
Tannpleiens smertefulle historie
De første tannlegene i Norge kom fra Europa rundt 1830, men det skulle ta opp mot 100 år før folk flest fikk tilgang til behandling. I mellomtiden handlet tannpleie mest om å fjerne både tenner og pinene som fulgte med dem, ofte på grufullt vis.
Tekst: Aina Kristiansen
Foto: Arbeiderbladet / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
Tannpine kan være forferdelig vondt, enten den skyldes tannråte eller en skade på tannen, og i årenes løp har folk prøvd det meste for å lindre smertene. Tidlig på 1800-tallet søkte man mot overtro og folkemedisin når tennene verket. De fleste ba til gud, gjerne med egne tannbønner. Ifølge folketroen kunne personer med tannverk oppsøke vann fra en nordrennende kilde og holde det i munnen en stund før de spyttet det tilbake i det rennende vannet. På den måten skulle tannverken kunne renne vekk med strømmen, men bare hvis personen samtidig leste en såkalt tannverksbønn, som denne fra Aurskog: «Ta salt og vann i munn / og spytt i ilende grunn / så skal det bli godt i samme stund.»
Fjernet verk med beinsplint fra kirkegården
Andre råd inkluderte bruk av diverse urter, særlig bulmeurt, men også neslerøtter og einebær. Noen ble spist eller røkt, andre tullet inn i bomull og holdt direkte mot tannen eller mot kinnet. Årelating var også relativt vanlig, og bruken av blodigler for å suge blod og puss ut fra tannbyllen fortsatte til langt utpå 1900-tallet. Alternativt kunne man skylle munnen i urin, legge løk eller varm olje i øret – eller stikke en glødende varm spiker eller strikkepinne inn i hullet i tanna for å «drepe» nerven.
– Det finurlige var jo at det i en del tilfeller faktisk lindret smerten, siden den ofte skyldtes en verkebyll. Om du stakk hull på byllen, kunne verken slippe ut og smerten forsvinne, forklarer Ingrid Drangsholt Halle.
Den nå pensjonerte tannlegen har vært en viktig bidragsyter til å bygge opp tannlegeutstillingen «Tenner til gru og glede» ved Norsk Folkemuseum på Bygdøy i Oslo, hvor hun selv er en av vertene for besøkende til museet.
– Du kunne også gå på kirkegården i måneskinn, grave opp en bensplint, stikke den i den vonde tanna og så legge den tilbake. Eller du kunne ta en flis fra et tanntre, sette den i tanna og så putte flisa tilbake i treet.
Et spesielt tre, ofte ei eik, kunne bli pekt ut som et tanntre. Dette treet måtte aldri felles, da den som våget å gjøre noe slikt ville få all den tannverk som hadde blitt puttet inn i treet, forteller Halle.
Smed og tanntrekker
Når tannverken ble for ille, måtte tanna fjernes. Da gikk man enten til den lokale smeden – eller man fant en god hjelper til å holde seg fast mens en annen trakk ut tanna. Ei knipetang gjorde susen, men smedene utviklet etter hvert den såkalte tannøkkelen, en stang med en hengslet krok på den ene enden og et håndtak i den andre.
– Tannøkkelen var et kraftfullt verktøy, og man måtte jobbe nennsomt og forsiktig for ikke å ødelegge tenner eller kjevebein, forklarer Halle.
Også andre håndverkere som gullsmeder, barberere og feltskjærere bisto folk med å bli kvitt tannverk. I 1847 ble en urmaker i Kristiania tiltalt for kvakksalveri etter at han hadde satt inn kunstige tenner, til tross for advarsler fra politiet. Urmakeren ble frifunnet av både byfogden og stiftsoverretten. De mente behandlingen lå utenfor legepraksis og understreket at det inntil da ikke hadde vært mulig å få satt inn falske tenner hos utdannede leger.
Omreisende tannleger
På 1830-tallet kom de første omreisende tannlegene til Norge fra blant annet Tyskland, Frankrike og Storbritannia. De tok inn på pensjonat og annonserte sin service i en gitt periode. Da kunne de behandle folk på torg og markeder, besøke pasientene hjemme eller sette opp improviserte kontorer i et ledig værelse.
– På denne tiden var tannråte og smerter i tennene nokså utbredt, og trekking av tenner var en stor del av legenes geskjeft. De omreisende tannlegenes sommerpraksis var på ingen måte nok til å dekke etterspørselen etter tannleger i Norge, men de åpnet folks øyne, forteller Edvard Berger Messelt, leder for De odontologiske samlinger ved Universitetet i Oslo.
