Teater på bortebane

Nationaltheatret har tatt med seg Pelle, Proffen og Lena og flyttet inn i et forlatt kjøpesenter på Økern. Blant stereobenker, telefonkiosker og rulletrapper skal «Døden på Oslo S» få nytt liv – og et nytt publikum.

Tekst: Even Skyrud
Foto: Leikny Havik Skjærseth

Hvis du spør hva en osloboer forbinder med Økern vil svaret ofte være noe av det følgende: trafikkmaskin, motor­vei, betongørken, industriområde, eksos, nitrist. Bydelen har alltid vært et sted man kjører forbi. Kanskje kikker du ut av bilvinduet, bort på det grå Økernsenteret og den lo­slitte, brutalistiske høyblokka som rager over det. Og priser deg lykkelig for at du ikke har noe ærend der.

Men nå er store ting i gjære her ved inngangen til Groruddalen. Byplanleggere og entreprenører har satt seg fore å gjøre Oslos stygge andunge om til en fancy grønn svane i årene som kommer. Økern skal bli sentrum i bomaskinen som kalles Hovinbyen. Det mest synlige tegnet på de nye tidene, er det enorme, futuristiske kontorbygget Økern Portal, hvor utbyggeren ifølge eget nettsted har «satset stort på insekter, planter og mennesker» ved å anlegge Nord-Europas største takhage «helt i tråd med Oslo kommunes kommende strategi for grønne tak».

Tigeren er løs

Det er ingen takhager å få øye på fra parkeringsplassen utenfor Økernsenteret. Herfra ser Økern Portal ut som et hvilket som helst av de utallige lukkede kontorbygningene som har gitt bydelen sitt dårlige rykte. Senteret og høyblokka stengte dørene for godt i 2015, og det har ikke skortet på planer for tomta. Både Norges største kjøpesenter og et badeland skulle en gang se dagens lys her, men tegning etter tegning havna i papirkurven. Når vi går inn dørene nå, er det til et spøkelseshus, hvor bare noen gulnede skilt her og der minner oss om hva de strippede lokalene en gang rommet. Frisør. Kafé. Solstudio. På én av dørene er det teipet fast en unnselig håndskrevet lapp. National­theatret, står det på den. 

Rommet innenfor er mørkt og stille, bortsett fra noen små områder lyst opp av scenelys. Der borte er soverommet til Pelle. Han har akkurat våkna, og setter seg opp i senga omgitt av klær og rot. Et typisk tenåringsrom. Bestekompisen hans, Proffen, våkner samtidig i en annen ende av lokalet. Tjue meter derfra, men i en helt annen del av Oslo, våkner de to venninnene Nina og Lena. De to har sovet utendørs denne natta også, rusa på heroin. I et annet hjørne av rommet er det enda mer rotete enn på Pelles soverom. Dette er dønkekåken, hvor Stein og Filla har søkt tilflukt etter nattas herjinger. Å dønke er slang fra 80-­tallet for å sniffe lim.  Nå reiser de seg alle sammen, rundt i rommet, rundt i Oslo, og synger samstemt – én strofe om og om igjen: «Tigeren er løs i Oslo. Tigeren er løs i Oslo. Tigeren er løs i Oslo.» 

En hyllest til byen du ikke ser

Regissør Simen Formo Hay, mannen som skal levende­gjøre Nationaltheatrets storsatsning «Døden på Oslo S», har slått seg ned i en lenestol i det provisoriske pauserommet. Det eneste rommet i det gamle kjøpesenteret hvor det er varmt nok til å ta av seg jakka i februar. Han forteller hvordan det hele startet:

– Axel Hellstenius, som skrev manuset til filmen i sin tid, har i mange år hatt en drøm om å lage en musikalversjon av «Døden på Oslo S». Han kom i kontakt med komponist og musiker Frank Hammers­land, og de to begynte å pludre litt med denne ideen. Etter hvert ble det mer og mer håndfast, og Nationaltheatret fikk øynene opp for prosjektet. Jeg kjente godt til Axel og Franks arbeid allerede, så da jeg ble kontaktet av dem for å regissere en oppsetning, var det ingen tvil om at jeg ville gjøre dette.

