Telefonens strabasiøse historie

I forrige århundre måtte nordmenn vente inntil 20 år i kø før menn i uniform kom og ga dem telefon, og fugler kunne skape kaos i telefonlinjene.

Tekst: Kari Bu
Foto: Sverresborg Trøndelag Folkemuseum / Digitalt Museum

På slutten av 1800-tallet eksperimenterte flere oppfinnere med å lage en maskin som kunne konvertere tale til elektriske signaler. Skotsk-amerikanske Alexander Graham Bell var den første som sikret patent på en fungerende enhet i 1876. En dag vil enhver bolig og bedrift ha installert egen telefon, sa han da. Mange latterliggjorde utsagnet, deriblant Western Union Telegraph Company, som mente det var uforsvarlig å la hvem som helst få røre ved teknisk kommunikasjonsutstyr. De var særlig bekymret for at barn ville ramponere og misbruke apparatene.

Norges første telefonsamtale foregikk allerede samme år, mellom Ålesund-kjøpmannen Joakim Anderssen og hans 16-årige sønn. Anderssen hadde kjøpt to apparater av Bell under lanseringen i Philadelphia, og da han kom hjem, satte han selv opp en linje mellom firmaet sitt og hjemmet. Tre år senere fikk International Bell Telephone Company starte telefontrafikk i Kristiania. Kommunen ga tillatelse til å føre telefonledninger over byens gater og plasser. Snart kunne man se et kaos av telefonlinjer i lufta. Arbeidet med å grave dem ned i jordkabler startet først i 1890-årene, og tok flere tiår.

Bell kom fram til at det trengtes telefonsentraler for å koble sammen apparatene til folk som ville snakke sammen. Først ble unge gutter brukt til å jobbe der, men de tullet og gjorde narr av folk som ringte opp. Noen steder arrangerte de også brytekamper på sentralen. Innen Norge fikk telefonsentraler, var det blitt obligatorisk med kvinnelige ansatte. De viste seg å være både høfligere og mer tålmodige og overbærende med kunder.

Fikk greie på alt

«Det fantes nesten ikke en mann å se på noen sentral», leser vi i boka «Hallo?!: Norges telefonhistorie». Selv om lønna var lite å skryte av, ble arbeidet ansett som fint, og det ble besatt av ugifte kvinner fra «kondisjonerte familier». Det var også fintfolk som eide telefon. I 1900 hadde Norge 13 700 abonnenter, og Kristiania hadde 163 telefonistinner. Kvinner som giftet seg måtte slutte i jobben, men fra 1906 ble det mulig å få dispensasjon fra kravet om å være ugift.

Telefonen var åpen døgnet rundt, og telefonistinnene jobbet nattskift på omgang. I starten varte arbeidsdagen i 12–14 timer, men det ble tid til både kaffedrikking, brodering og lesing underveis. Det var stor forskjell på hvor mye folk ringte til ulike tider på døgnet. I Skien hadde to søstre telefonvakt samtidig som de drev en broderiforretning. De løp inn i sentralen når noen ringte.

For å ringe opp sentralen trykket man på en knapp på telefonen. Det var vanlig å veksle noen ord med ei på sentralen før man ba om å bli satt over til rett person. Noen ville helst bare snakke med telefonistinnene, og fikk sine favoritter. Damene kunne trøste og gi råd. På små steder kunne det være bare én av dem, og hun fikk greie på det meste. Journalist Asbjørn Barlaup (1902–1989) fortalte hvordan sentralborddamene ble viktige kilder til informasjon. Han kunne få et hint om at noe foregikk i den eller den bygda, hvor han ikke kjente noen. Da var det mest effektivt å spørre stedets telefonistinne. Teknisk sett kunne hun lytte til alle telefonsamtaler, selv om reglementet forbød det. I Moss ringte telefonistinnene til alle abonnenter hver morgen for å kontrollere at linjen var i orden.

