To kvalitetsbevisste karer

Øystein Sunde vil helst spille gitar når han er i media. Likevel prøvde vi oss: Ville han oppfylle drømmen til en av sine største fans? Det ble årets kjekkeste møte for =Oslo-selger Morten Passerud.

Tekst: Kari Bu
Foto: Dimitri

Erlik-selger Morten Passerud har lenge snakket om Øystein Sunde. En gang møttes de på gata, men Morten spurte ikke om helten ville kjøpe magasinet. Han sikret seg autografen hans på forsiden, og beholdt bladet selv.

Nylig fikk selgeren oppfylt sitt store ønske. Øystein ville møte ham igjen. Kvelden før la Morten seg på sofaen i leiligheten sin. Han ville ligge såpass vondt at han våknet i tide. Klokka ti var han brennklar for å bli med til Fredrikstad.

– Jeg sto opp tidlig for å ta metadon. Hvis jeg tar medisinen rett før en biltur, blir jeg kvalm, forteller han.

Øystein vil møte oss ved Nordens største modelljernbane. Vi parkerer i Gamlebyen og speider etter en gammel Amazon, men artisten kommer gående fra turnéhotellet. Vi møter en beskjeden mann som ikke vil ha spesialbehandling.

– De lurte på om de skulle stenge hele banen bare for oss. Nei, det får være grenser!

Morten rekker å hilse på ham før banevokterne blir starstruck, varsler besøk fra lokalavisa og tilbyr oss så mye pølse og lompe vi orker å spise. Morten og Øystein holder stø kurs mot miniatyrbyen med tog, bygninger og figurer.

– For oss som er oppvokst etter krigen var modelljernbane fantastisk. Noe alle gutter ønsket seg, og dyrt som bare rakker’n. Jeg fikk ikke en gang trekk-opp-tog til jul, forteller Øystein. I dag har han modelljernbane i hagen. Han er heller ikke vanskelig å begeistre når det gjelder tog i full størrelse.

– På Skarnes har vi fått timesavganger med tog. Det er helt fantastisk, jeg kjører mye mindre bil enn før.

Morten fikk modelljernbane som barn, men bare en liten runding. Banen i Fredrikstad har tretti togsett og går gjennom tre hus. Her må det bli mye støvsuging, mener Øystein, men snart får vi vite at banen rengjøres med klut. Så trekker vi oss tilbake til pølsene i togvogna som står i kafeen. Morten forteller at han har vært fan av Øystein siden han var en neve stor, men gitar spiller han ikke.

– Jeg får ikke med meg henda. Vi har en gitar hos =Oslo, men det er ikke mange Erlik-selgere som kan spille ordentlig gitar, om du hører godt etter. De kan G-grepet og litt til.

Øystein spilte i band fra ung alder. De fikk 40 kroner for å opptre i Bøler kirke, noe som holdt akkurat til drosje tur-retur Lambertseter. Dit flyttet Øystein som åtteåring, etter en halv barndom på Skarnes.

– Jeg ble født på rett side av Frank Sinatra, og fikk rock ‘n roll inn med morsmelka. Mange musikkjournalister misunner oss som var unge på den tida. Da Rolling Stones spilte i Oslo satt jeg midt i salen. Der hørte vi bare skriking.

Midt på sekstitallet ble han med i Dolphins viseklubb, den legendariske klubben som skapte en norsk visebølge. Her spilte Lillebjørn Nilsen, Lars Klevstrand, Kari Svendsen, Finn Kalvik, Ole Paus og Geirr Lystrup.

– Vi var mange medlemmer, og alle var like dårlige til å synge og spelle. Vi fikk synge tre sanger på en barkrakk, før vi måtte ned og høre på de andre.

Sin egen enorme framgang forklarer han slik:

– Når du øver blir du ofte bedre.

Øystein har aldri hatt gitarlærer. Han hadde mer enn nok med pianolærerinnen han ble påprakket som barn.

– Foreldrene mine skaffet en lærerinne som kom hjem til folk, så jeg slapp å gå noe sted. Likevel gikk jeg noe sted hver gang hun kom. Hadde hun lært meg boogie-woogie, hadde jeg kanskje spilt piano i dag. Men det var Gubben Noa og Fader Jacob fra heftet «Leksen – en lek». Jeg hadde for dårlig tid til det trøtte stoffet.

Sitt første strengeinstrument laget han selv på sløyden.

