-
Fra jazzbandskrammel til videovold
Tekst: Kari BuFoto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek / Digitalt Museum På 1900-tallet ble ungdom noe man bekymret seg for, enten de likte jazz, røyka hasj, hadde sommerjobb eller så på video. Da dikteren Henrik Wergeland levde i første halvdel av 1800-tallet, var det enda lenge til norske tenåringer fikk sin egen kultur, enten de var fattige eller rike. «En embetsmann på Henrik Wergelands tid hadde helskjegg og var en autoritet når han var 19 år, men da hadde han kanskje også begynt med latin i 4-årsalderen.» Det skriver Eva og Odd Nordland i boka «Ungdom og samfunn» fra 1971. På Wergelands tid ble ungdom regnet som voksne når de ble…
-
Det digitale dopet
Er vi prøvekaniner i en digital revolusjon som vi ikke kjenner utfallet av? Ekspertenes råd er å bli bevisst på eget skjermbruk og bruke de fysiske møteplassene som har gjenoppstått etter pandemien til å se hverandre inn i øynene –ikke ned i skjermen. Utenfor matematikkbygningen på Blindern står filosofistudenten Line Horgen Thorstad. Tyveåringen er midt i eksamensinnspurten, hennes første som ikke foregår på skjerm. – Jeg var russ koronavåren, og dette er første gang jeg opplever at campus kommer til live. Det gjør mye for engasjementet i en studiehverdag å møte foreleserne. Har du eksamen via skjerm, lukker du pc-en og så er du alene i stua. Alle de små…
-
Radiofolk og røvere
Det finnes et internasjonalt, idealistisk felleskap av mennesker som jobber utrettelig for å gi en stemme til de mest isolerte og usynlige blant oss. Nylig møttes de for aller første gang. På Lillestrøm. Mina Hadjian kan ikke helt tro at det er virkelig. At hun står der i bankettsalen i Oslo rådhus, ved siden av varaordfører Abdullah Alsabeehg, foran nærmere 100 applauderende mennesker fra 19 forskjellige land. Alle som én i samme smale bransje som henne selv. Hun kan heller ikke tro at hun valgte å ta på seg bunad for første gang i sitt liv, denne torsdagen i juni. Årets hittil varmeste og lumreste dag. Mina er svett, men…
-
På nyhetsjakt med lokalavisenes beste venn
305 000 følger @BAdesKen på Instagram, der Ken André Ottesen deler pussige nyheter fra norske lokalaviser. Vi tar ham med til Oslo sentrum for en utfordring: Finn minst tre lokalsaker på én time. Tekst: Kari BuFoto: Leikny Havik Skjærseth Som femåring begynte Ken André Ottesen å lese Oppland Arbeiderblad (OA). Noen år senere ville han bli journalist, og rett fra videregående begynte han i lokalavisa. Der ble han i atten år, og så ble det vekselvis VG og Bergensavisen (BA). Etter hvert begynte han å samle på rare saker fra lokalaviser, og startet BAdesKen. – Lokalsaker ble mye rarere da de kom på nettet. I gamle dager kunne du jobbe lenge…
-
Da rusavhengige begynte å smile på trykk
Før =Oslo startet opp i 2005, ble rusavhengige presentert på triste og anonyme måter i norske medier. Det måtte en greker til for å endre på det. Jula 2005 kunne du se den glade karen på bildet overalt i Oslos gater. =Oslo hadde gitt ut den fjerde utgaven av bladet. Det var et spesialnummer med mye bilder og lite tekst. Alle bildene var portretter av selgere og ansatte i Erlik. Fotografen, Dimitri Koutsomytis, sier han hadde en helt spesiell baktanke med bladet. – Det var en ny måte å presentere narkomane på i media. Det var første gang folk så store nærbilder av rusavhengige som smilte. Vanligvis ble de fotografert…
