Til alle dem som blir igjen

Vi skriver mye om selgerne av magasinet. Det er vår oppgave å fortelle deres historie, og gjennom tekster og bilder minne dere på at det finnes mennesker som lever på utsida av det samfunnet dere tar for gitt. Vi jobber så tett på mennesker i aktiv rus, mennesker med psykiske lidelser og mennesker som lever på gata at vi av og til glemmer at alle disse menneskene kommer fra et sted. At de er noens sønner og døtre, fedre og mødre, søsken og barndomsvenner, ektefeller og samboere. Mange av selgerne har rømt fra det andre livet livet, fordi det lå for mye vondt der. Vi hører historier om misbruk, vold, mobbing og omsorgsvikt. Andre har rømt fordi de ikke orket å hver dag bli konfrontert med den smerten de påførte dem de elsker. De kommer fra trygge, normale hjem. Og der står det mange tilbake med mange spørsmål og engstelser.

Noen ganger blir vi minnet om alle  tragediene i kjølvannet av skjebnene vi møter. Det kan være en ung jente som leter etter pappa, som har hørt at han kanskje kan være her i Skippergata. Det kan være en mor som tråler gatene på jakt etter sønnen hun så gjerne skulle holdt rundt, for enda en gang fortelle at det kommer til å ordne seg. Eller vi kan møte noen først i en begravelse. Som med Gerd-Anne, moren til Per Kristian, i februar 2014. Det ble et sterkt møte. PK, som vi kalte ham, ble 26 år gammel. Han var vår arbeidskollega og vår venn. En engasjert og snill ung mann, som stilte opp frivillig for å fortelle skoleklasser om livet i rus. Det var en grusom beskjed å få for oss som jobbet sammen med ham. Hvordan det var for moren hans er umulig å forestille seg. Da vi leste Gerd-Annes hilsen til sin sønn, lagt ut på minnesiden i går, ble vi enda en gang minnet om alle de som står igjen, på den ene eller andre måten. De hundretusener av pårørende som for ofte glemmes i kaoset. Vi spurte om vi kunne få lov til å dele ordene hennes med dem her.

27 år hadde du blitt i dag. Savner deg så mye, ungen min.

Den dagen du forsvant, den dagen døde sola og alt ble så mørkt og kaldt og stille.
Det ble tungt å leve uten deg.
Så fant jeg deg igjen. I dypet av hjertet mitt fant jeg deg.
Som en stille sang av minner tonet du fram igjen.
Du min sønn, og din følgesvenn sola.
Min sønn, min sorg, mitt tap.
Noen dager forsvinner sola igjen,
Disse dagene lytter jeg nøye etter tonene fra hjertet.
Jeg lytter etter deg min sønn,
og jeg finner alltid igjen denne stille sangen av minner.
Jeg mistet deg aldri. Tapte deg bare av syne noen ganger.
Men jeg finner deg alltid igjen.
I mitt hjerte lever du evig til vi møtes igjen

Gerd-Anne Vika, 25.08.2015