– Det var en trekanta affære med mandolinhals og tre strenger. En blanding av mandolin og balalaika som vi kalte mandolaika.

Foreldrene ante ikke hva de gjorde da de ga ham en klassisk gitar. Det ble ingen lek.

– Først var det bare hyggelig at guttungen ville spelle. Men det var ikke lett å være sønn av en lærer. Far mente jeg hadde så gode evner at jeg burde hatt mye bedre karakterer. Jeg gjorde leksene i full fart, og brukte all tid på gitaren.

Stilskriving var det verste han visste. Da drøfting overtok for frie stiloppgaver, fikk han karakteren nogen i norsk.

– Drøft er et grusomt ord. Det høres ut som grøft. Jeg fant på mye rart for å unngå å skrive stil. Fantasien min var det ingenting i veien med.

Han forteller om et defekt lydanlegg på Nordstrand gymnas. Øystein og en kamerat sa til rektor at de kunne reparere det. De sørget for å melde seg den dagen det var heldagsprøve i norsk. De tok seg god tid med loddebolten, selv om lite feilte anlegget, som bare hadde en løs ledning.

– Vi lodda ledninger opp, og på igjen. Det tok hele dagen. Etterpå var alt i orden, og vi fikk stjerne i boka.

Morten gjorde det bra på skolen, så lenge han var til stede. Han forteller om en brutal barndom. Som tolvåring prøvde han å ta sitt eget liv, etter å ha bedt om hjelp siden han var sju. Han hadde kontaktet sykesøster på skolen, sykepleier og barnevern, men det gikk mange år før han ble trodd.

– Jeg ble mishandla. Etter hvert kom jeg i barnehjem, ungdomshjem og fosterhjem. Fra fjerde til åttende klasse var jeg ikke på skolen, jeg hadde nok med å overleve. Niende klasse fullførte jeg på en spesialskole i Moss. Da fikk jeg nesten bare femmere og seksere.

Som sekstenåring kom han inn på Etterstad videregående i Oslo, men han hadde store hull i mattekunnskapene.

– De klaska matteboka i fanget på meg, og da var det gjort. Jeg skjønte ikke en dritt av tredjegradslikninger. Etter tre uker slutta jeg, og siden har jeg ikke gått på skole. Egentlig ville jeg bli bilmekaniker.

Øystein rakk å begynne på ingeniørstudiet før han droppet skolen. Han gikk på Schous tekniske institutt, hvor det var lettere å komme inn enn på NTH.

– Det første året gikk bra, men så valgte jeg elektrolinja. Det skjønte jeg ikke bæret av, og strøk til jul. Da hadde den første skiva mi kommet ut, og jeg måtte ta et valg. Faren min syntes jeg burde få meg en ålreit utdannelse, men har du noe å falle tilbake på, så gjør du ofte det. Har du ikke noe, må du klore deg fast.

Han forteller at kona har en annen holdning til utdanning. Da Øysteins karriere tok av, gikk hun handelsskolen for å hjelpe ham med regnskap. Da de skulle bygge hus, utdannet hun seg til snekker og laget alle dørene i huset. Da de fikk barn, studerte hun førskolepedagogikk.

– Det er ikke grenser for hva hun har gjort. For noen år siden var hun ferdig utdannet sykepleier.
Det passer bra, nå som jeg er gammel.

I 2012 ble Øystein erklært rikest i Musikk-Norge av Dagbladet. Flere har solgt mer musikk enn ham, men showene hans er noe for seg selv. «Ren lykke» skrev Aftenposten om hans nye forestilling sammen med Ingrid Bjørnov. Øystein har også eget plateselskap, Spinner Records, som blant annet ga ut de to første albumene til Hellbillies. Han takker reallinja på gymnaset for en logisk tankegang, som har tatt hånd om økonomien.

– Jeg brukte PC med regneark allerede i 1984. Det er forferdelig komplisert med platekontrakter og avregninger. Har du ikke orden på regnskapet, blir mannen i tårnet nysgjerrig. Da blir det fy og betal i kassen.

Morten er en av =Oslos storselgere. Fra sin faste plass på Majorstua selger han magasinet hver dag unntatt søndag. Pengene holder han orden på ved å bruke dem. Han sverger til autogiro, og kjøpte nylig en ettroms leilighet på Lambertseter. Nå gleder han seg til å samle gammelt ræl i egen bolig.

