Til våren får Helene og Magnus hest

To tidligere =Oslo-selgerne ga seg selv en ny sjanse. Helene og Magnus valgte en hverdag langt fra asfalten og rusen. Velkommen til gårdslivet ved svenskegrensa.

Magnus smiler mens han skuer utover småbruket sitt.

– Vi får en hest til våren, og så skal vi ha én til etterhvert. Vi må jo ha hver vår. Vi skal også dyrke frukt, grønnsaker, og ha høner og bier. Jeg kunne også tenkt meg et par okser, men det er ikke fruen enig i. Det blir uansett nok å holde seg opptatt med her ute.

Vi kjørte ut av Oslo og østover, Dimitri og jeg, i retning Kongsvinger og grannelandet. Vi svingte opp ved et stort, fint hus. Helene og Magnus sto og vinket oss velkommen, med hunden Berta mellom seg. Et idyllisk bilde.

Livet deres har ikke alltid vært det.

Både Magnus og Helene var =Oslo-selgere. Magnus var på Grorudsenteret, med flere faste kunder. Han og hunden Berta hadde stor betydning for mange mennesker, og han har fortsatt kontakt med noen av sine tidligere kunder. Magnus har vært rusfri i snart et år. Helene har vært rusfri i 21 år.

Jeg er nysgjerrig på hvordan de to fant sammen.

– Vi var faktisk kjærester da vi var ungdommer. Sånne klinekjærester, vet du. Vi slo opp etterhvert og hadde ikke mer kontakt. En jul, for to år siden, jobbet jeg frivillig med mora mi på Alternativ jul. Plutselig sto Magnus foran meg. Da var det vel 20 år siden sist vi hadde sett hverandre. Vi pratet litt, og så fikk jeg nummeret hans. Siden har jeg rett og slett ikke blitt kvitt ham, sier Helene og ler. Hun ser bort på Magnus. Det er varme i blikket.

Det var likevel ikke et enkelt valg for Helene. Hun, som hadde vært rusfri i lang tid, måtte ta flere runder med seg selv. Var hun klar for et liv med en rusavhengig Magnus?

– Det er ikke bare-bare å bli en del av den verdenen. Jeg diskuterte med familien min, og fikk deres støtte. De skjønte at det var dette jeg virkelig ville. Jeg valgte ham, fremfor det han var avhengig av. Jeg gikk inn i forholdet med åpne øyne. Jeg sa rett og slett at den dagen jeg ikke orket mer, da fikk han ta et valg.

Magnus valgte Helene. Uten henne hadde han fortsatt vært på fylla, forteller Magnus. Han beretter om tida da han innså at avhengigheten måtte endres. Helene stilte ham noen tøffe spørsmål: «Magnus, hva vil du med livet ditt? Skal du fly rundt og surre sånn her for alltid?» Dermed ble det bestemt: Magnus ble rusfri. Sammen kjøpte de et hus på landet. Dette huset.

De har store planer for framtida her, og det nye livet sammen. Roen er noe de begge setter pris på, og trenger. Magnus og Helene snakker om landsbygda her sør i Hedmark, kontakten med naturen, stillheten. Ja, fredfullheten. De er et sjarmerende par, lekende, de erter hverandre.

– Det ser ut som dere har det veldig fint sammen, kommenterer jeg.

Helene ler og svarer kjapt:

– Bare vent til dere har dratt, da kommer sannheten fram! Nei da, vi er veldig lykkelige sammen.

Er virkelig alt så rosenrødt, lurer jeg.

– Det er flere tøffe stunder også. Livet går opp og ned, som det gjør med alle. Men akkurat nå har vi det fint. Vi har heller aldri hatt så mye besøk som det vi har nå, selv om det er lengre reisevei enn før for å komme til oss. Det setter vi pris på. Her er alle kjente velkommen.

Raringene fra byen. Det kaller Helene og Magnus seg selv. Det er tydelig at flere av naboene vet mye om dem. Møter på butikken, skulende blikk; bygdefolket var nysgjerrig på disse nykommerne. Magnus forteller at det heldigvis ikke har vært noen negative reaksjoner. Naboene er bare nyfikne på dem. Rykter spres fort her på bygda, kommenterer han.

Her skal de fortsette å bo. Det nye hjemmet er langt unna sentrum, blant jorder, tjern og vakker natur. Vi blir invitert inn og får en omvisning i huset, som er under oppussing. Mye er gjort, mye står fortsatt igjen. Peisen brenner og varmer godt, kaker og kaffe blir servert.

Berta logrer og koser. Så mye at hun nesten velter nesten kaffebordet over ende. Hun setter seg tett inntil meg i sofaen. Jeg er overrasket over denne hundens fine og rolige personlighet. Det er klart at Berta har det godt. Magnus forklarer at Berta er alt for ham. Hun har vært ved hans side gjennom tøffe tider. Berta ble godt kjent på =Oslo. Alle falt pladask for den lille valpen i sekken Magnus bar på magen.

Både Magnus og Helene ser tilbake på tida som =Oslo-selgere som noe positivt. Mye glede, hyggelige møter og viktig støtte, konkluderer de.

Når dette skrives, planlegger de julefeiring. De skal feire jula for første gang på mange, mange år. Helene mistet gleden over jula da faren døde. Hun fant mer mening i å hjelpe andre, slik som den kvelden på Alternativ jul der hun traff Magnus. Nå vil de feire i sitt nye hjem, med familie fra begges side.

– Det er bra vi har god plass, for vi blir mange. Vi ser veldig fram til det. Først må vi få pusset opp. Helene skal endelig få drømmekjøkkenet sitt. Dermed trenger vi et stort, fint bord alle kan sitte rundt. Det blir spesielt for oss å samle mennesker vi er glad i hjemme hos oss til jul, sier Magnus.

Det er tydelig at Magnus og Helene har tatt en riktig avgjørelse ved å flytte til denne bygda. Selv om livet går på skinner for øyeblikket, vil Magnus aldri glemme fortida.

Han har noen ord han vil dele med alle sine tidligere kunder på Grorudsenteret:

– Jeg vil bare si at jeg ikke er død eller syk. Jeg har det kjempebra. Jeg vil takke alle som støttet meg da jeg og Berta solgte =Oslo. Så vil jeg gjerne oppfordre dere til å kjøpe magasinet av en eventuell ny selger på Grorud. For jeg har ingen planer om å komme tilbake.

Vi takker for at vi fikk komme på trivelig gårdsbesøk. Mens tussmørket senker seg setter vi kurs tilbake mot storbyen. I bilen merker jeg hvordan naturen, stemningen og samtalen har roet meg ned. Omgivelsene gjør noe med en.

Idet vi nærmer oss Oslo småsover jeg; drømmene handler om en gård på landet med hester, hund og stor hage.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norges julebok 2015.