Fredrik Skavlan ga en liten flaske med gin til en tigger. Han fikk en helt annen respons enn han hadde forventet. Her skriver han selv om episoden.
Det snør store, våte flak som forsvinner idet de treffer asfalten, men som av en eller annen grunn blir liggende på skuldrene, i nakken, til og med i støvlene. Det er bra jeg har tatt frakken. En litt for stor frakk av merket Burberry som ser ut som om jeg har arvet den av far. Antakelig fordi jeg har arvet den av far.
Så der strener jeg da, fra Nationaltheatret på vei mot kontoret i Dagbladet i Akersgata. Mot meg gjennom snødrevet kommer en mager skikkelse jeg har sett før. Gått forbi før. Noen ganger sitter han bare der i kulda, på en fast plass under et tak ved undergrunnen. Andre ganger går han omkring, snublende i gangen, skjelvende i stemmen, og spør folk om de har småpenger til overs. Og nå er det straks min tur. Føre var kjenner jeg etter i den ene lommen. Der er det ingenting. Han nærmer seg nå. Så kjenner jeg etter i den andre.
«Da må jeg nesten igjen be deg om å slå sammen bordet ditt».
Flyvertinnen hadde stoppet opp ved mitt sete, så alvorlig mente hun det. Men jeg hadde altså intervjuet Jack Nicholson (!) på hans flotte hotell i London, og nå hadde jeg stelt istand en liten fest for meg selv på 7F. Med nøtter, tonic og ikke én, men to små plastflasker med gin stukket til meg med et lurt blunk fra den samme flyvertinnen. Og nå altså dette skamfulle kaos før landing, med lesebriller på gulvet, nøtter i fanget, skvalpende glass og en kaffeslant, og dessuten – mellom lillefingeren og ringfingeren – en uåpnet flaske gin. Jeg stakk den i frakkelommen på vei ut av flyet. Man kan ikke bare kaste en flaske gin.
En flaske gin! Måneder er gått siden jeg satt på det flyet, siden jeg brukte den frakken sist. Burberry. Flott hotell. Gin tonic på 7F og flyvertinnen som blunket. Snakk om flaks! For ham, altså, som valgte akkurat meg akkurat i dag!
«Har’u noe småp …» er alt han rekker å si, før jeg vennlig, men uten å sakke gangfarten planter den lille flasken ned i håndflaten hans. Så hører jeg stemmen hans bak meg:
«Hva er dette ‘a?»
Jeg stopper, snur, og sier litt suverent at det er en flaske gin!
«Å, takk», sier mannen. Men samtidig rekker han flasken tilbake til meg, og legger til:
«Jeg drekker ikke, jeg».
Teksten sto på trykk i =Oslos julebok 2017.
Det å lese artiklene her i nettmagasinet er helt gratis.
Ønsker du allikevel å støtte magasinselgerne våre med kroner 100?
Skriv ERLIKGAVE i en SMS, og sende den til 2160.
Det er også mulig å gi en gave på konto: 5082 05 86570.
Les mer om hvordan du kan bidra her
Det å lese artiklene her i nettmagasinet er helt gratis.
Ønsker du allikevel å støtte magasinselgerne våre med kroner 100?
Skriv ERLIKGAVE i en SMS, og sende den til 2160.
Det er også mulig å gi en gave på konto: 5082 05 86570.
Les mer om hvordan du kan bidra her
Skjul denne meldingen
Fordommene blant NRK folk er svimlende. Dette er de som skal opplyse oss og vårt samfunn. Vi burde kunne forvente mer. Da jeg var innlagt på rusklinikk og NRK kom for å gjør intervjuer var NRK journalistene sjokkert over at de ikke kunne se forskjell på ansatte og innlagte.