– Jeg har bodd på steder som ikke egner seg til å samle på ting. Noen stjæler det. Nå blir ting værende i leiligheten. Jeg vil prøve å få tak i gamle ting, for i gamle dager ble ting laget for å vare.

Øystein nikker og får fart på stemmebåndet. Han har sterke meninger om «bruk og kast»-samfunnet. En gang han var på turné trengte han et verktøyskrin til bilen. I en jernvareforretning i Molde fant han ett til 49 kroner. Han ble sjokkert da han fikk vite at masse verktøy fulgte med. Han spurte om det var noe tess. «Skal du bruke det så mye, da?» sa ekspeditøren.

– Tanga røyk da jeg skulle klippe over et 5 millimeter nylontau. Hvorfor lages sånt? Alt skal være billig, og så kjøper vi juks og fanteri isteden for noe ordentlig. Før var det en annen innstilling til det å produsere. Man konkurrerte om å lage kvalitetsprodukter. Bare tenk på Tandbergs båndopptakere. Vi som har levd lenge tar vare på ting, også det som ikke er vits å ta vare på fordi det er laget for å vare i ti minutter. Det er lite hyggelig at planetens ressurser brukes til å lage søppel.

Øysteins far tok også vare på det meste. Landeplagen «Kjekt å ha» handler om ting som sto igjen etter ham da han gikk bort.

– Han opplevde krigen, da det var mangel på alt. Han dro ut firetoms spiker av planker og bord, og banka dem rette for å bruke dem om igjen. Vi arva fiskebollebokser fulle av rustne spiker. Han hadde ikke hjerte til å kaste dem, selv om tidene ble bedre og spiker billigere. Jeg har heller ikke kasta dem.

Da Øystein fylte førti, syntes vennene det var kjekt å gi ham et brukt toalett fullt av blomster. På ønskelista til jul i år har han bøker i favorittsjangeren.

– Jeg har lest veldig mye science fiction. Ikke akkurat folk og røvere med laserkanoner, men forfattere som Isaac Asimov, Robert Heinlein og Douglas Adams. Da kan du undres på hvordan det skal gå med menneskeheten. Det ser ikke lyst ut, men vi får håpe noen drar i en brems. At vi rekker å summe oss før det går med oss som med dinosaurene.

Ofte går forfallet så sakte at vi ikke gjør noe med det, påpeker han. Matkvalitet er ett eksempel.

– Maten vår blir dårligere og dårligere. Så lenge ingen dauer rett etter å ha spist den, gjør vi ikke noe med det. Før kunne brunosten stå framme gjennom hele frokosten. I dag er den så full av vann at du må legge inn dren skal du greie å skjære av den. De koker den ikke ut lenge nok. Da sparer de strøm, og selger vannet som er igjen i osten. Vi må bruke ostehøvel med større sprekk, og bruker opp osten fortere. Det er en vinn-vinn-vinn-vinn situasjon for Tine.

Både Øystein og Morten sverger til norsk tradisjonsmat. De hyller raspeballer, fårikål, rakørret og kjøttkaker. Så viser det seg at begge to ofte spiser noe langt mer japansk.

– Det eneste jeg kan spise før en konsert, er sushi. Da blir jeg ikke tung og døsig, sier Øystein.

– Du kan ikke gå hvor som helst og spise sushi, råder Morten. – Det smaker forskjellig fra sted til sted. Tro meg, det må være ferske varer.

Det er ikke alltid lett å kontrollere kvaliteten på det man får i seg. Det vet Morten alt om etter mange år på gata.

– Amfetamin er så blanda ut og bøffa ut nå at det er helt jævlig. På åttitallet fikk du noe som het femetralin. Det var helt sinnssykt rent. Du trengte én strek. I dag trenger du ti, forteller han.

Stort bedre er det ikke med heroin, skal vi tro ryktene. Men urent stoff er ikke noe nytt. I mars 1977 skrev VG om en mann som var tatt med 2,5 kilo «heroin» på Fornebu. Blandingen besto av «30 prosent koffein, et større kvantum karbonater, mellom 5 og 10 gram morfinbase og et uidentifisert barbiturat». Juksestoffet var så godt laget at kjemikere ble overrasket da de ikke fant noe som helst heroin i det.

To måneder senere skrev VG om en kvinne som døde av en injeksjon med 20 prosent heroin, samt 80 prosent rottegift og lignende.

Morten slår et slag for gratis heroin. Han mener det burde gis til de avhengige isteden for syntetiske etterligninger som metadon.

