Tragedier hjalp Morten Joachim til topps

Morten Joachim fikk mye igjen for å prøve å forstå sin egen familie. De var rusavhengige, mens han fikk suksess med teater. Men først tok han et svært kontroversielt valg.

– Jeg blir litt sjenert når jeg snakker om det, men det har vært helt rå tilbakemeldinger, forteller Morten Joachim, som også heter Henriksen når han ikke opererer som kunstner.

Vi treffer ham utenfor Nationaltheatret i Oslo, før vi spaserer opp til Slottsparken. Der pleide foreldrene hans å henge i rusmiljøet, lenge før de ble sentrale figurer i Mortens teatermonolog Fire gravferder og ett bryllup. Den hadde premiere på Teater Ibsen i Skien i 2016, og hittil har han fremført den 150 ganger. Fra 2017 turnerte han med Riks­teatret, og opplevde ulike reaksjoner fra folk i ulike deler av landet. Ikke alle turte å le av det tragikomiske stykket.

– I Trøndelag gapskrattet folk, og i Ålesund satt de helt stille. Det gjentok seg flere ganger. Jeg har en teori om at i Trøndelag ler du først, og så ser du på naboen etterpå, mens i Ålesund ser du hva naboen gjør først. Tør du å ha litt svart humor, er monologen på grensa til stand up. Tør du ikke, blir det ganske kjedelig, tror jeg.

I 2005 satte Morten Joachim seg på en nettkafé i Helsinki og begynte å skrive om seg selv og familien. Prosjektet gikk inn og ut av skrivebordsskuffen i ti år.

– Jeg prøvde å skrive biografisk om hver enkelt person, sett fra deres ståsted. Jeg ble godt kjent med prosessene de har vært gjennom. Rusmisbruk er sjelden et uttrykk for at du vil feste. Det kommer fra et ekko av sorg, savn og smerte, som du er nødt til å medisinere.

I utgangspunktet tenkte han ikke at det skulle bli en teatermonolog. Han ville bare prøve å forstå menneskene. Det har han tjent mer på enn han gjorde på et helt år som amfetaminselger. Han kaller seg en streit type, men det fins altså unntak. Det kommer vi tilbake til.

 

Mormors revansje

Morten vokste opp med en stefar som drakk og en mor som var avhengig av heroin. Etter hvert lot de seg inspirere av hverandres rusvaner. Mortens halvbror begynte også med heroin, og ble som voksen funnet død i sin egen leilighet av moren Anne Grethe.

Hun hadde selv en far som var alkoholiker. Da Anne Grethe var femten, ble hun forlatt av sin egen mor, som syntes faren var for vanskelig å leve med. I monologen sier Morten Joachim:

«Du kan si mye om mormor. Mye bra og en del andre ting, men først og fremst må jeg si at hun er den av alle som har vært mest betingelsesløst på mitt parti. Ingen nøling. Men jeg har alltid hatt på følelsen av at jeg har vært hennes revansje. En ny sjanse til å ikke svikte. Derfor skjemte hun meg bort.»

Da Morten Joachim var to år, havnet hans biologiske far i fengsel. Også han var rusavhengig og påtok seg all skyld for et parti amfetamin han hadde smuglet fra Sverige sammen med Anne Grethe. Dermed var Mortens mor fri til å passe på sønnen.

Morten fikk ikke lov å ha kontakt med faren mens han satt inne. Han vokste opp på Vestli og Sagene i Oslo, sammen med Anne Grethe og hennes nye mann, Jan. Han husker skiturer om vinteren og en tidvis normal familie.

– Når det sto på som verst, var broren min og jeg hos andre. Jeg var veldig mye på besøk hos mormor og hennes mann, Henry. Av og til var foreldrene mine i full jobb. Anne Grethe var en blid og omgjengelig dame. Jan var veldig alkoholisert, det var hans grunnkompetanse.

