Takk, Per Arne, for at du minnet meg på at det skal så innmari lite til for at verden blir et bedre sted å være

Jeg skriver vanligvis ikke alvorlige ting. Det meste av det jeg skriver er nesten som lettbeint terapi å regne; selvironisk visvas som bare blir til noe morsomt og noen ganger litt kleint og i følge min far litt i overkant ærlig. I tillegg finnes det utrolig mange flinke mennesker der ute som tar seg av de alvorlige tinga: som formidler viktige saker på en rørende måte, som fremmer verdier og meninger om ting rundt seg på en slik måte at jeg føler meg som et mer opplyst menneske etter å ha lest det. Men i dag har jeg ikke tenkt å skrive lettbeint terapi, i dag vil jeg forsøksvis formidle noe jeg virkelig brenner for, noe jeg er veldig opptatt av, noe som preger meg i hverdagen min og som jeg håper jeg kan gi til deg som leser dette: at du også tenker etterpå at det var rørende eller viktig eller at du sågar føler deg mer opplyst (selvom det er å sikte forbanna høyt, jeg ser det…)

Denne gangen vil jeg skrive om Per Arne. Per Arne selger =Oslo utenfor nærbutikken min. Så lenge jeg har bodde her har han stått her, utrettelig og stolt sier han til hver eneste som passerer;

— Kjøp =Oslo! Ha en fin dag!

om folk som passerer kjøper eller ei. Jeg veit at han har vært rusfri i 13 år, jeg veit at han har jobba blodhardt for å komme dit han er i dag. Jeg veit at han holder med Liverpool og Vålerenga og at han vært på Ullevål en gang eller to for å se laget sitt kjempe om en seier. Jeg veit at han har supporterkortet til den norske Liverpool-klubben på innsida av lommeboka si, sånn at når han åpner den for å ta ut vekslepenger så kan han stolt vise det frem til de som vil se. Jeg veit at han bor i min bydel og har vokst opp der og flytta og kommet seg tilbake til sine barndoms gater fordi det er her han føler seg hjemme og hører til. Og så veit jeg en ting til; han tar ingenting for gitt. Det skjønte jeg i går. Da kjøpte jeg fem julebøker av han. Han hadde fått telefonnummeret mitt fordi han måtte vite hvor mange bøker jeg trengte og kunne ta det med til meg når han skulle ned til byen.

— Hei, det er Per Arne =Oslo her. Hvor mange bøker ville du ha? Håper vi sees i ettermiddag utenfor Coop. Varm hilsen Per Arne.

Jeg stoppet opp midt i en vanskelig sak på jobben og tenkte at det var da veldig hyggelig gjort, at han ikke hadde glemt at jeg sa på mandag at jeg ville kjøpe 4-5 bøker av han. Jeg skrev tilbake at jeg trengte fire-fem og at vi sees mellom fire og halv fem. Halv fem kom jeg.

— Der er du jo! Jeg løper inn på varmestua mi og henter posen din!

Han løper inn på nærmeste kebabsjappe, er tilbake på en blunk. Vi slår av en prat mens jeg betaler via sms. Jeg takker pent og påpeker at dette var da ekstraordinær god kundeservice! Han ser ned i bakken. Jeg haster hjem, lager middag og mens pastaen koker lager jeg et innlegg på Facebookgruppa til bydelen min og reklamerer for Per Arne utenfor Coop, oppfordrer folk til å kjøpe =Oslo av selgeren «vår», at han yter ekstra god kundeservice. Det går ikke så lang tid før Per Arne selv svarer på innlegget mitt. Han er rørt og glad og takker og takker for hyggelig tilbakemelding, og jeg skriver at det bare skulle mangle om han ikke skulle få ros for jobben han gjør. Og da skriver Per Arne at årene med rusmisbruk og et tøft liv gjør at han ikke får ros, at han ikke er vant til at folk sier hyggelige ting om hans innsats eller han som person. Tenk på det da! Det slår meg i magen og hjertet med knyttneve når jeg tenker på det. Utenfor nærbutikken min står det en mann og selger et blad og hilser blidt på alle og gjør ikke en flue fortred og får aldri ros? Jeg lurer på hvor mange andre som også står utenfor en eller annen nærbutikk og aldri får ros. Hva gjør det med et menneske? Føler man seg usynlig? Føler man seg som luft? Og da slår det meg; hvor mange ganger har ikke jeg gått forbi, hastet forbi akkurat Per Arne og ikke verken kjøpt magasin eller sagt hei? Han sier jo alltid hei til meg? Jeg kan jo ikke kjøpe magasinet hver gang jeg ser Per Arne, men vet du hva? Jeg kan faktisk ALLTID si hei. Og neste gang kan jeg også si;

— Hei, Per Arne, hvordan gikk det med Liverpool i helgen?

fordi det veit jeg at Per Arne har fått med seg. Og så veit jeg at han har ingenting for gitt. Han tar ikke for gitt at noen synes han er en hyggelig fyr som gjør en hederlig innsats for å stable livet sitt på beina.

Takk, Per Arne, for at du minnet meg på at det skal så innmari lite til for at verden blir et bedre sted å være. Neste gang skal jeg si hei. Møte blikket. Smile. Spørre hvordan det står til. Enten det er deg eller en annen som heller aldri får ros. Det synes jeg du som har lest dette også skal gjøre.