Norge var et lite og fattig land med spredt bebyggelse. Selv lenge etter at vi fikk tannleger, var det langt mellom dem, særlig i små bygder og i Nord-Norge. På 1840-tallet var det bare tre leger i Norge med utdannelse innen tannlegefaget – to i Kristiania og én i Bergen. Innen 1900 var tallet oppe i 200, cirka én tannlege per 11 000 innbyggere. Fremdeles var tannlegebesøk kun for de godt bemidlede. Folk flest gikk til smeden eller såkalte tanntrekkere med varierende grad av erfaring og kunnskap.
– Min bestefar var tannlege i Flekkefjord før kvakksalverloven kom, og da bestefar ikke var i form, var det bestemor som trakk tennene til folk. Hun laget også proteser når det var behov for det, forteller Halle.
Kvakksalveri var forbudt før, men ble tillatt med en rekke begrensninger i 1871. I 1936 kom den såkalte kvakksalverloven, som forbød medisinsk behandling utført av uautorisert helsepersonell. Likevel fortsatte mange tanntrekkere i det skjulte, forteller Halle. På slutten av 1800-tallet introduserte Petra Lie, én av landets tre kvinnelige tannleger, tannlegeboret i Norge. Rundt samme tid kom gummien, som gjorde det mulig å reparere og erstatte tenner. Samtidig ble egne tannlegekontor for første gang etablert i Norge.
Kunnskap og vranglære
– Før var tannlegeyrket først og fremst et håndverksyrke, da mye handlet om å behandle eller trekke tenner for å fjerne smerte, mens det nå er blitt en profesjon, sier Halle.
Veien dit var både kronglete og lang. I flere tiår var det stor strid om hvilke krav som skulle stilles for å bli praktiserende som tannlege. I 1857 ble det innført krav om at alle som ville kalle seg tannlege, måtte ha eksamen. Før 1880-tallet var likevel de som praktiserte «tannlægeri» en broket gjeng. Den vanligste måten å få tannlegeautorisasjon på, var å gå i lære hos en som allerede var i yrket, helst en med utdannelse. Dem var det bare rundt 50 av i hele landet i 1884, inkludert fire kvinner. 20 av disse holdt til i Kristiania. Mange av læremestrene hadde altså ikke utdannelse, noe som bidro til at både kunnskap og vranglære ble videreført til neste generasjon.
Den første tannlegeskolen åpnet i Kristiania i 1893 og tilbød fagopplæring av tannleger med særlig vekt på kirurgiske inngrep for å operere ut tenner som ikke lot seg trekke på vanlig vis. Pasientene strømmet til for å få rimelig behandling av tannleger under opplæring, forteller Messelt. Senere kom også en mer teknisk rettet utdanning, med blant annet innsetting av tannproteser. I 1909 ble skolene slått sammen til landets eneste utdanningsinstitusjon for tannleger. Denne bygget på eksamen artium, som ble innført i 1907, og skulle ellers bestå av et treårs studium. Den ble senere utvidet, først til fire, deretter til fem år.
– I forhold til etterspørselen, var det fortsatt for få som ble utdannet, kun 20 i året. Mange reiste derfor til utlandet for å studere. Når de kom tilbake, måtte de skoleres videre her for å kunne arbeide i Norge, sier Messelt.
Tannbørster av grisebust
Selv om folk har hatt problemer med tennene sine til alle tider, tiltok det kraftig da flere fikk tilgang på sukker på 1700-tallet. Lenge hadde man trodd at tannråte skyldtes mark i tennene, en myte som har eksistert over store deler av verden. Myten om mark i tennene levde videre i Norge til langt utpå 1800-tallet, til tross for at franskmannen Pierre Fauchard allerede på 1700-tallet forsto at det var sukkeret som forårsaket karies.
Fauchard, kjent som den moderne tannlegekunstens far, mente det var viktig å begrense sukkerinntaket. Han anbefalte også daglig rengjøring av tennene med vann og en våt svamp.
– Bruken og tilgjengeligheten av tannbørsten var kanskje det mest sentrale i utviklingen av tannhygienen i disse tidligere tider. De tidlige tannbørstene var kostbare, og det tok lang tid før de var tilgjengelige for vanlige folk. Før det kunne man lage tannstikker av en bit tre. Da fikk man fjernet større matrester mellom tennene, men særlig effektive som rengjøring var de ikke, sier Messelt.