 

Var en høflig amfetaminselger

Da Morten Joachim var ti, flyttet han permanent til mormoren og Henry på Gjøvik. Som barnevernsbarn ble han utredet, og fikk vite at han var litt dum. Han gjorde det dårlig på IQ-tester og fikk stor trang til å bevise at han var bra nok.

– Mormor begynte å gi meg hukommelsesprøver og fiskeolje. Det hadde nemlig stått i Norsk Ukeblad at piller med fiskeolje kunne ha en intelligensfremmende effekt.

På skolen kjedet han seg mye og sørget for å skulke alt han kunne innenfor fraværsgrensa. Han ble speider og begynte å spille sjakk. Året etter at han var ferdig på videregående døde mormoren av slag. Morten Joachim gikk på Seljord folkehøgskole, hvor han senere fikk jobb som lærervikar.

– Etter vikariatet ble jeg fortvila over at jeg ikke fikk til å jobbe med teater, og jeg gir ikke lett opp. Jeg tok et ganske kontroversielt valg, som jeg verken føler stolthet eller skam over. Jeg ville tjene nok til å kunne drive et barneteater.

I monologen beskriver han valget slik:

«Jeg kom ikke inn på skole. Glem det. Jeg hadde ikke erfaring. Jeg måtte skaffe erfaring. Jeg måtte ha et sted å få erfaringa. Jeg måtte ha cash til å lage noe sjøl. Jobbe i bar? Nei, lei, og for treigt. Noe kjappere… Med tanke på min familiebakgrunn var det litt overraskende at det som sto på papiret etter et par timers overveielser var hvordan jeg kunne tjene til livets opphold ved å selge amfetamin til det jeg anså som lavrisikokunder i akkurat passe mengder og til riktig pris.»

I et helt år kjørte Morten Joachim rundt i hele Norge og leverte amfetamin til folk som skulle selge det videre.

– For meg var det bare en praktisk handels­periode. Det var ikke noe bad ass-­miljø. Jeg lånte aldri penger av noen, og lånte aldri bort penger. Det var hyggelige møter med høflige folk, for ingen var interessert i å vekke unødig oppmerksomhet.

Da Morten Joachim begynte å granske seg selv, fant han også en annen grunn til at han tok dette valget. I monologen sier han:

«Jeg kjente en intens mestringsfølelse over å gjøre det hele den gjengen med tapere hadde gjort, men å klare det. Etterpå skulle jeg le høyt! Dette var min mulighet til å erobre verden. Jeg ville glefse og knurre og stå på toppen av verden før noen hadde forstått noen ting.»

 

Det som treffer publikum

I motsetning til foreldrene sine, lyktes Morten Joachim som forhandler av amfetamin. Han ble aldri tatt, og fikk brukt pengene til å kickstarte teaterkarrieren. I kjelleren på Soria Moria på Torshov i Oslo drev han et barneteater, som ble en stor suksess. Det ga ham regissørjobber på teatre over hele landet fra 2010. Men fortsatt var han redd for ikke å være viktig nok for noen.

– Har du muligheten til å avdekke dine aller innerste demoner, så bør du gripe den. Da må du gå dypt ned i kjelleren. Det ligger mange lag av skam og forsvarsmekanismer utenpå. Det som plager oss, er ofte ganske flaut. Det sier noe om at vi er redde og små. Jeg skrev en tekst om hvordan du kan bruke selvrefleksjon til helbredelse. Den har gitt meg mulighet til å realisere alt jeg drømmer om.

Teatermonologen handler ikke først og fremst om rusavhengighet, sier Morten Joachim.

– Den handler om noe vi alle sliter med uansett bakgrunn. Alle vil bli sett og prioritert, være et individ noen ofrer seg for. Det er det som treffer publikum. Refleksjonene er ikke avhengig av at det er akkurat rus du har vært igjennom, det er bare det praktiske bakteppet. Ett eller annet bakteppe har vi alle. Jeg ville forstå familiens arv av sorg, så jeg kunne ta bedre valg. Jeg skriver om hvordan omsorgssvikt pulveriserer deler av selvbildet. De færreste av oss går gjennom livet uten å bære på skuffelse over et annet individs valg.

