Takknemlige for Fattighuset

I tillegg til høye strøm- og matpriser fører særlig krigen i Ukraina til stor pågang hos Fattighuset. Vi fikk en prat med noen av de mange flyktningene som nå stiller seg i kø ved matutdelingen.

Klokka er ti om formiddagen, og i Oslo er det sur vind. På vei inn i Grønland kirke blir vi tilbudt en kølapp. Her behandles alle likt, men vi har ikke kommet fordi vi er sultne, og takker pent nei. Nærmeste nabo er Fattighuset, og der er det snart matutdeling.

Kirken fungerer som venterom før gjestene stiller seg i kø utenfor klokka elleve. I dag er den halvfull av mennesker med yttertøyet på, som står eller sitter i grupper og prater. Astrid Åsbakk tar imot oss mellom benkeradene. Hun har jobbet som frivillig ved Fattighuset siden 2006. De siste ukene har hun møtt mange flyktninger fra Ukraina.

– Ukrainere er allerede dobbelt så mange som resten av matkøen her. I starten var de like mange barn som voksne. Nå er flyktningene mer rutinerte, så færre trenger å ta med barna sine.

Fattighuset har matutdeling hver onsdag og fredag. De har ingen statistikk over individuelle grunner til at folk oppsøker dem, men de frivillige medarbeiderne har en viss oversikt.

– Foruten krigen er høye strømpriser en av de store årsakene nå. Ellers er det traumer, psykiatri, alt mulig. Alle slags mennesker kommer hit. Sommeren 2020 var det mye arbeidsledighet på grunn av pandemien. Det var vel den lengste køen jeg har sett, og mange unge mistet jobben. Nå kommer 300–400 til hver utdeling. Det er sikkert dobbelt så mange som for et år siden.

Utnyttet i Norge

En annen årsak til at flere oppsøker Fattig­huset nå, kan være at matvareprisene steg med 4,5 prosent fra januar til februar i år (ifølge SSB). Det er uvanlig mye. Allerede klokka sju om morgenen stiller folk seg i kø utenfor kirken. Hadde de fått lov å stå der tidligere, ville de gjort det. Blant de faste gjestene gir det høy prestisje å komme først i køen. Mellom ni og elleve venter folk inne, og får god tid til å bli kjent med hverandre.

– Jeg har fått veldig god kontakt med en ukrainsk mor som har en jente på tre–fire år. Begge bruker flagget som skjerf. Vi har mange nasjonaliteter her i køen, og mange som kan oversette fra russisk. Blant ukrainerne er det kanskje halvparten som kan engelsk. Mange er ganske positive tross alt. Noen gråter, og noen forteller grusomme historier om å bli utnyttet etter at de kom til Norge. Mange private virker snille og tar dem inn, og så er de ikke snille likevel. Vi prøver å være litt obs her, for vi har hatt to-tre episoder med folk som har prøvd å verve flyktninger til trafficking.

Av klær og utseende er det umulig å se hvem som er ukrainere. Bare språket avslører dem. I dag frykter Astrid at det ikke blir nok mat til alle. Daglig drar frivillige fra Fattighuset til Matsentralen på Teisen, der overskuddsmat fra butikker deles ut til ideelle organisasjoner. Denne dagen er det matposer som gjelder, men snart skal Fattighuset ha en åpen klesutdeling. De tar gjerne imot donasjoner fra privatpersoner. Onsdager og fredager er Astrid på plass utenfor kirken senest kvart over seks.

– Vi må ha kustus på folk i køen. Det er litt ukultur her nå, de gode gamle som kommer fast er ikke alltid like tålmodige med de nye. Kapellanen som deler ut kølapper stiller ingen spørsmål, alle som kommer får lapp. Etter klokka elleve er kirken stengt, da kan man bare stille seg i kø.

Uventet krig

Astrid kommer lett i prat med folk, og prøver å finne noen med kølapp som vil snakke med oss. Hun kommer tilbake med to ukrainske kvinner og en mann fra Litauen. Mannen snakker russisk og har sagt seg villig til å tolke. Han beklager at han ikke er så god i norsk, og ingen av de tre snakker engelsk. Lena og Irina kom til Norge for en drøy uke siden. De ble først kjent etter at de ble flyktninger, og krigen kom helt overraskende på begge.