Travle dager ved rikstelefonen i Trondheim. Bildet er antakelig tatt i perioden 1936–1947. (Foto: Norsk Teknisk Museum)

Telefon på dugnad

Med telefonen kunne beskjeder komme fram enda raskere enn med telegraf. Dermed ble det mulig å få øyeblikkelig hjelp i krisesituasjoner. Den norske stat ville sikre at telefonen også kom til steder hvor det ikke lønte seg å drive et privat telefonselskap. For arbeiderne som bygde ut telefonnettet var det harde kår. I 1890-årene hadde de verken bil eller motorbåt. Der de måtte krysse vann, skaffet Telegrafverket robåter. Ellers bar de trådbunter på 50 kilo på ryggen gjennom ulendt terreng. Hester ble brukt til å slepe telefonstolper, men ikke alltid, for stolper måtte også opp bratte fjellsider. Uvær kunne sette en stopper for arbeidet, særlig på Vestlandet, og arbeiderne levde farlig. Da en mann måtte amputere et bein etter fall fra en telefonstolpe i 1930 ble han avskjediget av Telegrafverket, og trygder og syke­penger fantes ikke før i 1940.

I 1894 hadde Norge ett telefonapparat per 140 innbyggere, noe som plasserte oss i verdenstoppen. Først var det umulig å ringe mellom ulike byer, men etter hvert overtok staten de lokale telefonselskapene og knyttet dem tettere sammen. I 1905 hadde det statlige Telegrafverket 16 000 telefonabonnenter, mens de private selskapene hadde rundt 21 000. De private nøyde seg med så enkle anlegg som mulig, og telefonstolpene kunne bli reist på dugnad. Initiativet kom ofte fra lokale ildsjeler. Når staten overtok et privat anlegg, ble det gjerne dyrere for kundene, og flere steder ble det holdt protestmøter. Blant dem som protesterte mot å få telefonen sin inn i det offentlige byråkrati, var Fridtjof Nansen i Bærum.

Telefonarbeidere med stolpesko, fra Hamar tidlig på 1900-tallet. Det var få tiltak for å ivareta telemontørenes sikkerhet, og ulykker var ikke uvanlig. (Foto: Christian Grundseth / Anno Domkirkeodden)

Frøken Ur

På begynnelsen av 1900-tallet opplevde kundene ofte sprengte telefonsentraler, og dårlig eller ingen forbindelse. Sterk vind kunne få telefonstolper til å velte som dominobrikker. Tørr og kald luft kunne gjøre telefontrådene så stramme at de røk. Hakkespetten hakket hull i stolpene, trolig fordi den forvekslet summingen i telefontrådene med larver fra treborende billearter. Større fugler kunne rote seg inn i trådene, skape brudd og forårsake at linjer krysset hverandre. Da Spanskesyken kom til Norge i 1918, kunne mange telefonistinner bli syke samtidig, og det samme gjaldt ansatte i Telegrafverket.

På 1920-tallet startet automatiseringen av telefon­sentralene, og telefonen fikk nummerskive istedenfor bare en knapp. Som all annen ny teknologi, møtte også denne motstand. Kunne en forretningsmann ekspedere seg selv? Ville han ikke bli distrahert når han måtte følge med både på nummerskiven, telefonkatalogen og forretningene samtidig? Én ting kunne alle være enige om: Eldre telefonapparater var penere enn de nye. De første telefonene var laget i tre, noen med utsmykking og ornamentikk, og høreluren var dreiet. Jo mer utbredt telefonen ble, jo billigere så den ut.

I 1933 kom den første røde telefonkiosken, og på det meste fantes over 6000 av dem. Året før var telefonuret kommet til Norge, og i 1936 fikk det kvinnestemme. «Frøken Ur» ble oppringt flere millioner ganger hvert år. Særlig nyttårsaften var det populært å ringe for å få vite nøyaktig hva klokka var. Kanskje var det også noen som savnet de hyggelige damestemmene fra telefonsentralen etter at telefonen ble automatisert. Men det skulle ta lang tid før automatiseringen var ferdig. Landets siste telefonsentral lå i Balsfjord i Finnmark og ble lagt ned i 1986.

