-
Hva skjedde med Jeanette?
=Oslo-selger Jeanette Wig Steen pleide alltid å ringe hjem. Siden november 2017 har hun vært sporløst forsvunnet. Nå ber pårørende og politiet om hjelp fra deg som leser dette. I et gråmalt hus i Ski ligger selgerkortet til =Oslo-selger Jeanette Wig Steen. Kortet har nummer 1409. Passet hennes er også her. Det forteller at hun har grønne øyne, og ble født 11. september 1988. I stua sitter Øyvind Vinje med en bærbar PC. Han har vært Jeanettes stefar i seks år. Han viser oss bilder av ei tynn jente som ligger på magen på en solseng. Øverst på ryggen har hun en stor tatovering av en drage. På et annet…
-
Den mannen hadde et annet ærend
I over ti år var Camilla Svingen miljøterapeut og daglig leder i =Oslo. Nå har hun sluttet, og forteller om ett av de viktigste møtene hun opplevde i jobben. Det var en dag jeg sto i =Oslos salgslokale, dit selgerne kommer for å kjøpe magasiner og ta seg en pause fra gatas kjas og mas. Det var kjølig ute, så mange selgere var innom for varme seg. Denne ettermiddagen var det kaotisk i lokalet, noen satt og duppet av og noen hadde vært våkne for lenge. Døra gikk opp og en ukjent mann kom inn. Han ble stående i hjørnet ved inngangen og se seg forskremt rundt. Jeg skjønte fort…
-
Hvem kan hjelpe Anes datter?
Ane Ramms datter slet med å konsentrere seg på skolen. Hun løste problemet med rus. Da viklet hun seg inn i nye vanskeligheter. Moren forteller om behandlingen som gjorde datteren sykere, og hvordan hun burde blitt møtt i rusomsorgen. Ane datter fikk diagnosen ADHD. Medisinen som fulgte med, fratok henne matlysten. Datteren fikk også tilpasset undervisning, men ingen av tiltakene hjalp. Hun fikk ny lærer hvert år i ni år. Det året hun fikk diagnosen, telte moren tretten vikarer som kom og gikk. – Når du bare får mer av noe som ikke virker år etter år, utvikler du andre problemer. Det hjelper ikke å få en diagnose når spesialundervisningen…
-
Marius hjelper barn av rusavhengige
Han var den som ordnet opp når det gikk i stå. Marius Sjømæling var barnet som ufrivillig måtte takle påkjenningene rundt mammas rus. I dag gjøre hjelpelinjen hans livet lettere for unge som sliter med det samme. Vi er på møterommet til organisasjonen Barn av rusmisbrukere i Kongens gate i Oslo. I rommet henger fire plakater. Alle har tegninger av barn. Barna har titler. Ei jente er «vaktmesteren og helten». En gutt sitter på en stol i et mørkt rom: «Det stille barnet». En utkledd gutt går og balanserer tallerkener: «Klovnen». Et barn sitter opptil en murvegg i gata, med masse rusk og rask rundt seg: «Problembarnet og martyren». –…
-
Det var den dagen min søster ikke døde
Ruth Marie Donovan (46), høyskolelektor, sykepleier og pårørende Jeg hadde allerede mistet en bror. Jeg kunne ikke miste en søster. Jeg trenger ikke engang lukke øynene for å høre regnet som hamrer mot frontruten, den dagen himmelen gråt for min bror. Han var på vei ut av livet, og det uten at jeg visste det. Den gangen overså jeg fornemmelsen jeg fikk: «Ring ham!» Jeg tok meg ikke tid. Fem år etter vår brors død ringte jeg min søster. Normalt ringte jeg tre ganger om dagen, i intervaller på åtte timer. Det var blitt min måte å dele opp dagen på. Morgen, middag, kveld. Slik sjekket jeg om hun levde,…
-
Problemet var når Petter kom hjem og satt alene
Hanne Fristad (50) Petter sa til meg at han aldri kom til å sette en sprøyte med narkotika, for «da var man ordentlig narkoman». Til slutt var det en sprøyte som tok livet av ham. Petter og jeg sto hverandre nærmest av alle søskenbarna. Jeg var «Kusine-fine». Han var «Petter-fetter». Jeg husker ham så godt. En ordentlig sjarmklump. Petter hadde et glimt i øyet og var et godt menneske. Det startet i tenårene. Jeg vokste opp med Petter. Vi var en sammenknyttet familie som tilbrakte mye tid sammen. Jeg har mange fine minner fra barndommen og oppveksten med Petter. En gang på fest fortalte Petter meg at han hadde røyket hasj siden han…
-
Husker du, pappa?
Pappa, husker du hvordan vi lo når vi var sammen? Vår egne, rare humor som ingen andre enn vi delte? Du og jeg og bror. Et trekløver som en gang levde langt vekk fra alt som var vondt. Og for alt som lå der framme. Jeg husker så godt alt vi fant på, alt du tok oss med på. Sorgen din var ikke synlig for oss. Ikke da. Iblant kunne vi skimte den i et lite glass som du gjemte under bordet eller på kjøkkenet. Da kunne hjertet banke litt ekstra fort, men ikke så fort og lenge at det gjorde så mye. Bare nok til at det ble plantet…
-
Silje godtar at faren er rusavhengig
Som ungdom slet Silje Renate Bisgaard (24) med å godta at faren var narkoman. Alt hun ønsket seg var en normal pappa. Hun innså fort at det aldri kom til å skje. Vi treffer en smilende Silje i hjemmet hennes, i Fredrikstad. Her bor hun med den to år gamle sønnen Oliver. Siljes far Roy Bisgaard havnet i en alvorlig bilulykke da han var 18 år. Etter den gikk det nedover med ham. Han ble avhengig av heroin. Siljes foreldre gikk fra hverandre da hun var tre år gammel. Siden har hun bodd hos moren Mona. Silje har skrevet dagbok store deler av livet, for å kunne bearbeide følelser og…
-
De ble stemplet som «narkofamilien»
Da Heidi Aastad mistet sin kjære bror, tenkte bygdefolket: Jaja, han narkofyren er borte. Tre år senere kåret de henne til Årets Aurskoging. Heidi Aastad viser fram mennesket bak dopet, gjennom kunst og foredrag. Det er livsviktig, for det var ikke narkotika broren Geirr døde av i 2010. Heidis «Prosjekt Narko» begynte da hun fant ut at lillebroren var avhengig av amfetamin. Han var 15 år, og hadde nettopp kommet hjem fra folkehøyskole. Han var sint og søkte ikke kontakt med henne som før. Hun spurte rett ut om han drev med stoff. Han nektet for det. Andre metoder måtte til for å få ham til å åpne seg. I…