Takk for oss, Skippergata 14
Pauserom, samtalerom, bladdistribusjonssentral, frisørsalong, møterom, konsertlokale, spiserom og skriftekammer samlet på 30 kvadratmeter. Skippergata 14 har huset Erlik i 14 år. Nå flytter vi.
Norges mest brukte kaffeautomat står i et slitent lokale på gateplan i Skippergata i Oslo. Skjønt, navnet kaffeautomat gjenspeiler dårlig funksjonen denne trofaste mekaniske sliteren egentlig har. Jeg sitter ikke på statistikk, men tipper fra observasjoner gjort at rundt 80 prosent av koppene som fylles fra automaten inneholder kakao, gjerne med ekstra sjokoladepulver og tilsatt sukker. Rask energi er populært blant den brokete, fine gjengen som selger gatemagasinet =Oslo.
En relativt varm oase
Salgslokalet kaller vi det, og alle som har vært innom veit at det er et magisk sted. Den første gangen jeg var innom, før jeg begynte å jobbe der sjøl, ble jeg sittende og diskutere gamle joggeskomodeller med et par karer som vanka på gamle Plata, ved Oslo S. Han ene, skulle jeg få vite senere, var utestengt fra de fleste av byens lavterskeltilbud etter gjentatte sinneutbrudd og trusler. For mange som ham var Skippergata 14 både siste skanse og en avslappende oase. Her var det ekstra lav terskel og rimelig høyt under taket, for ikke å snakke om tørt, relativt varmt (i hvert fall deler av året) og ubegrensa med kakao. Sånt skaper en lugn atmosfære.
Nå er jeg kanskje litt urettferdig mot de andre plassene der de samme folka vanker. Hovedgrunnen til at det var lite bråk i salgslokalet var nok at der andre forsøkte å hjelpe med medisinske spørsmål, rusproblemer og sosiale utfordringer, så var vår misjon ganske enkel: å selge folk blader, så de kom seg ut på jobb. Lavere forventninger gir lavere skuldre, rett og slett.
Men for all del: Veggene i salgslokalet har sine flekker etter kakaokopper kasta i affekt, og askebegeret på utsida har sine bulker etter ublide møter med asfalten. Også her kunne folk ha en dårlig dag.
Fine fattigfolk og fintfolk
Det vanskeligste med å beskrive en arbeidsdag bak disken i =Oslos lokaler, er at dagene er så vidt forskjellige. Derfor er de også sjelden kjedelige. På det mest hektiske kan lokalet være fylt av opphetede diskusjoner, latter, gitarklimpring, snorking og smatting. Her skjer gode møter mellom mennesker med vidt forskjellig bakgrunn. En lut fattig unggutt fra Romania med håp om å skape en fremtid for familien i Norge, finner felles grunn med en av Oslos siste originaler. Begge veit hvordan det er å ikke ha noe. Ei ung, rusa jente som bærer hjertet på utsiden av den skjøre kroppen, lar seg trøste av veteranen i miljøet, hun som pleier å skrike i gatene av sinne og frustrasjon. Begge veit hvordan det føles når forbipasserende viker med blikket.
Av og til har det også føltes som om disse 30 kvadratmeterne har vært verdens, eller i hvert fall byens, midtpunkt. Som da gutta i Oslo Ess plutselig spilte konsert på niårsdagen vår, eller da Richard Branson og Thorvald Stoltenberg stakk innom på uanmeldt besøk en kald desembermorgen. Her har kronprins Haakon og kronprinsesse Mette Marit servert frokost og lært om birøkt av en russisk krigsveteran. Hit kom Jonas Gahr Støre for å lære om avhengighet fra en dreven heroinist, og Erna Solberg for å lære å pakke inn julebøker. Men kjendiser, politikere og kongelige til side. De sterkeste minnene er mer lavmælte. Mer hverdagslige. Som en klem med tårer på, en lang og god prat over en røyk på utsida, eller et hyggelig besøk fra en som hadde blitt borte for oss, en vi var bekymra for.
Ikke plass til alle
Plasseringen av salgslokalet var ikke tilfeldig. Skippergata fikk navnet fordi den var en gjennomfartsåre for tørste sjømenn på vei fra havna til sentrum, og her fant du tidlig både billige kneiper og prostitusjon. Dette ga med tiden gata og området rundt, den sørlige delen av Kvadraturen, et noe frynsete rykte. Spesielt Skippergata 6b skulle bli beryktet, først da Rigmor Johnsen ble funnet drept i kjelleren her i 1957, så i 1981, da adressen ble Norges første okkuperte bygård. Punkerne og gatebarna som sto bak skulle senere grunnlegge Blitz. Gården ble revet kort tid etter, men Skippergata bestod og er i dag betraktet som «en gate som er overtatt av narkomane og prostituerte» med et «truende miljø», ifølge Wikipedia. Den artikkelen burde nok oppdateres snarest.
I dag er nemlig gata hvor salgslokalet ligger en ganske annen enn da jeg begynte å jobbe her for over ti år siden. Lavterskeltilbudene er her fortsatt, men de har fått følge av trendy kafeer og dyre, hippe klesforretninger. Det samme gjelder for resten av bydelen. Noen har bestemt seg for at Oslo, og spesielt Kvadraturen, fortsatt har et underskudd på asymmetriske designerkåper og kortreist planteføde. Men for at en ny bydel skal skinne, må det bo folk der. Ellers blir gatene fort tomme, mørke og skumle etter klokka fem på ettermiddagen, og truende miljøer får fritt spillrom. Og når folk skal bo, trengs leiligheter, og leilighetene må bygges i de gamle ærverdige, men nedslitte gårdene som allerede står her. Blant dem Skippergata 14, hvorfra vi i løpet av 15 år har sendt snart 1800 gatemagasinselgere ut på jobb i byens gater.
Vi blir altså nødt til å pakke ned magasiner, julebøker, kakaoautomaten og minnene, og låse døra i Skippergata en siste gang. Det skjer allerede mot slutten av februar, og det kommer nok til å bli både vemodig, spennende og litt skummelt. Men salgslokalet blir ikke borte. For salgslokalet, hjertet i =Oslo, er ikke taket, veggene eller gulvet i Skippergata. Det er menneskene, og møtene mellom dem. Hvor enn vi ender opp, så tar vi alt dette med oss videre, på denne fantastiske reisen =Oslo er.
Vi sees i Christian Krohgs gate 2 og garanterer fortsatt gratis kakao med ekstra sjokolade.
