-
Takk for oss, Skippergata 14
Pauserom, samtalerom, bladdistribusjonssentral, frisørsalong, møterom, konsertlokale, spiserom og skriftekammer samlet på 30 kvadratmeter. Skippergata 14 har huset Erlik i 14 år. Nå flytter vi. Norges mest brukte kaffeautomat står i et slitent lokale på gateplan i Skippergata i Oslo. Skjønt, navnet kaffeautomat gjenspeiler dårlig funksjonen denne trofaste mekaniske sliteren egentlig har. Jeg sitter ikke på statistikk, men tipper fra observasjoner gjort at rundt 80 prosent av koppene som fylles fra automaten inneholder kakao, gjerne med ekstra sjokoladepulver og tilsatt sukker. Rask energi er populært blant den brokete, fine gjengen som selger gatemagasinet =Oslo. En relativt varm oase Salgslokalet kaller vi det, og alle som har vært innom veit at det…
-
I trappa: Terje
Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Hva har du lyst til å snakke om, Terje? – Stigmatisering. Eller min kamp mot stigmatisering, spesielt av rusbrukere. Har du noen gode eksempler på slikt? – Arbeiderpartiets ruspolitiske talsperson kalte nylig tunge rusavhengige utilregnelige fra scenen under en debatt. Det er drøyt. Hva følte du, da? – Avmakt, kanskje? Hvordan skal vi komme noen vei når ruspolitiske talspersoner åpenbart ikke kjenner eller har møtt en rusavhengig person, noen gang. Vi får håpe hun ikke får noen ministerpost. Tror du det er representativt for…
-
I trappa: Anniken
Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Hva har du lyst til å snakke om, Anniken? – Hverdagsglede. Aldri hørt om. Hva er det for noe? – Hverdagsglede for meg er gleden over å våkne frisk om morgenen, ta en dusj og kle på meg. Lage frokost, sette meg ute og høre på fuglene. Sånne ting. Hva er det som skiller hverdagsglede fra vanlig glede? – Det trenger ikke skje noe spesielt. Du er liksom bare glad. Våkner med et smil. Legger deg med et smil. Våkner med et smil? Det…
-
I trappa med Ante
Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Hei, Ante. Hva vil du snakke om i dag?– Hva med å snakke litt om døden? Oi, det er tunge saker. Hvorfor døden?– Jeg tenker mye på døden nå om dagen. For meg er det livets siste fase. I alder. Jeg blir 75 neste år. Så er det fem år til 80. Det er skremmende. Tiden går så fort. Men du er jo frisk og sprek. Du kan jo fort bli 100 år.– Men du vet, man kan dø uventet. Helt uten at noe…
-
Snart klart for heroinassistert behandling
Helt siden Sveits fikk heroinklinikker i 1991, har tiltaket vært diskutert også i Norge. Innen et år får Oslo og Bergen et prøveprosjekt med heroinassistert behandling for opiatavhengige, som skal følges tett av forskere. Der det fins en heroinklinikk, er det dårligere marked for illegal heroin. Sveits erfarte dette på 1990-tallet. Da oppdaget de et smutthull i loven, der heroin kunne gis til borgerne som en del av et vitenskapelig forsøk. Dermed ble en stor studie satt i gang. Opiatavhengige kunne få metadon, og de som ikke taklet det, kunne få heroin. Forsøket førte til opprettelse av heroinklinikker, og i 2008 besøkte =Oslo klinikken Zokl II i Zürich. Blant pasientene…
-
Alt som ikke skjedde
I mars så fremtiden mørk ut for gatemagasinselgerne og andre gatefolk i Oslo og Göteborg. Hvis du snakka med gjengen i Brugata, skrudde på tv-en eller slo opp i avisene, ble det spådd smitte, vold, sult og død. Det var en tikkende bombe, ble det sagt. Over et halvt år senere venter vi fortsatt på smellet. Hva gikk ikke galt? Som så mange andre lavterskeltilbud måtte =Oslo stenge dørene da pandemien traff oss for alvor. I disse ukene tilbrakte jeg mye tid i og utenfor salgslokalet i Skippergata og i Brugata, hvor det åpne rusmiljøet møtes og handler illegale stoffer. Jeg prøvde å holde kontakten med =Oslo-selgerne og formidle deres…
-
Det var både jævlig skummelt og veldig fint
Marino, =Oslo-selger 1178 Det beste med å jobbe på =Oslo, var å ha et sted å gå til og de menneskene som møtte meg der. Det var det jeg hadde å glede meg til. Den gang fikk du velge salgsplass først hvis du kom tidlig nok på morgenen, og jeg la min ære i å være på plass så tidlig jeg kunne. Jeg stilte opp selv om jeg var rusa eller dårlig, men hvis jeg satt med panna i bordet, kunne jeg jo ikke jobbe. Noe annet jeg likte godt var de kundene som ville slå av en prat. Folk lurte på hvordan det gikk med meg og ønsket meg…
-
En kyndig gjeng som vil utvikle seg
De siste fjorten årene har jeg intervjuet utallige selgere av =Oslo. Det har gitt meg et helt annet bilde av dem enn jeg hadde på forhånd. Da jeg kom til gatemagasinet for å skrive i 2006, forventet jeg å treffe en trist flokk som bare snakket om problemene sine. Det var slik jeg hadde sett rusavhengige i media, fotografert bakfra med hettegenser, eller filmet i mørket med fordreid stemme, mens de bekjente noe tragisk. Jeg så for meg at Erlik-selgerne ikke gjorde særlig annet enn å ruse seg, at de manglet både erfaring og interesser i helt andre retninger. Der tok jeg feil. For det første hadde mange en imponerende…
-
Kongens kyr
Atle Willy pleide å være en av dem du gikk i sirkler rundt på fortauet. Kanskje kryssa du til og med gata for å unngå det møtet. Han var ikke farlig, men det kunne du jo ikke vite, når du hørte ham skrike mot alt og alle på sin vei. Mest av alt skreik Atle til seg selv, men det var ikke lett å skjønne. Hadde jeg ikke kjent ham, kan det hende jeg hadde kryssa gata selv. Når Atle Willy var innom salgslokalet til =Oslo, var det sjelden for å kjøpe blader. Hadde han en god dag, kan det hende han tok med seg ett eller to for å…
-
Redselen slapp bare taket på fotballbanen
Anita, Sorgenfri-selger nr. 75 Så lenge jeg kan huske, har jeg vært besatt av fotball. Så en ball så måtte jeg bortpå, enten det var en liten trikseball eller en voksen lærball. Klarte ikke la være. Jeg var seks år da jeg begynte å trene på et lag. Det var på 80-tallet, og det fantes ikke jentelag for miniputter, så jeg spilte med gutta. Etter hvert flytta vi til Tiller, hvor jeg begynte å spille for Kvikk. Jeg var egentlig for ung. Alle de andre på laget var to år eldre. Etter hvert ble det oppretta et eget jentelag der på Tiller, det første i sitt slag for aldersgruppa. Der…
