Tanker fra en frivillig

Tora Hope har jobbet frivillig hos oss i =Oslo. Her deler hun sine første tanker om jobben. 

En ung hånd rekker meg en femtilapp. To blader. Jeg slår inn på kassen, henter blader, setter selgeren opp på et sted. Tre ganger må hun si selgernummeret sitt før jeg husker det. Det er ikke meningen å vimse, men noen ganger blir jeg så satt ut. Jeg er fersk frivillig i =Oslo sitt salgslokale og vet ingenting om hvordan det er å være avhengig av narkotika, bostedsløs eller hvordan det er å bomme penger for å få råd til et blad, et skudd eller hva det skulle være.

Den unge kvinnen setter meg ut fordi hun kunne vært medstudenten eller søsteren min. Og fordi hun har et rusproblem. Jeg har gått forbi så mange ganger og tenkt så mange tanker om rusmisbrukere. Jeg har slitt med å forstå at de er så mange, at de står der og sliter så åpenbart, og at ingen klarer å gjøre noe med det. Frivillig ufrivillig ser jeg plutselig plagene på nærere hold. Unge og gamle smerter, frustrasjon og fortvilelse. Enkle og vanskelige spørsmål på samme tid.

«Hvor skal jeg bestille skattekortet til, når jeg ikke bor noe sted?»

«Hvor skal jeg ha passet mitt når alt blir stjålet på gata?»

Jeg vet ikke. Jeg har aldri vært hjemløs.

Frivilligdagene på =Oslo har like mange sider som magasinet. I det ene øyeblikket har jeg ikke svar på noe og står der som et frustrert vitne til et annet menneskes fortvilelse. Øyeblikket senere kan jeg ikke slutte å smile fordi gitaren har funnet veien til kaffebordet og det vesle lokalet har blitt en konsertarena. Jeg rydder, selger blader, småprater. I øyekroken ser jeg beundrende på hvordan selgerne og de fast ansatte tryller med hverandres humør.

«Vet du, i dag var det en dame som spurte meg om råd», sier en selger på vei ut døra med magasinbunken i armkroken. «Sønnen hennes var blitt så sløv. Var bare på rommet hele tida, hvis han ikke var ute hele natta. Jeg kunne jo ikke være sikker, men det er kanskje grunn til bekymring, sa jeg da. Det er kanskje lite, men da følte jeg meg litt viktig,» forteller han, løfter armen til adjø og lukker døra bak seg.

Ja, tenker jeg, du er viktig. Jeg kjenner meg igjen. Vet du, i dag tok en av selgerne meg i hånda og sa at vi frivillige gjør en fin jobb. Det er kanskje lite, men da følte jeg meg litt viktig.

Teksten sto på trykk i =Oslo august 2012.