Tilskueren – påskenovelle av Hans Olav Lahlum

I

Det er visst tirsdag i dag. Det må i så fall være den siste tirsdagen før påskeferien. Ettermiddagen er i ferd med å bli kveld nå. Jeg sitter hjemme ved stuebordet og stirrer ut på gaten, alene med to tomme ølflasker og noen halvrøykte sigaretter. Vanligvis sitter jeg sjelden slik alene hjemme på tirsdagskvelder, særlig ikke like før påske. Egentlig sluttet jeg å røyke da jeg giftet meg, og å drikke på hverdager da jeg ble far.

Det er uvirkelig å tenke på at dagen sikkert har vært ganske vanlig for alle de som passerer der ute på gaten. For meg har den vært så sjokkerende uvanlig at jeg ikke skal på jobb i morgen, ikke går ut mer i dag, og nok ikke kan få noen god påske i år.

Politiet kommer igjen for å snakke mer med meg i morgen. De har vært her lenge i dag også, selv om verken jeg eller noen i familien har gjort noe som helst galt. Det er som en drøm eller TV-serie. Selv om det er jeg som sitter her og røyker ned min egen stue, fatter jeg fortsatt ikke hva det som har skjedd her i dag kan ha med meg å gjøre.

Til overmål startet denne tirsdagen ganske vanlig, til å være like før påske. Min kone og sønn er riktig nok ikke hjemme. De dro i går kveld for å se til min lettstressede svigermor, som for fjerde år på rad plutselig begynte å føle seg syk noen dager før påske. Hun bor bare et par timer herfra, men jeg ble ikke med av hensyn til jobben.

Jeg våknet av vekkerklokken, lagde frokost til meg selv, og kjørte hjemmefra kvart over åtte. Min kone ringte meg to ganger på kontoret, for å fortelle at hennes mor begynte å bli gammel og fortsatt følte seg ganske dårlig. Det kom ikke som noen stor overraskelse. Jeg forsøkte å berolige min kone, og minnet henne om at moren hennes fortsatt bare er 58 år.

Siden arbeidet jeg som vanlig videre med årets regnskapsavslutning, og drakk en hyggelig kaffekopp med sjefen etter at regnskapet var kommet i mål til stengetid klokken fire. Da jeg kjørte fra jobben kvart over fire, var fortsatt alt som vanlig. Men da jeg klokken halv fem kom hjem, lå det altså likevel en død mann og ventet på trappen.

Det var en skjeggete, mager og barhodet mann med rødlig ansikt. Han hadde på seg en gusten vindjakke hvor halvparten av den venstre armen manglet, og en blå dongeribukse jeg selv fra bilen kunne se hull i. Den ene joggeskoen var på, men den andre manglet lisser og lå igjen i snøen et par meter bak ham.

Først trodde jeg det var en uteligger som hadde sovnet der, og mumlet sint ved tanken på styret det kunne bli å få ham bort. Etter å ha sett ham ligge helt stille der i snøen flere minutter uten å reagere på gjentatte tut fra bilhornet, forsto jeg imidlertid alvoret i situasjonen. Jeg fant politiets nummer på en av min kones panikklister i hanskerommet, og ringte dit med mobiltelefonen. Da de kom et kvarter senere, lå mannen på trappen fortsatt så stille at jeg sterkt mistenkte ham for å være død.

Men hvorfor denne lassisen av alle steder i verden skulle dø her på trappen min, og det dessuten akkurat nå like før påskeferien, det kan jeg fortsatt verken fatte eller begripe. Politiet mente ut fra sporene i snøen at han hadde krabbet opp innkjørselen, muligvis ringt eller banket på døren, og siden dødd der på trappen av en foreløpig ukjent årsak minst to timer før jeg kom hjem.

På spørsmålet om jeg kjente ham, svarte jeg som sant var at jeg aldri har jobbet i sosialomsorgen og ikke har noe usnakket med noen i de samfunnslagene. De visste ikke hvem han var da, og måtte vente på obduksjonen før de kunne si dødsårsaken. Noen spor etter vold fantes tilsynelatende ikke på ham.

Da de sa det siste, ble jeg grepet av en instinktiv redsel for å bli mistenkt for noe. Jeg skyndte meg å si at han ikke var her da jeg dro i morges, og at sjefen kunne vitne på at jeg hadde jobbet hele dagen. De klappet meg straks på en skulder hver, og sa at det ikke forelå mistanke om noe som helst kriminelt i hvert fall ikke fra min side.