Mens vi slår av en rask prat med Simen mellom prøver, passerer en jevn strøm av folk hastig forbi. Enhver teateroppsetning krever sin arbeidsstyrke, men når du skal bygge om et stort, slitent, nedstengt kjøpesenter til en filial av Nationaltheatret, kreves fort noen dusin ekstra. Her er håndverkere, skuespillere, musikere, sceneteknikere og folk hvis oppgaver vi ikke vet hva er. Energien er vibrerende. Det skal den også bli når oppsetningene er i gang, sier Simen:

– Vi er på Økernsenteret, et virkelig sted i Oslo. Det vi gjør her inne er en hyllest til denne byen. Til de forlatte bygningene og rundkjøringene på Økern og lignende plasser. Teater har jo lenge vært et overklassefenomen, noe som er litt rart. Alle liker jo å være der noe skjer, å gå på konsert og show. Teater er jo en kul opplevelse for alle slags folk. Vi vil ha inn alle slags folk, også de som sjelden setter fot i teateret. Det tror jeg vil skape en bra dynamikk.

For regissør Simen Formo Hay er «Døden på Oslo S» en hyllest til den skjulte, ustreite byen og de ustreite menneskene som befolker den.

Faen, jeg fikser det ikke, Pelle

Siden Ingvar Ambjørnsens ungdomsbok kom ut i 1988, har historien om Pelle, Proffen, Lena, Stein, Filla og de voksne rundt dem blitt en hjørnestein i norsk popkulturhistorie. Filmen fra 1990 ble en kassa­suksess som gjorde superstjerner ut av de purunge hovedrolleinnehaverne, og fikk publikum utenfor hovedstaden til å prise seg lykkelige over at de ikke bodde der. Scener og replikker ble del av en generasjons felles bevissthet og vokabular. Regissør Simen var selv ikke født da filmen kom:

– Mitt prosjekt er å gå beinhardt løs på dette. Jeg er klar over at kultfenomenet «Døden på Oslo S» ligger i bakhodet på de fleste i publikum, enten de husker filmen da den kom ut, eller kjenner den via Harald Eias kødding med den i programmet «Uti vår hage». Jeg har likevel lyst til å lage en helt ny versjon. Ikke en som bryter totalt, men som klarer å stå helt på egne bein, uten ironi eller smarte referanser. Rett frem. Vi har jobbet tett med Axel Hellstenius når det gjelder hvilke replikker som skulle være med inn i stykket. Noen replikker har jo blitt veldig kjente, men jeg har prøvd å unngå at hovedrolleinnehaverne får vite hvilke. Det skal ikke leveres eller føles som sitater, så hvis de ikke passer inn, stryker vi dem.

Selv om «Døden på Oslo S» er et stykke om og for ungdom, er det ikke en eneste mobiltelefon å spore under prøvene. Ingen referanser til Tik Tok, Netflix eller korona-generasjonen. Simen forklarer:

– Å beholde 80-tallskoloritten var mitt valg. Vi legger oss ganske tett opp til filmen, med sangene som det store nye elementet. Ja, og et par nye karakterer. Vi diskuterte om vi skulle legge det til samme tiår som filmen, og kom frem til at det ville være kult å finne 80-tallet på en ny måte. Vi kunne gått en annen vei, lagt det til vår tid eller laget en science fiction-versjon med hip hop-låter. Men det gjorde vi ikke.

Proffen (Sjur Vatne Brean, f.v.), Pelle (Filip Bargee Ramberg) og Lena (Flo Fagerli) debuterer alle på Nationaltheatret med «Døden på Oslo S». Her er gjengen samlet på Pelles «soverom» på Økernsenteret.

Hele byen i ett stort rom

Inne på Økernsenteret er det noen rekvisitter som er ekstra lett å få øye på. Midt blant lenestoler, campingstoler og andre stoler som fungerer som sitteplasser for publikum, står en åttitalls sølvgrå Mercedes Benz og tar seg ut. Rett ved siden av står en av Georg Fredrik Fastings ikoniske røde telefon­kiosker. Scenograf Dagny Drage Kleiva forteller at de har to av disse. Den ene har fått påmontert hjul, så den kan flyttes rundt inne i lokalet. Dagny viser oss rundt, peker og forklarer hvordan det helt spesielle scenerommet har blitt til:

– Vi har jobbet dette frem i lang tid. Først tenkte vi det skulle være en blanding av Oslo S og et kjøpesenter. At sitteplassene skulle bære preg av det. Men etter hvert kom vi frem til at det var bedre med et rom som ikke nødvendigvis gjenspeiler et bestemt sted, men som er et sted å være. Du kan gå i baren og ta en øl, spille i spillehallen, bestille deg en pizza eller bytte plass under forestillingen. Vi vil at folk skal komme tidlig, føle seg hjemme og henge litt her inne.

