Ti Erlik-selgere om døden

De lever i det harde rusmiljøet, og er omgitt av død hele tiden. Mange har selv vært nær ved å miste livet. Les hva selgerne våre tenker om døden.

Andreas: – En gang fikk jeg hjertestans. Jeg så lyset. Se for deg en lang gang, en slags tunell hvor lyset er tilstede. I enden så jeg ingenting, men det føltes veldig behagelig. Likevel gleder jeg meg ikke til det skjer igjen. Jeg vet jo ikke hva som skjer etter de første sekundene. Men jeg har tro på en annen form for eksistens.

Dagfrid: – De som tror at folk på gata er redde for å dø, tar helt feil. Det vi er redde for, er å leve. Det er skummelt å lykkes med noe. Jeg kjenner en =Oslo-selger som begynte å få spilleoppdrag, og gikk totalt i kjelleren. Jeg har det også vanskeligst når det begynner å gå bra. Når folk skryter av meg, føler jeg at jeg har lurt dem. At det er noe de ikke har fått med seg. Men jeg har lært meg å si fra om de plagsomme tankene.

Hans Jostein: – Selv om jeg er kristen, er jeg usikker på om vi kommer til himmelen etter døden. Vi kan like gjerne komme til et sted hvor utviklingen ligger hundre år foran oss. Kanskje vi er satt på jorda på en prøve, og så blir vi sendt videre. Jeg tror i hvert fall det er noe etter døden. Kroppen vår er som en bil. Den går og går, og så blir den knust og gjenbrukt.

Håkon: – Jeg lå 25 minutter under vann i et havnebasseng. Dykkere fikk meg opp. Jeg vet ikke hvordan jeg havnet i vannet. Mens jeg lå i koma, var jeg 2000 år tilbake i tid. Jeg spilte et terningspill fra den tiden. Jeg var i min egen verden i to dager etterpå. Jeg skjønte ikke bæret av hvor jeg var. De skannet hodet mitt fordi de trodde jeg hadde fått hjerneskade. Jeg hadde vært lenge uten surstoff. Men hodet var helt fint. Jeg håper det fins et liv etter døden, men jeg er ikke sikker.

Mona: – Jeg er ikke redd for å dø. Jeg vet hvordan jeg har levd, og tror det går bra. Da mormor døde var jeg sammen med henne. Hun kikket meg i øynene og var helt klar i blikket. Det var så rart, for hun hadde alzheimers. I det øyeblikket visste hun at hun skulle møte morfar igjen. Hun smilte faktisk. Jeg ble helt klart mindre redd for å dø etter det.

Ole André: – Døden er der hele tiden, men vi snakker ikke så mye om den i rusmiljøet. Vi setter oss ikke ned og har en intellektuell diskusjon om døden, liksom. Det er mer sånn: «Det her tar du ikke en hel dose av, du tar bare en halv, ellers dør du».

Arne: – Jeg snakket med mormor etter at hun døde. Hun sto ved sengekanten min om natta. Jeg fikk et kaldt gufs gjennom kroppen som vekket meg. Hun sa ikke så mye. Jeg bare visste at det var henne. Hun var som en skygge, men litt mer tydelig. Hun ville vise meg at hun var der. Jeg er ikke redd for å dø. Det må være en befrielse, etter den gale verdenen vi lever i. Jeg har holdt på å dø flere ganger. Det opplevde jeg bare som et velbehag. Men jeg ble ikke sur da jeg våknet opp. Jeg hadde ikke planlagt å dø. Jeg har fortsatt livsgnist. Jeg er bare 36 år.

Morten: – Da jeg var tolv, stjal jeg en bil og prøvde å ta livet mitt. Stefaren min holdt på å slå meg halvt ihjel, og det orket jeg ikke mer av. Jeg tråkka gassen i bånn for å kjøre i autovernet. I det jeg treffer, legger jeg hendene oppå på rattet og sier: «Kjære Gud, la dette her gå bra.» Jeg vet ikke hvorfor jeg sa det, for jeg har ingen gudstro. Da jeg våkna etter fire uker i koma, sa jeg: «Faen også.» I dag er jeg glad for at jeg lever.

Tom Richard: – Jeg tror dette livet bare er et prøveprosjekt. Jeg tror på et liv etter døden. Det tror jeg faktisk er mye finere enn dette livet. Det er kjærlighet hele veien. En gang var jeg klinisk død i en sykebil fra Mandal til Kristiansand. Da så jeg hele turen ovenfra. Etterpå kunne jeg fortelle at sykebilen hadde kræsjet med en annen bil. Helsepersonellet skjønte ikke hvordan jeg kunne vite det. Jeg var et par og tjue år, og hadde tatt en overdose. Jeg er ikke redd for å dø. Jeg gleder meg. Men samtidig ønsker jeg å bli gammel. Når hodet ikke fungerer lenger, håper jeg hjertet spiller på lag og lar meg dø.

Vibeke: – Søstera mi og jeg krangla fra vi ble født. Jeg var den stygge andungen, mens hun var slank og naturlig nydelig. Vi ble venner da jeg fikk en datter. Fire år senere datt jeg rett ned i kjelleren. Jeg fikk vite at hun var død av en overdose tjue sekunder tidligere. Da jeg fant henne, prøvde jeg å dra opp skuldrene hennes. Det ansiktet jeg så da… jeg kan se det for meg på et blunk, men jeg vil ikke. Jeg er hundre tusen prosent sikker på at sjelen går ut av kroppen. Jeg følte det siste gang jeg så søstera mi. Men jeg har ikke peiling på hva som skjer med sjelen videre.

Hentet fra =Oslo 2006-2012.