Ti ting vi vet om rusavhengighet

1) Det er tvangsatferd
Før forklarte man avhengighet mer med abstinens og økt toleranse for stoffer. Nå forstås det som et atferdssyndrom. Rusbruken bærer mer og mer preg av en tvangshandling.

2) Nevrobiologien endres
Rusen endrer hjernen slik at det blir vanskeligere å bruke den frie viljen til å «ta seg sammen». Mange primitive hjerneavsnitt er involvert.

3) Det fins ingen enkle, genetiske svar
Avhengighet handler både om miljø og hundrevis av gener. Miljøet påvirker også genenes oppførsel. Vi får stadig bedre forståelse av denne kompleksiteten.

4) Psykisk sykdom er vanlig
Hele tre av fire alkoholavhengige har en alvorlig psykisk lidelse i tillegg. Andelen er antagelig enda høyere for de som er avhengige av narkotika.

5) Avhengighet er (oftest) kronisk
Færre enn 10 prosent av narkotikaavhengige er rusfrie over lang tid etter behandling. Det er oftest en kronisk tilbakevendende sykdom, med gode perioder innimellom.

6) Terapeutiske allianser betyr mye
Mange ulike psykososiale metoder gir like gode resultater i behandling av rusavhengige. Det som betyr mest, er en god relasjon mellom terapeut og klient.

7) Klientene må møtes der de er
Det nytter lite å si «kom tilbake når du er motivert for behandling». Isteden må behandlingen prøve å styrke de rusavhengiges motivasjon der de er.

8) Samme løsning passer ikke alle
Jo mer individuell og omfattende plan for behandling, jo bedre. Det trengs praktiske løsninger på den enkelte klientens sosiale problemer.

9) Livet trenger ny mening
Klienten må finne ny mening og nytt håp. Det trengs mer forskning på hvordan vi kan fremkalle skjellsettende opplevelser som fører til slik reorientering.

10) Endring tar tid
Klienten må få sjansen til å praktisere den nye atferden over en lang periode. Små forbedringer må verdsettes. Å rehabilitere en rusavhengig hjerne tar tid!

Kilde: Tidsskriftet «Addiction» / SERAF