De første tannbørstene var grove og enkle – et utskåret håndtak med grisebust, hestetagl eller grevlinghår. Formen ble etter hvert standardisert og masseprodusert. Mot slutten av 1800-tallet anså folk tannbørsten som luksus, og det var ikke uvanlig at de var laget av sølv eller elfenben. Ofte kunne hele familien dele på én tannbørste, og da kun i forbindelse med det ukentlige badet. I 1938 kom de første tannbørstene med nylonbust, men det største gjennombruddet var bruken av plast i tannbørsteproduksjonen, som startet noen år etter krigen.

De første tannbørstene var pinner mykgjort i den ene enden for å lage en slags kost. (Foto: Norsk Folkemuseum)
Tenner fra tjenestefolk og falne menn
Lenge etter at sukkeret kom inn i kostholdet, var tannhelsen dårlig. Fortsatt handlet behandling av tenner om å fjerne smerte, og ofte måtte tennene trekkes. For å erstatte tanntapet brukte man ulike typer proteser, altså det mange fremdeles kaller gebiss.
Ordet gebiss kommer fra tysk og betyr «det man biter med». Derfor kaller Halle heller de første gebissene «smiletenner». De var bare til pynt og kunne ikke brukes til å tygge med. Smiletennene ble laget av både dyrebein og dyretenner og ble festet til i for eksempel tre, formet etter tannbuen. Tennene kunne også trekkes ut av munnen på døde folk, for eksempel på slagmarken eller kirkegården, sier hun. Tjenestefolk kunne tjene noen ekstra slanter ved å selge noen av tennene sine til arbeidsgiveren.
Falske tenner av gull eller porselen tok etter hvert over, og selv om gebissene var dyre, kunne de være en økonomisk fornuftig løsning. En tur til tannlegen var kostbar, og reiseveien var ofte lang. Ved å trekke alle tennene og sette inn gebiss, unngikk man fremtidige tannplager og utgifter. Halle husker godt da hun fikk høre om folk som gjorde dette.
– Jeg tenkte at de måtte være gærne, de nordlendingene, for det var ofte i Nord-Norge at dette ble gjort. Nå tenker jeg heller at de var veldig tøffe og forutseende. Avstandene var enorme og tannlegene få, så for mange ga det mest mening å trekke alle tennene og skaffe seg gebiss, sier hun.
Både Halle og Messelt har hørt om ungdom som fikk gebiss i konfirmasjonsgave. Kvinner som skulle gifte seg kunne få gebiss i bryllupsgave, slik at mannen ble spart for eventuelle utgifter og bry med konas tenner i framtida.
– Det har nok skjedd, men jeg tør ikke å si hvor utbredt det var. At det var nokså vanlig å få trukket alle tennene allerede i ungdomsårene, det er sikkert, sier Messelt.
Arsenikk og lystgass
– Smerter i dårlige tenner og bedervet tannkjøtt var én ting, men også selve behandlingen kunne være smertefull, sier han.
På smedens tid var brennevin den eneste formen for bedøvelse. Hos tannlegen kunne man få dempet smertene noe med kloroform eller eter – og senere lystgass. Om man skulle rotfylle en tann, kunne tannlegen bruke arsenikk under behandlingen til å drepe nerven i tannen.
– Bruken av arsenikk varte ganske lenge og var livsfarlig. Selv én dråpe på avveie kunne være dødelig, så særlig om tannlegen var gammel og litt ustø på hånden.
Etter hvert kom lokalbedøvelse i form av injeksjoner. Tannlegen fikk bedre kontroll, og pasienten kunne være våken under behandlingen uten å kjenne smerte.
Folketannrøkt
Den dårlige tannhelsen i Norge skyldtes i stor grad dårlig tannhygiene allerede fra barndommen. Byene var først ute med å tilby barn tilgang på tannlege. I 1909 ble det bevilget tusen kroner til tannbehandling for «trengende barn» i Bergen, og i Kristiania ble det vedtatt at alle kommunens barn skulle få gratis tannbehandling. På Ankertorget i Kristiania kom landets første offentlige tannklinikk i stand i 1910, men kapasiteten var svært lav. Bare én prosent av folkeskoleelevene i kommunen fikk behandling første år. Først i 1935 fikk alle barna behandling, og to år senere fikk rundt halvparten av dem to behandlinger i året.
Messelt forteller at utviklingen av odontologi i Norge i stor grad var knyttet til arbeidet med å gjøre tannpleie utbredt og tilgjengelig for alle over hele landet. De geografiske forskjellene var enorme i flere tiår. Den offentlige tannhelsetjenesten, da kalt Folketannrøkta, ble opprettet i 1949. Med denne skulle alle skolebarn få tilbud om to besøk hos tannlegen i året.