Scenograf Dagny guider oss rundt i det som ved første øyekast fortoner seg som et orkanrammet loppemarked inne i et kjøpesenter, og vi forstår at det egentlig er nøye uttenkte soner hvor handlingen kan flyttes rundt. Hver sone er fylt opp med små og store tidsriktige detaljer og rekvisitter:

– Her er kjøkkenet hjemme hos mutter, fatter og Pelle, og der er spisestua deres. Skrivebordet der borte er kontoret til Skånseth, skurken i historien. Goggens leilighet er der oppe på galleriet, og dønkekåken der borte i hjørnet er i ferd med å flyte utover resten av rommet. Her er Burger King, hvor Lena og Pelle møtes, og der borte er Oslo City. Der har vi en klesbutikk med klær fra Nationaltheatrets kostymeavdeling og en platebutikk. De skal være åpne for publikum før forestillingen, avslører hun.

Livet imiterer kunsten

Da Dagny og Simen kom på jobb denne mandags morgenen, var det til nyheten om at teateret hadde hatt besøk av representanter for «den andre byen» i helga.  På beste B-gjengvis hadde de klart å komme seg inn i lokalene, fylt opp Skånseths gamle Mercedes med de mest attraktive gjenstandene de kunne finne, knust noen glassdører og forsøkt å kjøre tjuvgodset av sted. Heldigvis gikk siste del av planen skeis, og bilen står der de forlot den. Det er fristende å se for seg at en 2023-utgave av Stein og Filla har vært på ferde. Også andre «lovbrytere» har vært innom, kan scenograf Dagny fortelle.

– Jeg gikk rundt for å se på de delene av Oslo som ikke vanligvis vises frem. Der la jeg merke til at det var tagging overalt. Da henta vi inn en gjeng taggere og graffitikunstnere, som vi bare slapp løs i rommet. De bomba det, som det heter. Noen av dem var aktive taggere på 90-tallet og er i 40-åra nå. Vi ville gjenskape mest mulig av tidsbildet. Andre var bare 15–16 år og er aktive i dag.

Også på andre prosjekter i scenografien har ungdommer bidratt. Elever fra eksponeringsdesignlinja på Munch videregående har laget vindusutstillinger, og noen fra trearbeidsklassen har snekret noen av møblene, forteller hun og viser oss et gammelt utstillingsvindu fylt med boblejakker fra 80- og 90-tallet.

Teater og mere til

Det er ikke bare kles- og plateshopping som er mulig før, under og etter de 66 forestillingene på Økern. Alle byens innbyggere, med eller uten billett, er velkomne timen før forestilling starter og timen etter den er ferdig for å oppleve panelsamtaler, debatter, konserter, diktopplesning, foredrag og temakvelder. Eller bare henge i baren. For å ivareta den yngre delen av publikum, og gjøre det ekstra attraktivt for dem å ta turen, har Nationaltheatret rekruttert fem ungdommer mellom 15 og 19 år, Ungt Crew, som har hatt ansvaret for å lage arrangementer for denne målgruppa. Regissør Simen håper all aktiviteten skal åpne folks øyne:

– Min drøm er at Økernsenteret blir bevart som det står nå og kan brukes som en åpen plass for all slags prosjekter og alle slags folk. Lage liv i området. Mitt mål er å være en slags trojansk hest, som går inn her med alle Nationaltheatrets muskler og ressurser for å gi mest mulig til folka jeg mener burde eie dette stedet. Og så håper jeg vi kan lage nok bråk, på en positiv måte, til at folk skjønner at det kan lønne seg å tenke litt mer punk.

En del av byen

Og punk er det blitt her inne. Omgivelsene oppleves som en blanding av en okkupert bygård, med tilhørende anarkistiske slagord på veggene, og en avant garde-installasjon du kan vandre rundt i. Kontrasten er stor når prøvene er i gang. Frank Hammerslands vakre komposisjoner og Hellstenius følsomme tekster synges av ungdommer med sårbar innlevelse. Usikkerhet, kjærlighet og søken fyller hallen. Det er nesten så vi glemmer at «Døden på Oslo S» er en bok, en film og et teaterstykke som handler om heroin, vanskjøtsel og gateprostitusjon. Simen har ikke glemt det, men som han sier:

– Vi er ikke interessert i å snakke om at det er dumt å ruse seg eller prostituere seg. Det er det nok av andre som gjør. Det som interesserer meg, er hvordan vi lever sammen. Hvordan møter vi mennesker som er så annerledes enn oss selv at vi synes det er ubehagelig? Kanskje vi til og med opplever dem som farlige. Disse menneskene, har ikke de en like stor rett til å være en del av byen?

Scenografi og rekvisitter som ved første øyekast kan se rotete og tilfeldig ut, viser seg å være godt gjennomtenkt og nøye planlagt.

––

[FAKTA]

«Døden på Oslo S»

• I 1990 var det dobbelt så mange som så «Døden på Oslo S» som «Alene hjemme» på kino.
• Eva Isaksen var 30 år gammel da hun regisserte sin debutfilm «Døden på Oslo S», akkurat like gammel som regissør Simen Formo Hay er i dag.
• Guttehjemsbestyrer (og skurk) Skånseth ble spilt av Bjørn Sundquist i filmen fra 1990. Rollen gestaltes våren 2023 på Økernsenteret av Kim Haugen. De to har spilt sammen i blant annet «Blind gudinne» på lerretet og «Engler i Amerika» på Nationaltheatret.
• Axel Hellstenius skrev filmmanuset til «Døden på Oslo S» før han hadde snakket med Ingvar Ambjørnsen om det.
• Helle Beck Figenschow, som spilte Lena i filmversjonen, var bare 15 år under innspillingen.
• Økernsenteret ble innviet og tatt i bruk i juni 1969. Da var det et av Norges største og mest moderne kjøpesentre. På det meste inneholdt senteret og høyblokka over 30 butikker, Nav-kontor og bydelsadministrasjonen for Bjerke bydel. Bygningsmassen er i dag eid av Steen & Strøm og Storebrand.
• Er du mellom 15 og 25 kan du bli medlem av Unge National og få billetter til Nationaltheatrets forestillinger for 130 kroner. Medlemsskapet er gratis.
• Filip Bargee Ramberg (Pelle), Sjur Vatne Brean (Proffen), Flo Fagerli (Lena), Deniz Kaya (Stein) og Rafid Arsalan Islam (Filla) debuterer alle ved National­theatret med «Døden på Oslo S» denne våren.          

Kilder: IMDB, Oslo Byleksikon, Dagbladet, Nationaltheatret

[FAKTA2 –]

Ingvar Ambjørnsen

Opphavsmann (foto: Marie Sjøvold)

Ingvar Ambjørnsen har siden debuten i 1976 blitt en av Norges mest folke­kjære og leste forfattere. Det store gjennombruddet kom med motkultur-romanen «Hvite niggere» i 1986. Senere skulle han ha suksess med de fem bøkene i serien om Elling og ungdomsbok­serien om Pelle og Proffen. «Døden på Oslo S» er andre bok fra sistnevnte serie. Ambjørnsen ble født i Larvik i 1956 og har bodd og skrevet i Hamburg siden 1984.

Axel Hellstenius

Dramatiker/tekstforfatter (foto: Kristiania)

Axel Hellstenius har skrevet manus til 13 filmer. Det første var «Døden på Oslo S» i 1990. Han har også skrevet for tv og scene. Stykket «Elling og Kjell Bjarne», som også er basert på en bok av Ingvar Ambjørnsen, er satt opp på flere enn 200 scener verden rundt. I tillegg har Hellstenius skrevet en lang rekke barne- og ungdomsbøker, samt radioteater. Ideen om å lage en musikalversjon av «Døden på Oslo S» har han hatt lenge, og de siste to årene har han samarbeidet tett med Nationaltheatret om å realisere prosjektet. Axel Hellstenius er 62 år gammel og bosatt i Oslo.

Frank Hammersland

Komponist/tekstforfatter (foto: Tore Sætre / Wikimedia)

Frank Hammersland var tekstforfatter, komponist og utøvende musiker. Han startet karrieren i det legendariske bergensbandet Pogo Pops i 1987, og spilte senere i band som Popium, Doomsville Boys, Evig din for alltid, The Love Connection og Pompel & The Pilts. Han skrev filmmusikk, medvirket på albumene til blant annet Jan Eggum, Lynni Treekrem og Thom Hell og var kapellmester på flere store konserter. Hammersland komponerte musikken til Nationaltheatrets oppsetning av Døden på Oslo S, og skrev sangtekstene i samarbeid med Axel Hellstenius. Dessverre rakk han aldri å oppleve premieren på stykket. Frank Hammersland døde 20. januar i år, 53 år gammel.

LES OGSÅ: En ny generasjon

Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 3/2023.