Tåregass stopper ikke Florence

21 år gamle Florence Aryanik er blitt truet på livet. Verken anonyme hatbrev eller israelsk tåregass får den trønderske samfunnskritikeren til å tie.

Det er tidlig morgen i Palestina. Florence våkner til lukten av tåregassen. Den svir i øynene hennes. Slik er det hver morgen. En dag står hun ved siden av en liten gutt. Plutselig blir han skutt i hodet. Florence tar imot ham før han treffer bakken. Alt går i sakte film. Hun bærer den lille kroppen til foreldrene og blir med til sykehuset.
Gutten overlevde, men vil mest sannsynlig få varige skader.

Florence Aryanik er tilbake i Oslo nå. Hun møter oss i sentrum. Hun har støvletter, kåpe og høyt oppsatt hår. Den sterke leppestiften hennes fremhever de store, mørke øynene.
Alt ved henne røper brennende engasjement.
Faren hennes var politisk aktiv. Han kjempet mot regimet hjemme i Iran. Der ble han dømt til døden, og satt seks år i fengsel. Han flyktet med familien
til Norge. Florence var ett år gammel da. Hun bodde i Trondheim frem til 2012. Siden da har hun bodd i Oslo.

Florence holder foredrag om ytringsfrihet. Hun brenner spesielt for utdanning, rettsikkerhet og internasjonal politikk. Tidligere var hun medlem i Høyre. Nå har hun fristilt seg. Det at hun er en ung kvinne fra Iran som snakker høyt om slike politiske temaer i den offentlige debatten har ført til mange reaksjoner. Hun er blitt vant til trusler. Tidligere var de så ille at Florence trakk seg helt tilbake fra offentligheten. Hun undrer stadig på om truslene kun er tomme ord, eller om det er mennesker som faktisk kan utføre handlingene de sier de vil gjennomføre.
– En dag fikk jeg et stort brev i posten, og trodde dermed ikke at det var en trussel. Idet jeg åpnet brevet så jeg masse bilder av meg selv.
Jeg reagerte med sjokk og frykt, sier Florence.

Hun har fått vite at hun burde bli drept, voldtatt, få på seg et hodedekke, dra tilbake til hjemlandet sitt og først og fremst holde kjeft. Hun har også opplevd å bli forfulgt og spionert på.
– Et helt vanlig liv har mange dilemmaer. Jeg har jo de samme problemene som alle andre, og jeg får i tillegg drapstrusler. Det er slitsomt.

I en mye lest kronikk hun skrev i Aftenposten i fjor, skrev hun: «En kunne sagt at det ikke er noe å frykte, men det ville vært en løgn.
Hele tiden trer kvinnelige meningsbærere ut av den offentlige samtalen, ofte før de har våget å sette sin fot i den, da de anser prisen for deltagelse som for stor. Dermed stilner stemmene deres én etter én. Har vi råd til å kalle trusler tomme, når de demper sterke stemmer til svevende hvisken?»
Hun svarer slik, i samme kronikk: «Hvis jeg tar innholdet i truslene på alvor, så kan jeg i løpet av dagen bli voldtatt eller drept. I løpet av skriveprosessen forstår jeg at min redsel for stillstand er større enn min skrekk for straffen som kan komme av å bryte den. Dette er ikke et fravær av frykt, men en overbevisning om at det finnes noe viktigere enn den – og det er motet til å vise motstand. For om sant skal bli sagt, er det på høy tid at vi gir menneskene som truer oss en sterk strøm av motvind. La oss ta eierskap over samfunnsdebatten.»

Hun tror årsaken til truslene er at enkelte føler seg truet av henne, og av de sterke meningene hennes. Det at hun tør å snakke fritt kan virke provoserende. Hun forteller at det har vært vanskelig å føle på så mye hat fra menn.
– Jeg er bare 21 år, og har allerede kjent på så mye sinne. Kanskje jeg skulle ha blitt en nonne, ler hun på sjarmerende trøndersk.