Uteliggere levde et hardt liv, ofte med sprit, stoff og kalde høstnetter. Med ujevne mellomrom ble en eller annen av dem funnet død et eller annet sted, og vi var fortsatt innenfor høysesongen for den typen dødsfall. Helt rutinemessig måtte man kartlegge dødsårsaken og skrive en rapport om den, før rapporten kunne arkiveres og begravelse skje etter enkleste måte på skattebetalernes regning.

De sa det så rolig og vennlig at jeg straks følte meg mye bedre, men nå er jeg ikke så sikker lenger. I mer enn to timer etter at de tok med seg liket og kjørte, satt jeg igjen her og lurte på hvorfor han døde akkurat på min trapp og akkurat dagen før påskeferien. Så ringte plutselig telefonen.

Jeg skvatt til med det samme, og lot den ringe flere ganger før jeg tok den. I røret fryktet jeg en stemme like ukjent som den døde. Det var heldigvis bare den forståelsesfulle stemmen til en av politikonstablene som hadde vært her. De beklaget å måtte forstyrre meg igjen i dag, men hadde nå identifisert den avdøde og lurte på om det kanskje kunne si meg noe. Han var fra byen her, hadde hørt til uteliggermiljøet noen år nå, og het Paul Andersen.

I det samme han sa navnet sto ansiktet klart for meg. Jeg slo nesten hånden i telefonbordet av irritasjon over ikke å ha fått det frem før. Selvsagt sa jeg straks alt som det var. Paul Andersen kjente jeg ikke, men en gang i tiden hadde jeg da godt visst av ham. Hele grunnskolen hadde han gått i klassen min eller parallellklassen, uten at vi omgikk hverandre mer enn å være i samme klasserom og på noen tilhørende sosiale tilstelninger.

På gymnaset hadde han begynt på en annen linje, hvor jeg uten å huske det sikkert hadde for meg at han raskt sluttet. Nå var det noe slikt som 20 år siden sist jeg hadde sett ham, og hva han hadde gjort i mellomtiden ante jeg ingenting om. Etter så lang tid hadde jeg rett og slett ikke kjent ham igjen før de sa navnet.

Politimannen mente alt sammen trolig var en tilfeldighet, og så fortsatt ingen grunn til å mistenke noe kriminelt. Han la på etter å ha bedt meg tenke godt etter alt som kunne ha betydning om den døde, og for øvrig ikke la dødsfallet gå inn på meg på noen måte.

Siden har jeg igjen sittet her alene med mine sigaretter, og forsøkt å huske noe om min gamle klassekamerat. Det er ikke så mye ennå, men litt nytt kommer stadig dryppende. Jeg har plukket frem klassebildene fra ungdomsskolen, men der som i tankene er det vanskelig å få noe tak på Paul. Han gjorde seg ikke mye bemerket, og blir hele tiden bare et litt blekt og sjeldent smilende ansikt blant andre. En av de som sa mest var han nok ikke: Jeg klarer ikke få frem noe klart minne av stemmen hans.

Mitt minne av Paul Andersen er foreløpig av en litt mørk, litt lav og litt alvorlig ung gutt, som ble en svært lavmælt skygge i bakgrunnen av folk jeg så mer av og hørte mer på. Jeg tror jeg husker hvilken gate han bodde i, men den ligger i motsatt ende av byen og huset har jeg ikke noe minne om. Her har han hva jeg kan forstå aldri vært før i dag.

Så vidt jeg kan huske, var Paul en av dem som ikke hadde noen far. Moren har jeg bare et vagt og grått omriss av, uten å kunne huske hvor jeg så henne. Noen trodde visst at hun drakk. Søsken var det aldri noe snakk om, er jeg ganske sikker på. Noen Paul gikk til og fra skolen med kan jeg ikke huske. Med mindre moren er i live vet jeg da virkelig ikke hvem som skulle kunne fortelle politiet noe mer om ham.

II

Kvelden har visst kommet; det er i hvert fall blitt helt mørkt utenfor vinduet. Etter å ha røykt og tenkt en liten evighet, gikk jeg for en halv time siden ut på kjøkkenet og tvang i meg selv noen brødskiver. Jeg hadde kommet på at middagen var blitt glemt, men var ikke sulten nok til å lage den. Ønsket meg mer et par ølflasker til, men var slett ikke i humør til å gå ut for å kjøpe noen.

Jeg kjenner en slags merkelig utrygghet som i små glimt kan gå over i frykt, uten at jeg aner hva jeg egentlig er redd for. Får håpe og tro alt kjennes bedre i morgen, men jeg frykter at det blir en annerledes påskeferie i år. Det var virkelig både uflaks og urettferdig at jeg skulle bli hjemsøkt av dette nå.

Telefonen ringte igjen vel en time etter at politiet ringte, men da jeg endelig våget å ta den var det bare min kone som lurte på hvorfor jeg ikke hadde gjort det før. Svigermor kjente seg fortsatt syk, og selv om legen som vanlig sa at hun egentlig ikke var det, kjentes det best for min kone å se til henne en dag eller to til.

I år sa jeg ingenting mot det. Forhåpentligvis er jeg om en dag eller to bedre opplagt til å fortelle hva som har skjedd her. Min kone har bodd her helt siden hun kom til byen, og kan umulig ha noe kjennskap til Paul.

Om ham har jeg ikke kommet på noe særlig mer. Hvis vi noen gang snakket om noe alvorligere enn bukkehopp i gymmen og blanko i nynorsktimene, kan jeg i hvert fall ikke huske det nå.

Jeg har visst aldri tenkt på det før, men det er virkelig rart hvordan man på en skole eller en arbeidsplass kan sitte der få meter fra hverandre i år etter år, uten noen gang å bli kjent med hverandre.

Det er veldig tilfeldig hvilke bilder som setter seg igjen i hodet. Jeg har for eksempel kommet på hvorfra jeg har mitt vage minnebilde av Pauls mor, uten å vite hvorfor jeg husker episoden. Kanskje er det bare fordi mødre ikke ofte viste seg på fotballtrening den gang.

Vi var i den tidlige ungdomsalder det ikke var morsomt å bli fulgt av mor. Paul var ikke med i klubben, men jeg tror han tenkte på det. En gang vi var delt i sjumannslag og spilte på treningen, kom i hvert fall både han og moren ned til banen. Moren snakket med treneren vår, mens Paul bare sto der og så på oss som spilte.

De var der bare noen få minutter, og hvis jeg ikke hadde stått i målet like ved er det ikke sikkert jeg hadde sett dem i det hele tatt. Siden jeg gjorde det har jeg et utydelig minne av hans mor, som en vanlig middelaldrende, mørk, litt fyldig og ikke spesielt vakker mor i grønn anorakk. Akkurat da jeg begynte å lure på hvilket lag Paul skulle inn på, gikk plutselig både han og moren.

Jeg aner ikke hvorfor denne lille episoden har satt seg fast i stedet for tusen andre, og betydning for at Paul i dag døde på trappen min i dag kan den umulig ha hatt. Jeg gjorde ham ikke mer vondt enn noen av de andre på banen, og husket han meg derfra må det ha vært bare fordi jeg tilfeldigvis sto nærmest og så i hans retning.

Telefonen har ikke ringt igjen, men snøsporet frem til trappen min står fortsatt igjen som en ubehagelig påminnelse om mannen som døde der i dag. Forhåpentligvis snør det bort i løpet av natten. Kanskje ting i så fall kjennes bedre i morgen.

III

Klokken har passert både tolv og ett. Det er bekmørkt utenfor stuevinduet, og jeg har forlatt bordet med askebegeret der til fordel for sengen. Å sovne med det første er det lite håp om, og hva slags drømmer som siden venter er ikke godt å vite. Nå nettopp var jeg nær ved å stå opp for å kontrollere at ytterdøren er låst, noe jeg vanligvis bare irriterer meg over at min kone stadig maser om.

Fortsatt er det selvsagt tankene om Paul som ikke vil ut av hodet mitt, selv om sporet etter ham er i ferd med å snø igjen nå. Jeg har prøvd å tenke etter om det kunne være noen fra den gamle tiden som kjente ham godt, men kan fortsatt ikke komme på hvem det skulle være.

Jeg vanket mye sammen med Tarjei og Pål, Jens var sammen med Bjarne og Bobby de med litt skarpere pigger, og andre varige grupperinger fantes sikkert blant de andre guttene. Men Paul hørte hva jeg kan huske liksom aldri til noen av dem.

I ettertid tror jeg kanskje at han om noen var litt utenfor på skolen. Noe alvorlig mobbing kan jeg ikke huske, men spydighetene som sitter i veggene på alle skoler rammer jo oftere noen enn andre. Men at jeg selv har slengt noe han tok seg nær av, kan jeg ikke tro. Jeg var fornøyd med å styre unna alt potensielt bråk på den tiden.

Av enkeltepisoder om Paul er det nærmeste jeg kommer på en av våre første juleavslutninger i ungdomsskolen, og det fordi jeg knapt har sett noen danse rarere. Vi var altså i den alderen det var litt spennende å danse. Paul var der kanskje av og til, men så helst bare på.

Jeg tror ikke han var blant de første til å prøve nye ting. Så var det allikevel en jente som spurte om han ville danse, og Paul strammet opp kinnene og nikket forsiktig. Det så ut som om han aldri i sitt liv hadde danset før. Skrittene hans var vekselvis alt for lange og for korte, og i når han beveget seg lignet det mer på judo enn på dans.

