Tillitens pris
Tilliten mellom folk er høy i Norge. Vi tror vi vil bli møtt på en god måte om vi tropper opp ved ulike samfunnsinstitusjoner når det trengs. I alle fall tror de det, som har sluppet å ha så mye kontakt med deler av velferdstjenestene.
Tillit er skjørt, og kan ikke tas for gitt, sies det. Den kan ikke kreves, den må opparbeides og kan lett ødelegges. I Norge er vi på tillitstoppen i Europa, i alle fall var vi det før pandemien, med stor tillit til politiske institusjoner. I arbeidslivet ønsker vi oss tillitsbasert ledelse, der fagkunnskap er førende, heller enn kontroll for kontrollens skyld.
I oppdragelse og utdanning snakker vi om tillitsfulle relasjoner for utvikling og læring. Annenhver høst ber politikerne om vår tillit, når vi går til urnene for å stemme. Høy tillit er et gode, den gis dog lettere etter utdanningsnivå. Men vi er et lite land, med kort vei fra kong Salomo til Jørgen Hattemaker.
Det kommer som et sjokk de gangene vi avdekker at ikke alle er tillit verdig. De siste årene og spesielt de siste månedene, har vi vært vitne til graverende avdekking av maktovertredelser og justismord fra myndighetene. Nav-skandalen, menneskerettighetsbrudd ved utstrakt bruk av tvang i psykiatrien og nå til sist det flere omtaler som politiskandalen, med unødig maktbruk i møte med rusbrukere.
Om vi ikke skal kalle dette klassejustis, så er det unektelig slik at de gangene borgere står mest maktesløse i møte med myndighetene, så har høy tillit hatt sin pris. For noen.
En paranoid tilnærming
Det som kanskje også er et fellestrekk i disse situasjonene, er at tilliten er feilfordelt. Borgerne har muligens hatt høy grad av tillit til at det de utsettes for er riktig, mens tilliten andre veien aldri har vært til stede. Jeg har sjøl jobbet i slike samfunnsinstitusjoner over ei årrekke. I systemer der tilliten til den enkelte ansatte er lav, slik at man reguleres gjennom rutiner, verktøy og manualer, som utsletter individuelle forskjeller, både hos de ansatte og hos borgerne.
Bevisbyrden for å ha rett på hjelp er stor, tilliten til at det man forteller er sant, svært liten. I psykiatrien har legen rett til å vite bedre hva som er til det beste for pasienten. Hos politiet er det ganske opplagt: De etterforsker kriminelle, og vi vet jo alle at slike folk lyver.
Det andre fellestrekket ved disse systemene er stigmaet som følger med å komme i kontakt med dem. Fra å være Anna som jobba, men som så blei sjuk, så er jeg plutselig naver, trygda, psykiatrisk pasient og kriminell over noen skarve gram hasj. Tilliten til andre sies å formes mye av tidlige barndomsår. Utrygge oppvekstsvilkår med manglende trygghet, omsorg, trøst og forutsigbarhet kan sette spor som gjør det vanskelig å ha tilliten til egne følelser og relasjoner til andre.
Sjøl opplever jeg ofte at livet har gitt meg en slags paranoid tilnærming til verden, der det er mer nærliggende å tro at folk ikke vil meg vel, enn omvendt. Jeg lurer oftere på hva nye bekjentskaper vil ha ut av meg, enn jeg tenker at de åpenhjertig bare vil være venner. Sjefer er bare greie fram til de ikke er det, kjærester kommer til sist til å forlate meg, og de fleste møter jeg har hatt med politi og hjelpeapparat, har vært med høye skuldre.
Ved enhver antydning til avvisning eller fare, går rullegardina ned, og jeg starter byggingen av den kinesiske mur. Samtidig vurderer jeg full krigføring eller total retrett og første fly til, ja, for eksempel Kina. Du kan tenke deg hvor gøy det er å date meg.
Når alt står på spill
Jeg bodde en tid i USA. Det var kanskje ikke en flukt akkurat den gangen, men ja, jeg bodde nå i alle fall der. På et kontinent der graden av tillit er proporsjonalt motsatt av det den er i lille Norge. Sånn sett passa jeg ganske godt inn. Enhver nabo kunne være en potensiell fiende.
På universitetet fikk jeg beskjed om å dele minst mulig av noe som helst, alt av forskninga mi kunne stjeles. Bruk av Tinder var å anse som en invitasjon til møtet med en seriemorder. Jeg mottok en lenke fra universitetet, der jeg kunne sjekke alle «predators in my area». Og lurte til sist på om jeg skulle opptre som mitt eget politikorps, i mangel på tillit til det eksisterende.
Den manglende tilliten til politi og politikere var både forståelig og nødvendig. Jeg kan nevne at Trump var president på den tida. Men informasjonsflommen om alt jeg skulle passe meg for gjorde meg på et vis også ansvarlig om jeg blei utsatt for noe. Jeg burde visst bedre og tatt mer ansvar for egen trygghet. Trust no one!
Det må finnes noe mellom full paranoid beredskap og total tillit til alle rundt. Vi har tross alt stor grad av likhet i Norge, og det er grunn til å stole på både politikere og samfunnsinstitusjoner her i landet. I alle fall om man sammenlikner med ganske mange andre land.
Men den høye graden av tillit gis fra noen på vegne av noen andre. Det koster ikke like mye å ha tillit til Nav, når man har et eget sikkerhetsnett i lommeboka, som gjør at man kanskje aldri vil trenge dem. Det er ikke så farlig hvordan politiet etterforsker rusbrukere i bybildet, når man sjøl ruser seg inne i et palass.
Men det koster å gi tillit når alt står på spill. Når inntekta fjernes og fengselsportene smelles igjen bak deg. Hvem bryr seg da om din manglende tillit? Du var jo aldri tillit verdig sjøl, som den kriminelle naveren i møte med makta.
«Å stole på folk er en luksus bare de velstående kunne unne seg; de fattige har ikke råd til den», skrev Edward Morgan Forster (1879–1970). Tillit er skjørt. Og noen kan ikke flotte seg med å kaste den slags rundt seg.
Kronikken sto på trykk i =Oslo nr. 4/2021.
2 kommentarer
Et kort et, og et langt et ♥️
Livsviktig arbeid som drives her. Et spørsmål bare.. når gis juleboka ut?
=Oslo
Takk! Årets julebok kommer 12. november.