Statsminister Erna Solberg vil legge frem en handlingsplan for å forebygge drapstrusler og truende utsagn mot mennesker. Flere samfunnsdebattanter, som Florence, ble invitert på møtene for å diskutere dette problemet. Selv om møtene er viktige, tror ikke Florence at det er så lett å få slutt på truslene. Det er en lang avstand mellom regjeringen og personene som sender dem. Florence mener bestemt at politiet må sette inn mer krefter, og ta problemet mer alvorlig. Hennes egne anmeldelser har bare blitt henlagt, selv om truslene var av det groveste slaget.

På ren impuls dro Florence til Palestina i sommer. Hun ville oppleve noe annet enn en vanlig ferie. Hun jobbet en måned som frivillig med barn under psykososialt press i en flyktningleir i Betlehem.
– å reise dit var som å snu min verden på hodet. Men jeg ble ikke sjokkert, for jeg visste på forhånd at Palestina ikke akkurat er et paradis.

Hver dag så hun soldater med gevær, hun så skremte barn og angrep mot lokalbefolkningen. Florence forteller at det var tøft å være der, men på en god måte. Hun har fått en annen oppfatning av virkeligheten enn den man har i «trygge Norge». Florence slet da hun kom tilbake til Oslo. Hun sier at hun opplevde det som ubehagelig hvor fint vi har det her, sammenliknet med mennesker i konfliktområder. Hun slet med mareritt om nettene, og brukte sovepiller.

Den unge kvinnens mål med å reise til Palestina er å få mer innsikt, og å gjøre noe nyttig. Planen hennes, i samarbeid med de lokale i flyktningleiren, er å hjelpe barna på en profesjonell måte. Hun vil starte et program med psykiatere og lærere for å få til et mer strukturert opplegg i leiren.
Hun dro tilbake i september, men føler seg ikke ferdig i Palestina. Derfor skal Florence snart reise tilbake, og denne gangen bli to til tre måneder.

Minnet om de små barna hjemsøker henne hver natt. Hun så sinne og uro i dem, følelser som ingen barn burde ha. Hun ønsker at flere kunne hatt muligheten til å reise for å hjelpe mennesker som trenger det. Hun frykter ikke at noe kommer til å skje med henne, selv om hun ble skutt i leggen under det forrige oppholdet sitt. Kulene de hovedsakelig bruker i konflikten er gummibelagte stålkuler. De er ikke ment for å drepe, men kan gjøre stor skade og fører til mye smerte.

Jeg tar meg selv i å tenke at livet hennes er veldig annerledes. Ikke mange unge mennesker i Norge er i nærheten av en slik tilværelse. Klarer hun å balansere alle opplevelsene sine med et vanlig liv som ung kvinne? Florence svarer at hun føler seg som en mye eldre person enn hun er.
– Jeg har fått veldig hard hud. Jeg ser jo at venner rundt meg har et normalt liv, men jeg kan ikke huske hvordan det er. Det er jo litt trist på en måte, men det er sånn jeg vil ha det.

Omgangskretsen hennes er hovedsakelig samfunnsdebattanter, politikere og journalister. Hun smiler og sier at hun både snakker om, og tenker politisk hele tiden.
Florences drøm er å jobbe med humanitært arbeid. Først vil hun fullføre jusstudiet, helst i England. Hun vil ha en karriere innenfor forretnigsjus, og skape trygge arbeidsplasser. Hun ser for seg å jobbe med mennesker i Midtøsten.

Hvor er det Florence får motet fra? Selv sier hun at det kommer fra helt vanlige mennesker, som unge jenter i Iran som nekter å bruke hodedekke. Hun blir inspirert av dem som har det tøffere enn henne selv, personer som står opp mot et system de mener er feil. Inspirasjonen hennes er «de menneskene man har en tendens til å overse, men som kriger lavmælt for en trygg tilværelse».

Om noen uker reiser Florence tilbake til Palestina, alene. For å gjøre noe hun håper skal være til nytte. Igjen kan hun våkne til tåregass, og se innbyggernes daglige smerte. Men de tankene stopper henne ikke.
Tvert imot.