Sto i gangen

Da tyskerne inntok landet i 1940, var noe av det første de gjorde å avsette store deler av Telegrafverkets ledelse og ansette sine egne. Dermed fryktet nordmenn at tyskerne tyvlyttet når de brukte telefonen. Da freden kom i 1945, skulle «alle» ringe slekt og venner som hadde flyktet til Sverige. Rikstelefonsystemet ble lammet, og folk måtte vente i flere uker på å bli satt over. I Nord-Norge var det store ødeleggelser på telefonstolper, og i sør vokste byene og behovet for telefon raskt. De første fredsårene ble brukt til å gjenopprette eksisterende telefonnett, så det tok tid før man kunne satse på videre utbygging. I 1954 sto 100 000 på venteliste for å få telefon, og mange gadd ikke engang å søke, siden det virket nytteløst. Fra Drammen fins det eksempler på folk som måtte vente i 20 år.

Kunsthistoriker og humorist Tommy Sørbø har skrevet om sin barndoms telefon i Telemarksavisa. Det var et stort, tungt og svart apparat som sto på telefonbordet i gangen på 1960-tallet. Ved siden av lå telefonkatalogen og en notatblokk. Telefon var ikke noe som kunne kjøpes i butikken, uansett hvor rik man var. Når man endelig fikk tildelt et apparat, ble det montert av alvorlige menn i uniform fra Televerket. Hver husstand kunne bare ha én telefon, om de ikke kunne dokumentere særskilte behov. Sørbøs mor var sykesøster og avhengig av å kunne tilkalles om natta ved ulykker. Derfor fikk hun ha en ekstra telefon på soverommet.

På denne tiden var det å snakke i telefonen en høy­tidelig affære. Apparatet sto gjerne i gangen, overgangen mellom det offentlige og det private rom, der hvor folk var mest formelle. I gangen kunne man raskt rykke ut etter å ha mottatt en viktig beskjed, og naboer kunne komme inn og låne telefonen om de manglet en selv. Ved siden av apparatet sto gjerne en telefonbøsse, der lånerne kunne legge igjen penger for tellerskritt de hadde brukt.

Fikk monopol

I 1979 måtte samferdselsministeren beklage at det fortsatt var telefonkø i landet. Faktisk hadde køen vokst, etter å ha sunket på 1960-tallet. Sommeren 1979 sto 110 000 nordmenn i kø for å få telefon. Regjeringen lovet at ventelisten ville forsvinne i 1985, og det gjorde den. Da var tilbudet av telefonlinjer større enn behovet, så folk kunne få telefon på dagen.

Det statlige Telegrafverket hadde eksistert siden 1855. Etter hvert fikk selskapet enerett til å bygge ut og drive det offentlige telenettet og tjenester for telekommunikasjon i Norge. Telegrafverket bestemte hvilke typer telefonapparat som skulle monteres. Fra 1969 het det Televerket, og i 1974 fikk selskapet monopol over nettet da det overtok den siste private telefonsentralen. Tele­monopolet skulle bestå fram til 1998, og Televerket hadde enerett til å selge telefonapparater inntil 1988. Da hadde tastafonen erstattet den grå telefonen med dreieskive som standard. Den hadde trykknapper, deksel i ulike farger og kunne monteres vertikalt på veggen.

Mobil med bæremeis

Norges første mobilnett kom i 1966, og rettet seg først og fremst mot politi, brannvesen og ambulanse. De første mobiltelefonene var en svær kasse som måtte monteres i bagasjerommet. Midt på 1970-tallet kostet nødvendig utstyr 8000 – 12 000 kroner, som tilsvarer seks ganger så mye i dagens pengeverdi. I 1981 ble mobilen automatisert, så abonnenten selv kunne slå nummeret isteden for å be om å bli satt over. Da forsvant også køer og ventetider på samtale. De nordiske televerkene utviklet Nordisk mobiltelefontjeneste (NMT), datidens mest avanserte mobilsystem. Den første abonnenten på NMT-systemet var distriktslege Harald Lystad i Hemsedal. Apparatet hans kostet 32 000 kroner, veide 17 kilo og ble levert med ryggsekk og bæremeis.