-
Nye rusmidler kan være mindre farlige enn gamle
Når ungdom tar i bruk et nytt rusmiddel, blir det mediehysteri. Da er det lett å gå glipp av nyanser som gir oss livsviktig kunnskap. David Nutt forteller om noen uheldige eksempler. David Nutt er professor i psykiatri og nevrofarmakologi ved Imperial College i London. Han ble kjent da han ledet Storbritannias vitenskapelige råd i rusmiddelspørsmål (Advisory Council on the Misuse of Drugs). Det er et rådgivende organ for den britiske regjeringen. I 2009 skar det seg mellom Nutt og politikerne. De likte ikke at han omtalte noen narkotiske stoffer som langt mindre skadelige enn andre. Nutt mente at Storbritannia førte en lite rasjonell ruspolitikk. Han beskyldte politikerne for å…
-
Valgfrihetens fengsel
For femogtjue år siden fikk jeg en telefon fra en venninne som hadde flyttet til USA. Hun hadde nettopp kommet hjem fra butikken. Nå satt hun i stolen og gråt. Svettet. Utmattet. Hva er det som har skjedd, sa jeg. Alle valgene driver meg til vanvidd, sa hun. Her er det flere titalls typer melk i supermarkedet. Vitaminberiket. Jordbærsmak. Økologisk. Halvfet. Helfet. Kvartfet. Soya. Organisk soya. I like mange merker. Etter det er det osten. Kjøttpålegget. Brødet. Alt! Men er det ikke gøy å ha mye å velge mellom, sa jeg, som bare hadde H-melk og skummet i butikken, og kjente en lengsel etter alt det spennende de hadde i…
-
Slik går no Facebook-dagan
Jeg leste en svensk undersøkelse et sted, om at Facebook ikke gjør oss lykkeligere. Studien viser at spesielt kvinner føler seg verre jo lengre tid de bruker på Facebook, og at grunnen trolig er at man sammenligner seg med andres profiler. Jeg er selv en ivrig bruker av Facebook, og delvis Instagram. Ironisk nok skaper det mest av følelsene på sortskalaen: Misunnelse. Stress. Irritasjon. Utakknemlighet. Skam. Som stiger i takt med synkende selvtillit. Samtidig er det det motsatte jeg uttrykker offentlig: Raushet (gratulerer! Er så glad på dine vegne). Ro og harmoni (footies i strandkanten). Høy selvtillit (yes, jeg fikk en god anmeldelse – igjen!). Glede over andres delinger (så…
-
Jeg var søppelsortereren som ble programleder
Leo Ajkic (33), TV-personlighet Jeg gikk aldri på audition. Jeg kastet en katt, og så skjønte jeg hvordan TV-bransjen fungerte. Da jeg var sju år, begynte de å bombe i Bosnia. Jeg var et par måneder i Tyskland, kom tilbake, var i Kroatia, kom tilbake. Vi prøvde hele tiden å bli hjemme, men jeg måtte være et sted hvor jeg kunne gå på skolen. Jeg gjorde det bra der. Det var kult å gjøre det bra: Da så andre elever opp til deg. Jeg tenkte at det var viktig for fremtiden. Å se foreldrene dine grine må være det verste. Jeg ble mindre naiv. Noen blir det senere i livet,…
-
Hos oss er det 50/50
«Halvparten til selger» står det på omslaget av =Oslo. Det er helt sant: 50 kroner gikk direkte til den du kjøpte det av, enten du hadde kontantene klare eller betalte med SMS (stadig flere gjør det). Det er blitt 2017. Nå går vi inn i vår 12. årgang. For mange vanskeligstilte er bladet, og organisasjonen bak, veldig viktig. Erlik gjør at de kan rette ryggen og møte mennesker på like fot. Magasinet gir selgerne våre lyst til å ta fatt på nye dager og nye uker, i et liv som ellers er uforutsigbart. Ulikt mange andre trykte blad og magasiner går det bra med oss. Det er blant annet fordi…
