at jeg får seile inn i det lyset. Antagelig sånn det må være å sette et skudd heroin, ler hun.

Hun blir fort alvorlig igjen når hun forteller videre:

– Etter det ble det ikke behagelig i det hele tatt. Det var første gang jeg ble psykotisk. Alle operasjonene brøt meg sakte ned psykisk, den lange narkosen var dråpen, og jeg gikk inn i en psykose. Gikk rundt og trodde jeg spilte inn en film på sykehuset. «Mer penger til psykiatrien» skulle filmen hete!

Turi forklarer oss at psykose har forskjellige grader, sånn hun opplever det:

– Hvis hovedsikringen din går, da blir det helt svart, så kan det gå en 75 ampere, en 60 ampere eller kanskje bare en 20 ampere sikring. Jeg tipper det var en 60 ampere som gikk hos meg. Mennesker rundt deg kan bli redde når du er psykotisk. Men det er du selv som er aller, aller mest redd, sier hun alvorlig, og blir stille et øyeblikk, før hun kommer på noe, og knipser med fingrene.

Turi knipser mye. Ikke bare når hun kommer på noe, men også når hun vil ha din oppmerksomhet og når hun har sagt noe hun vil applaudere seg selv for. Jeg lurer på om det er for å slippe å bruke stemmen for mye, men kommer på at hun snakker hele tiden, hvis jeg ikke får til å avbryte. Dårlig teori, svarer jeg meg selv.

– «Traumatisk vekst!», utbryter Turi og knipser igjen. Det var det hun kom på, og hun utdyper:

– Det er noe som heter traumatisk vekst, ja, de har faen meg forska på det! Da jeg leste om det, skjønte jeg hva det er som har skjedd med meg siden den gang for fem år siden. Etter en sånn opplevelse som det, eller en ulykke, opplever noen, som meg, å bli sterkere, få et bedre forhold til seg selv og andre, og rett og slett bli flinkere til å skjønne hva som er viktig i livet, forklarer hun.

For Turi har det virkelig bra i dag, skjønner vi. Hun sier at hun vet at mennesker stirrer på henne, men at hun har sluttet å ta notis av det. Skrudd det av, kaller hun det.

Og hver gang jeg prøver å spørre om hvordan det er å miste det ansiktet man en gang hadde, snur hun det hele:

– Alternativet var jo å daue, minner hun meg på.

– Hvis jeg husker på det, at jeg skulle vært dau, dette var alternativet, og jeg er glad i livet. Men det er klart, det var ikke enkelt der og da. Da legen fortalte meg at de måtte ta kjeven min, skrek jeg så han så helt flau ut. Jeg fikk et hysterisk anfall. Da tenkte jeg på utseendet mitt. Men viljen til å leve var sterkere enn forfengeligheten.

Da Turi ble født for snart 60 år siden, bodde hun og familien i Lilleakerveien 16, samme adresse som kjøpesenteret CC Vest har i dag. Det var arbeiderboliger, egentlig brakker, oppført av Mustad & Søns fabrikker. De bodde sju mennesker på et rom og kjøkken, fem unger og to voksne.

– Den yngste broren min sov i kommodeskuffen, forteller Turi.

Men selv om det startet på det som den gang nærmest var landet, og nå er fjongeste vestkant, insisterer Turi på at hun er østkantjente. Familien flytta nemlig til Kalbakken i Groruddalen da hun var ganske liten. Hun insisterer på at jeg burde klare å høre at hun snakker østkantdialekt, hvis jeg hører nøye etter. Hun tuller med den fordreide stemmen hun har i dag, og jeg prøver å komme inn på dette.

Det er jo det jeg blir mest nysgjerrig på, det å miste sin egen stemme og sitt utseende. Jeg prøver å tenke på hva det ville gjort med meg å gå gjennom det samme. Vil vite mer. Hvordan påvirker skadene dagliglivet? Nå blir Turi dønn ærlig:

– Ikke kan jeg snakke, ikke kan jeg pule, og nå må jeg faen meg slutte å spise også. Jeg får nemlig mat i lungene, hvis jeg ikke er veldig forsiktig med hva jeg får i meg, ler hun.

Kanskje ler hun mest av at jeg skvetter slik, hver gang hun banner eller sier «pule».

Turi tenker framover:
– Ettersom jeg har slutta med det, kan det bli vanskelig å kapre noen. Men jeg skal gifte meg i mitt sekstiende år. Det har jeg bestemt meg for. Nå er det ikke lenge til jeg fyller sekstien, så jeg må faen meg forte meg.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo juli 2018.