– Får du rent heroin i riktig dose kan du leve resten av livet.

Øystein bidrar med det lille han har av kunnskap på området:

– Keith Richards forklarer i boka si hvordan Rolling Stones overlevde alt dopet. Rockerne fikk tak i heroin i laboratoriekvalitet. De hadde råd til det.

For elleve år siden gjorde Morten noe som skulle prege resten av livet hans. Han var så syk at han satte en sprøyte selv om han visste at den inneholdt HIV-infisert blod.

– Den inneholdt også heroin og alt annet jeg trengte for å bli frisk. Jeg fikk HIV, men jeg går på veldig bra medisiner, forteller han. Så gir han Øystein en innføring i nyere rushistorie, og konkluderer med at alkohol er roten til alt vondt. Gitarhelten bekrefter:

– Det skal ikke mer enn en lettøl til før jeg mister koordinasjonen mellom høyre og venstre hånd.

Øystein har holdt det gående med plater i 44 år. En ny er innspilt, og kommer antakelig neste år. Men du får ikke se ham i populære tv-konsepter som «Skal vi danse», «Stjernekamp» og «Hele Norge baker». NRK får lov til å ta opp forestillingene hans når de er ferdigspilt, og stort mer ser vi ikke til ham på fjernsyn.

– Skal jeg på TV, skal jeg spelle en god låt sammen med bandet mitt. Det skal være ordentlig. Det er så mange som gjør ting de ikke kan. Jeg trenger ikke å drive å kokkelere.

Han har heller ikke prøvd å øke populariteten ved å synge på engelsk. I 1973 sang han svensk på en plate som skulle utgis i Sverige. Den endte med å bli importert tilbake til Norge.

– På norsk kan vi føle om en setning er litt corny eller ikke. Hvordan skal vi kunne det på et språk vi ikke behersker?

Han forteller om et møte med to engelskmenn hos plateselskapet Polygram på åttitallet. Øystein ble presentert som en bestselgende artist i Norge. «Hva du enn gjør, ikke oversett det til engelsk,» sa gjestene fra London. «Alle europeere vil synge på engelsk for å bli stjerner. Det er komikveld når vi hører på demoene deres. Vi drikker øl og ler så vi griner.»

Øysteins tekster kan være svært lokalt forankret. En dag i 1976 kjørte han ned fra Haukeli sammen med artisten Ivar Medaas. Det var så glatt at de ikke visste om de ville havne i Odda eller klare å svinge av til Haugesund.

– Vi kom til ei lita bru. På andre sida kom lastebiler og busser som klora seg oppover. Vi rygga inn på møteplassen, men en lastebil bak oss greide ikke å rygge. Det fylte seg opp med biler fra begge kanter. Vi opptok den eneste plassen hvor noen kunne møtes. Etter en time mente Ivar at det ikke var noe problem lenger. Han fikk øye på en trailer fra Stabburet, og en annen fra Ringnes. Vi hadde pølser og øl for all overskuelig framtid. Da tenkte jeg: Her har jeg en sang.

Sangen heter «Campingvogna», og er Mortens favoritt. Det gikk ti år før Øystein turte å skrive den. Han visste ikke hvordan den skulle slutte. I sjette vers får samfunnet på brua egen herrefrisør, lysløype og varaordfører.

– Til slutt kom jeg på at de måtte lede trafikken utenom. Når de trenger flere forsyninger, ledes trafikken inn på gamleveien igjen. Dermed skjønte jeg at jeg hadde en hit.

Andre sanger går raskere å skrive. «Super SS Rally GT» skrev han på t-bane og trikk fra Lambertseter til Blindern. Da han kom fram, kunne han urframføre verket for Realistforeningen.

Jul er ingen høysesong for Øystein. Ingen vil høre sanger som «Frøken Bibelstripp» på kirkekonsert. For Morten er det annerledes.

– Jeg gleder meg til Erliks julebok. Det er den mest innbringende måneden i året. Jeg trives med jobben, og kommer i kontakt med masse forskjellige folk. Ellers er jeg ikke så glad i jula. Jeg har ikke noe forhold til den.

Forholdet til Øystein Sunde er desto sterkere for Morten. Etter to timer med idolet, er han strålende fornøyd.

– Det var helt ypperlig. Akkurat som jeg hadde håpa på. Han er veldig jordnær. Litt beskjeden og litt sjenert. Jeg har hatt en opplevelse for livet!

Teksten sto på trykk i Erliks Julebok 2014.