På 1980-tallet dannet folk ved Sintef i Trondheim grunnlag for en digital revolusjon. Det analoge systemet NMT skulle erstattes med en ny standard, og åtte systemer fra fem land konkurrerte. Vinneren ble kåret i 1987 av CEPT, organisasjonen for alle teleselskap i Europa. Det norske systemet Elab seiret og ble ny GSM-standard, blant annet fordi det håndterte topografiske utfordringer godt. Slike er det mange av i fjellandet Norge.

Først da GSM-nettet ble lansert kommersielt i Norge i 1993 begynte mobiltelefoner å få en grei pris og størrelse for folk flest. GSM er et digitalt system for tale, SMS og dataoverføring. Den første mobilen som gjorde det lett å skrive og sende SMS var Nokia 2010, som kom i januar 1994. I starten var det gratis å sende SMS med en GSM-telefon, men snart ble det en melkeku for teleselskapene, som tok rundt to kroner per melding. Norge har ingen tall for sendte SMS før 1999, men da ble det registrert 515 millioner tekstmeldinger. Toppen kom i 2009 med 6,5 milliarder – over 100 meldinger i måneden per abonnent. Siden har meldingstjenester basert på internett overtatt mye av markedet.

Ble vernet kulturminne

Før telefonen kom, kunne telegrafen sende beskjeder over avstand. Den benyttet som regel morsekode, som ble sendt gjennom telegrafledninger. I hver ende satt en operatør som kunne oversette mellom morse og skriftspråk. I Norge ble telegraftjenesten nedlagt i 2003, men i dag «tele­graferer» vi mer enn noen gang i form av tekstmeldinger. På en vanlig dag er det flere som bruker mobilen til å sende meldinger enn til å snakke. I dag har 98 prosent av alle i alderen 9–79 år egen mobiltelefon i Norge, og vi har flere mobilabonnementer enn innbyggere. Vi har alltid vært et ledende telefonland, og nå er norsk ungdom de ivrigste mobil­brukerne i hele Europa.

Ved inngangen til 2022 hadde bare 115 000 nordmenn fasttelefon hjemme, og fra 2023 ble det gamle kobbernettet faset ut. 1,2 millioner telefonstolper og 143 000 kilometer med kabler ble dermed overflødige, men mange av stolpene fra kobbernettet skal gjen­brukes i utviklingen av mobil- og fibernett. I dag kan du ha fasttelefon over bredbånd, eller en telefon som ser ut som fasttelefon, men er koblet til mobilnettet. Den siste røde telefonkiosken mistet summetonen i 2016, men 100 kiosker står igjen som vernede kulturminner.

Hovedkilde: «Hallo?! Norges telefonhistorie» (1993) av Terje Ellefsen, Anne Solberg og Tor Edvin Dahl. Andre kilder: telenorkulturarv.no, telenor.no, snl.no, forskning.no, Retriever mediearkiv.

[FAKTA]

Telefonen

Den første telefonsamtalen ble gjennomført 10. mars 1876 av oppfinneren Alexander Graham Bell, som grunnla Bell Tele­phone Company året etter.

Det ble opprettet en rekke konkurrerende telefonselskap i Norge i perioden 1880–1900. De fleste opererte hovedsakelig i de store byene. Det statlige Telegraf­verket, som fra 1969 het Televerket, kjøpte gradvis opp de private selskapene.

Lenge måtte operatører på en telefonsentral koble sammen linjene til sender og mottaker av samtalen. Etter 2. verdenskrig ble sentralene automatisert.

Fra 1966 kunne nordmenn ringe fra vanlig telefon til en bil med «radiotelefon». Tre år senere ble navnet mobiltelefon, og i 1981 hadde Norge 30 000 mobilabonnenter, flest i verden. Med det digitale GSM-nettet fra 1993 ble mobilen langt mer utbredt.

Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 2/2024.

Legg igjen et svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *