Trygge Oslo, stygge Oslo

Det er ikke bare bergensere som er bypatrioter. Vi hovedstads­boere har bare brukt litt lenger tid på å innse at vi er det.

Tekst: Even Skyrud

Illustrasjon: Kristian Hammerstad / byHands

Jeg kjenner en fyr som har laget en liste over Oslo-sanger. Den har nå bikka 1500 sådanne. Jeg trengte den lista i livet mitt. Jeg kan nemlig ikke få nok av sanger om denne utskjelte, rotete og passe store flekken på jorda. Helt siden jeg første gang ble introdusert for Lillebjørn Nilsen, mannen som fikk oss til å innse at det er lov å like hovedstaden, har lokalpatriotiske viser gjort meg blid, stolt og ikke minst veldig, veldig rørt.  

Jeg har alltid bodd i Oslo, men som så mange andre av byens representanter for generasjon X var det først i godt voksen alder at jeg ble patriot. Da jeg vokste opp, følte vi tilhørighet til, og stolthet over, å bo på Lambertseter, Nordstrand, Frogner eller Tøyen. Byen føltes fragmentert og som Lars Lillo Stenberg sang: «Hver gate et eget land, hvert strøk en verdensdel.»

Riktig side av Uelandsgate

Selv om Lillebjørn hadde røttene og hjertet sitt godt planta i området rundt Alexander Kiellands plass og vel ble assosiert med Østkanten, insisterte han på å synge på riksmål, og sang like hjertelig om Frognerparken som om Gamlebyen. Da jeg som voksen begynte å virkelig lytte til disse sangene, skjønte jeg at han som ingen andre så byen som en helhet. En som kunne romme alle slags folk og historier, på kryss og tvers.

Jeg lærte nylig at Lillebjørn Nilsen virkelig var en østkantgutt, men bare så vidt. Ifølge virkelighetens Oslo-los Leif Gjerland, går nemlig grensa i den delte byen ikke ved Akerselva, som så mange tror, men i Uelandsgate, et lite steinkast vest for det gamle og grå vassdraget. Alexander Kiellands plass er hårfint på riktig side av denne. Grunnen til at jeg nevner den delte byen, er noe jeg la merke til da jeg jobba meg gjennom den ukelange spillelista: Nesten alle Oslo-sanger handler om Østkanten.

Oslobølgen

Og derfra er alle mine favoritter blant hovedstadshymnene også, fra «Tanta til Beate» til «Vaterlands bru», «Vålerenga kjerke» og «På Enerhaugen». Det er noe med låter om byen jeg kommer fra som bringer frem min aller mest sentimentale side. Kanskje er det fordi det er lett å relatere til navn på gater og plasser? Kanskje er det fordi historiene som fortelles handler om folk du kjenner igjen? Antagelig er det begge deler – pluss den litt ubestemmelige faktoren vi kaller patriotisme. Eller tilhørighet om du vil. Kanskje ikke så rart, ettersom det eneste stedet jeg har bodd vest i byen, i rundt et års tid, var 50 meter fra nevnte Uelandsgate. 

Selv om salige Lillebjørn pløyde marken, var det lenge manko på låter om byen min. Det forandret seg med postpunken, da Jokke og Valentinerne og De Lillos nærmest ga oss en overdose av hyllestsanger og nidviser om verdens minste storby. Sistnevnte sang til og med om de stille gatene på byens vestkant.

Også på film og tv var det sjelden man virkelig så Oslo som byen faktisk var. Unntaket var selvfølgelig Olsenbanden, som gjorde at et par generasjoner nordmenn alltid vil kjenne igjen Botsparken og gatene på Kampen. Ellers kunne det virke som om filmskapere ikke syntes det var like mye å vise fram i storbyen, som det var i de vestlandske fjorder eller bak noen blåner der nord. Likevel klagde folk på at bransjen var Oslo-sentrert eller Oslo-tung.

Rørende nattbad

Jeg tror egentlig ikke jeg opplevde at byen ble skikkelig representert i levende bilder før i 2006, da Joachim Trier sparket i gang sin Oslo-trilogi med «Reprise». Denne og i enda større grad de to etterfølgende, «Oslo, 31. august» og «Verdens verste menneske», rørte meg på samme måte som de beste Oslo-sangene, og det til tross for at nesten alt utspiller seg et godt stykke vest for Uelandsgate.

Bare en filmskaper som har bodd i og brukt byen kan gjenskape følelsen av å gå ned Kongsveien en sein kveld og se byen brette seg ut, eller klatre over gjerdet til Frognerbadet for en nattlig svømmetur.

Unge Oslo

Ifølge dagspressen holder ungdommen seg på «sin» kant av byen. Martine fra Vinderen har aldri vært på Grønland, og Martin fra Grønland har aldri vært på Vinderen. Og sånn har det kanskje alltid vært. Det ser likevel ut til at generasjonene som har kommet etter oss gretne 90-tallere, har en større kjærlighet til hele byen allerede i ung alder. Fra jentene i No. 4 til gutta i Undergrunn i musikken og fra «Skam» til «Unge lovende» på skjermen, blir hele byen vist frem og hyllet, helt uten skam.

Noen ganger lurer jeg på om byen ikke er så delt som de mest sensasjonspregede oppslagene skal ha det til. Jeg mener, hvis du leter lenge nok på Vinderen etter noen som ser ut som de aldri har vært øst for Uelandsgate, så finner du garantert noen. Og hvis det stemmer, har jeg en spilleliste jeg kan anbefale for inspirasjon.

Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 8/2024.