– Tilbudet var gratis, men Norge har ikke alltid vært en oljenasjon, og mange steder hadde de ikke råd til å prioritere dette, forteller Messelt.
Et av de største problemene var tilgangen på tannleger i en rekke områder av landet. For at Folketannrøkta ikke skulle bryte sammen, vedtok derfor Stortinget i 1956 at nyuteksaminerte tannleger i Norge måtte tjenestegjøre i Nord-Norge eller andre utkantstrøk i en gitt periode før de fikk arbeide som tannleger.
Fluorrevolusjonen
På 1940-tallet oppdaget amerikanske tannleger noe annet som skulle revolusjonere tannhelsen: Folk som bodde ved vannkilder med naturlig høye forekomster av fluor, hadde bedre tannhelse enn andre. Kunnskapen spredte seg til Norge, og på 1960-tallet kom fluortannkremen, først kun på resept, så reseptfritt i 1971.
Samtidig ble det innført felles fluorskylling i norske skolene. Elevene stilte seg på rekke og rad mens læreren eller helsesøster delte ut små beger med tannskyllevann og satte stoppeklokken på ett minutt. Svisj-svosj-svisj-svosj … Spytt! Effekten var raskt merkbar og forandret på kort tid både tannlegeyrket og folks tannhelse.
Folkerøkta ga barn tilgang på tannlegetjenester, men alle tannleger var nok ikke like gode til å arbeide med barn, sier Halle.
– I gamle dager måtte folk tåle mye smerte hos tannlegen. Det regnet man med at også barna gjorde, så det var bare å sette seg i stolen, holde ut og gå ut igjen. Både holdningen og behandlingene barna fikk har nok gitt mange av oss som er voksne og godt voksne i dag et vanskelig forhold til tannlegen og bidratt sterkt til tannlegeskrekk, sier hun.
På et av tannlegekontorene hun arbeidet på skulle tannlegene fylle ut et skjema med statistikk over hvor mange barn som var behandlet og ikke behandlet, samt en egen kategori for «umulige barn». Hun reagerte kraftig og klaget til sjefen i form av et dikt. I retur fikk hun et dikt med en unnskyldning, og kategorien for «umulige barn» ble fjernet fra skjemaet.
– Tannlegeyrket har forandret seg enormt, også i min tid. Det har vært utrolig fint å få være med på den utviklingen. Det er et veldig morsomt yrke på den måten at du møter mennesket, det faglige og fingerferdigheten. Når du har et lite barn som er redd og du plutselig får det til slik at dere klarer å samarbeide, er det som den vakreste musikk.

Foto: Digitalt Museum
Kilder: «Tannleger i trekvart århundre: norsk odontologi 1800–1875» (1970) av Kai Hunstadbråten, «Tenner og tannverk i norsk folketro» (1983) av Kai Hunstadbråten, «På liv og død: Helsestatistikk i 150 år» (2007) av Ragnhild Rein Bore (red.), Aftenposten, Det norske medicinske Selskab og Den norske tannlegeforenings Tidende
[FAKTA]
Tannpleie i verdenshistorien
- Det eldste arkeologiske beviset for boring på mennesketenner er 7500–9000 år gamle og stammer fra Indusdalen, ved grensen mellom India og Pakistan.
- Tannbroer har vært brukt i flere sivilisasjoner. I India ble silke- eller gulltråder viklet rundt tennene i en bøyle 2600 år fvt. Det er funnet egyptiske mumier fra rundt 2000 år fvt. med broer av gull eller sølv, men disse kan ha vært en del av begravelsesritualet heller enn faktisk tannpleie.
- Oldtidens assyrere mente tannpine skyldtes mark i tennene, en myte som også eksisterte andre steder i verden, inkludert i Norden, til godt utpå 1800-tallet.
- Lenge før det fantes effektiv tannbehandling, fantes det kreative forslag til hvordan man kunne lindre smertene fra tannpine. Antikkens leger anbefalte blant annet bulmeurt, hasj eller en mikstur av alrunerot, opium og kanel.
- Etruskerne laget de første gebissene av dyretenner allerede 700 fvt. På 1500-tallet laget japanerne gebiss av tre. Disse råtnet raskt, men var enkle å erstatte. I 1771 kom det første porselensgebisset.
- I kulturer som den kinesiske, arabiske og indiske har man rengjort tennene med tidlige versjoner av tannbørsten i flere århundrer. Allerede på 1490-tallet fant kineserne opp noe som ligner på dagens tannbørste. Her i Europa var folk generelt mindre opptatt av hygiene, også i munnen.
Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 10/2023.