– Jeg jobber på kjøkkenet i en barnehage, der vi lager tre måltider om dagen til barna. Jeg var på jobb da sjefen ringte og sa at krigen hadde begynt, forteller Irina.

De kommer fra Tsjernihiv, en by med nær 300 000 innbyggere tretten mil nord for Kyiv og ti mil fra grensa til Russland og Hviterussland. Tsjernihiv-regionen var blant de første områdene i Ukraina som ble angrepet i februar. Lena var hjemme og forberedte seg til å gå på jobb som lærer da hun fikk en telefon om at hun og barna måtte bli hjemme. Bombingen hadde startet et stykke unna. En venninne som fortsatt er i hjembyen sender henne bilder. Hun har også egne bilder av den ødelagte byen på mobilen sin, som hun gjerne vil vise fram. Vi får blant annet se et bombet bolighus.

Under kamphandlingene i Tsjernihiv flyktet minst halvparten av byens befolkning, forteller TV 2. I et bombeangrep 3. mars døde 47 mennesker. Byen var under beleiring i flere uker, og ble kontinuerlig beskutt med artilleri. Ifølge ordføreren er 70 prosent av byen er ødelagt. I skrivende stund har russiske styrker trukket seg ut av området, men sprengte broer gjør det vanskelig å få fram hjelp og forsyninger.

Overraskelse til slutt

Både Lena og Irina fikk hjelp fra en frivillig organisasjon som delte ut mat og fraktet flyktninger vestover med minibuss. De ble satt av ved en kirke nær grensa til Polen, der de fikk høre at de kunne komme til Norge. Det var i den kirken de to kvinnene ble kjent med hverandre. Da de endelig kom til Polen ble de kjørt i en norsk buss til Scandic Helsfyr hotell i Oslo. Irinas mann er igjen i Ukraina og deltar i krigen, mens Lena er skilt. Begge har med seg barn til Norge.

– Vi er veldig takknemlige for at vi fikk komme hit og kan bo gratis. Maten er litt uvant, så barna reagerer og har problemer med magen. Vi har kommet hit til Fattig­huset for å få noe ekstra til dem. Det hjelper veldig, siden vi ikke har penger til å handle.

Fattighuset fikk de høre om fra en bekjent på hotellet der de bor. Etter et par uker på Helsfyr skal de flytte videre til asylmottak et ukjent sted i landet. Når vi spør hva de bruker dagene til, får vi se enda flere mobilbilder, denne gangen fra Oslo.

– Hver dag drar vi til den russiske ambassaden. Der står vi utenfor med plakater som ber dem stoppe krigen.

Klokka er blitt elleve, og utenfor kirken roper frivillige i gule vester: «Blå lapper!» De faste gjestene ser ut til å ha sikret seg de første kølappene. I snitt er de noe eldre enn flyktningene. Noen har krykke eller rullestol, og mange har trillebag. Lengre bak i køen er det flere kvinner og enkelte barn. Uansett nasjonalitet har mange tatt høyde for været og snørt seg inn i hetter.

For de bakerste kan det bli lenge å vente. Vanligvis varer matutdelingen et par timer, men i dag skal det vise seg å komme en overraskelse til slutt. Fattighuset har funnet fram masse gavekort fra Rema 1000 som ble igjen etter jul. Når ryktet sprer seg om at alle i køen får et gavekort på 500 kroner, får de 200 nye gjester. Dermed fikk i alt over 600 fattige nok å spise denne andre helga i april.

[FAKTA]

Fattighuset

• Den frivillige organisasjonen Fattighuset holder til i Grønlandsleiret 39 i Oslo.
• De vil gi direkte hjelp til vanskeligstilte, samt sette politisk fokus på fattigdom.
• De over 50 frivillige medarbeiderne er også fattige. Organisasjonen får lite statlig større og lever av givere.
• På huset fins blant annet kjølerom, lager for donerte klær og ting og en storstue for arrangementer.
• Fattighuset ble startet i 1994 og har i årenes løp tilbudt tjenester som frisør, fysioterapi og rådgivning. Nettsiden fhio.no har mer informasjon.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 5/2022.