Sluttet å hate stefaren

I monologen er Mortens stefar Jan en sentral figur. Når Anne Grethe dør, skjer det flere ting med Jan og hans relasjon til stesønnen: 

«Først slutta Jan med heroin, på etter det jeg kan skjønne unormalt kort tid, men han gjorde det helt klart at han ikke hadde noen planer om å slutte å drikke en 15–20 halvlitere om dagen – ett sted fikk grensen gå. Så begynte han å selge hasj i Drammen. Fra sin stampub, Dickens.»

Da Jan kom seg ovenpå økonomisk, ble han greiere mot Morten. Han ringte og spurte hvordan det gikk, og ville ofte ha stesønnen med ut på middag. Morten var ikke like rask til å omstille seg:

«Hvorfor kunne du ikke begynt før, Jan? Hvorfor måtte du miste kona di og sønnen din før du klarte å bli en ålreit fyr? Jeg vil ikke like deg! Hører du! Jeg hater deg! Jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke! Men jeg gjør det! Jeg synes til og med at det er gøy å være med deg!»

Da Jan døde, var Morten lettet over at han ikke hatet stefaren sin lenger. Han skrev en sang som han fremførte i begravelsen hans, slik han hadde gjort til flere begravelser tidligere. Sangene er en del av teatermonologen, som også har et bryllup i tittelen, uten at det er med i stykket. Vi får bare vite at Morten har møtt ei dame.

Etter et par år på forskjellige teatre, spiller han nå forestillingen på konferanser av ulike typer – for alt fra interesseorganisasjoner til offentlige etater. Det er godt betalt, kan han fortelle. Du kan også leie ham inn til et privat selskap, hvis du har 35 000 kroner å avse.

– Jeg spilte i et 40-årslag. Hun som hadde bursdag forklarte at hun hadde mange rike venner. Hun ville at de skulle se en annen måte å vokse opp på. Det var rått. Hittil har jeg sikkert tjent dobbelt så mye på monologen som jeg tjente på å selge drugs.

 

Livsverk forsvant på tre dager

Det er viktig for Morten Joachim å få fram hvor normale rusavhengige kan være. Noe han mener forsvinner i media, er den sammensatte virkeligheten.

– Livet kan være vanlig, og så bli fullstendig dramatisk. Rusmisbrukere har en tendens til å løse kriser med rus. En periode jobbet moren min og Jan som sosialarbeidere på et kollektiv i Gol, der de var ressurs­personer for barn og ungdom. Så hadde Jan tatt én øl, satt seg bak rattet og blitt stoppa av politiet. Han mista lappen, og den gang jobbet han som trailersjåfør i tillegg. I løpet av tre dager var fire års livsverk med eget hus og to faste, stabile jobber bytta ut med innleggelse på Akutten i Drammen. Begge hadde begynt med heroin igjen, og broren min ble plassert i fosterhjem. Den historien tror jeg ikke er unik.

Da dette skjedde, var Morten Joachim ung voksen. Han synes det snakkes for lite om at rusavhengighet primært er en sykdom.

– Jeg mener det er en psykisk sykdom. Det snakkes selvfølgelig om i fagsammenheng, men ikke så mye i media. Det er liksom ikke så spennende. Vi må tenke nytt og progressivt om rusbehandling, og tørre ikke å basere politikken på moral. Partiene tar utgangspunkt i hva som selger, ikke hva som funker. Det er en tragedie. Vi kan ikke la politikken påvirke hvordan vi tenker rundt forskningen.

I et intervju med Dagbladet ble Morten selv spurt om han selv hadde prøvd heroin.