Vi som var der lo vel litt alle sammen, men jeg langt fra høyest. Etterpå tilbød sjarmøren Jens jenta en dans fordi hun hadde holdt ut så lenge, og Paul smilte litt av seg selv før han ble borte i mengden. Jeg tror ikke at han tabbet seg ut slik igjen senere. I hvert fall har jeg ingen lignende minner av ham fra senere juleavslutninger.

Å nevne en slik gammel episode for politiet nå er bare å kaste bort tiden deres, selv om Paul selvsagt kan ha tatt seg nær av den der og da. En forklaring på hvorfor han skulle dø på trappen min dagen før påskeferien i år, er det definitivt ikke. Hvis han mot all formodning fortsatt husket episoden og følte den som noe å hevne, hadde han vel heller lagt seg ned utenfor det store huset Jens nettopp har kjøpt seg.

Hvis Paul skulle ha sett at jenta han danset med fikk en tier av en venninne etterpå, kunne det selvsagt vært et alternativ å lete opp en av dem. Men å komme hit for å hjemsøke meg finnes det uansett ingen grunn til. Jeg var bare en av kanskje femti tilskuere på den juleavslutningen, og hadde ingen verdens ting med saken å gjøre.

Sporet har snødd helt igjen nå. Kanskje kan jeg likevel få en vanlig påske med familien i år. Det er ikke sikkert jeg en gang trenger å nevne det for min kone og sønn, i hvert fall ikke før godt over påske en gang.

IV

Jeg bråvåknet nettopp av mitt eget skrik, selv om vekkerklokken bare viser kvart på fem og mørket ennå ligger tett utenfor vinduet. Etter omsider å ha fått blund på øynene, sov jeg overraskende lenge fredelig. Men så gikk det i et mareritt plutselig opp for meg at jeg kanskje har sett Paul en gang etter skoleårene også.

I så fall er det bare noen få uker siden. Jeg hadde vært ute for å kjøpe nye skøyter til sønnen min, og på hjemveien maste han til seg stopp på en benk i parken for å tre i lissene med en gang. Mens vi satt der, sank en mager og tynnkledd fyr som verken så eller luktet godt ut ned på nabobenken.

Jeg hadde nesten glemt det nå, og tenkte virkelig ikke over at det lignet litt på Paul slik han så ut i går. Nøyaktig hvordan uteliggeren i parken var kledd husker jeg ikke, men helt ulikt var det nok ikke.

Den lørdagen i parken sa han ingenting til oss, og jeg selvsagt ingenting til ham. Som de fleste andre er jeg godt fornøyd så lenge slike ikke bryr meg. En gammel dame på benken rett overfor ham ble imidlertid nesten like hvit i ansiktet som hun var i håret, og vinket til seg en fyr i blå kjeledress som ellers var opptatt med å tømme søppelbøttene i parken.

Han satte straks fra seg søppelet, kom bort til benkene, og spurte høyt lassisen om han satt her og forstyrret skikkelige folk. Lassisen som vel ganske sikkert var Paul ristet bare stille på hodet til svar, men reiste seg raskt da fyren i kjeledressen ble stående og enda høyere gjentok spørsmålet.

Når jeg nå husker denne episoden, er det kanskje fordi Paul muligvis stoppet et lite øyeblikk da han passerte meg. Jeg var imidlertid opptatt med å hjelpe sønnen min på med lissene, og da jeg så opp var Paul allerede borte.

Denne episoden bør jeg vel kanskje nevne for politiet, men noen forklaring kan de umulig finne i den. Stakkars Paul måtte ha opplevd slike ting for ofte til å ta seg nær av det da, og skulle han likevel ha gjort det kan følelsene umulig ha rettet seg mot meg.

Hadde han kastet seg foran en søppelbil eller sunket sammen utenfor et gamlehjem, kunne jeg forstått det. Men å komme hit for å dø på trappen min like før påske, blir fortsatt bare meningsløst. Jeg var der bare som en tilfeldig forbipasserende tilskuer, og gjorde ingen verdens ting.

Det må være riktig ikke å nevne det for min kone og sønn, verken nå eller over påske. Det får være mer enn nok at jeg får ødelagt påsken i år bare fordi jeg var så uheldig å bli viklet inn i denne saken, om det ikke også skal få ødelegge påskestemningen for mine nærmeste. Men en hemmelig liten gave til en eller annen av disse organisasjonene som jobber for de vanskeligst stilte må det nok bli, hvis jeg i år skal kunne feire påske med like god samvittighet som i fjor.

Teksten sto på trykk i =Oslos påskebok 2013.