– Jeg trakk litt på det, og sa at ja, rent teknisk har jeg det, men det er ikke interessant. Det er ikke et uttrykk for barndommen min eller noe jeg har drevet med. Jeg prøvde det én gang for å se hvordan det funka. Og så endte det opp som overskrift i avisa! Da ble jeg så jævlig sur. Det flytter fokuset fra det teaterprosjektet egentlig handler om. Jeg kjenner meg selv godt, og vet at jeg ikke er en som blir avhengig av noe rusmiddel. Heroin er noe jævlig drit for de fleste i starten, du kaster opp. Har du veldig mye traumer er det fantastisk, fordi du forsvinner helt. Noen fest er det i hvert fall ikke.

 

Kleint hos psykologen

Morten Joachim er selvlært på mer enn én måte. Hans høyeste utdannelse, foruten videregående, er friluftlinja på Seljord folke­høgskole. Han har heller ikke hatt behov for å gå noe særlig i terapi, det synes han er kleint.

– Jeg opplever at det sosiale spillet bare blir sterkere mellom meg og en psykolog. Jeg begynner å tenke på hvordan jeg skal sitte for ikke å se tjukk ut og sånne ting. For mange er det sikkert sunt med terapi, men for meg har det funka bedre å prøve å reparere ting selv. Hvorfor får jeg behov for å trykke andre ned hvis de gir meg en negativ tilbakemelding? Det synes jeg er en intelligent tilnærming, som jeg lærte av Trond Viggo Torgersen. I et radiointervju sa han at han hadde brukt mye energi på å forstå hvorfor han ble sint.

Morten Joachim er ikke redd for å blottstille sine mindre flatterende sider. I monologen kommer det fram at han synger i begravelser først og fremst for å få oppmerksomhet selv. Han tror mange andre også ønsker å bli sett når de kommenterer andres død, for eksempel på Facebook.

– Da Ari Behn døde hadde plutselig alle kjent ham. Skuespillere skrev bevrende Facebook-statuser om det øyeblikket Ari hadde sett dem. Det de egentlig skriver da er: Se på meg!

 

Korona var ingen krise

I dag er Morten Joachim teatersjef på Hauge­sund teater. Den jobben er han sikker på at han ikke ville fått hvis ikke teatermonologen hadde hatt så stor suksess. Den ga ham gode kritikker, nye kontakter og stor respekt i bransjen. I Haugesund blir han til åremålet hans er over, og så vil han tilbake til Oslo.

– Jeg elsker Oslo. Om seks år bor jeg garantert her, på Sagene/Torshov. Jeg har veldig lyst til å jobbe på et Oslo-teater. I Haugesund er det relativt lav interesse for teater som fordypningsrom. Vi jobber veldig med å finne en profil så vi får løst samfunnsoppgaven vår. Jeg synes vi har klart å skaffe teatret nasjonal kredibilitet i bransjen. Det som er sprøtt, er at folk vil se gamle historier på teater og nye på kino. På teater er folk helt uinteressert i nye stykker, uansett hvor spennende de er.

Nedstengingen av samfunnet under korona­krisen har ikke vært noe problem for Haugesund teater, i hvert fall ikke økonomisk.

– Vi er ett av de teatrene som har tjent på korona. Det folk ikke vet om teatre, er at jo mindre du spiller, jo mer tjener du. Det koster å lage teater, og du får noen millioner i året som du skal bruke opp. Når du ikke bruker pengene, blir de stående. Vi har bare flytta forestillingene våre til høsten. Vi var de første til å lage digitalt teater, noe som ga oss nasjonal oppmerksomhet. I vårt neste prosjekt, «Kafka på Nav», har skuespillerne laget en webserie om hver karakter, som kommer på nett når stykket settes opp.

Stykket er en absurd komedie, en parafrase over kafkaprosessen som handler om Nav. For å se det, må du komme til Haugesund.

Monologen «Fire begravelser og ett bryllup» kommer snart som lydbok. Morten Joachim satser på at den er ferdig til jul. På Spotify kan du høre låtene han laget til begravelsene. Han har fortsatt stor trang til å vise at han kan utrette noe, så dette er garantert ikke det siste du hører fra ham. 

Intervjuet sto på trykk i =Oslo august 2020.