-
Med hodet kaldt og hjertet varmt
Anne Marie Brenne måtte håndtere helt ulike reaksjoner på sorg gjennom et langt yrkesliv. For gravferdskonsulenten kunne de mest krevende dødsfallene bli til de fineste minnene. Oslo er preget av koronadvale, og Oslo Domkirke er en av få kirker som er åpne for besøk denne formiddagen i januar. Der treffer vi Anne Marie Brenne, som slett ikke har gått i dvale selv om hun er blitt pensjonist. Anne Marie fikk et nært forhold til døden allerede i 20-årene. Som hjelpepleier på Nordstrandhjemmet våket hun over døde og trøstet pårørende. Etter hvert fikk hun et ønske om å bli gravferdskonsulent. Våren 1999 bød muligheten seg i Wang Begravelsesbyrå, også det på…
-
Om å lære å miste
Frank var en av de første jeg ble kjent med da jeg starta å jobbe i =Oslos salgslokale i Skippergata 14. Han var fra Mandal, men hadde bodd i Oslo i mange år. Brukt dop i Oslo i mange år. Han kjente de fleste på gata, og var respektert av de fleste. I hvert fall virka det slik på meg. Selv om Frank en gang sa til meg at det ikke fantes ekte vennskap i rusmiljøet, virka det alltid som han hadde omsorg for dem som trengte det. Han ga folk husly, og spanderte på de blakkeste når han hadde penger. Han krangla som alle andre selgere, om salgsplasser og…
-
Det var den dagen min søster ikke døde
Ruth Marie Donovan (46), høyskolelektor, sykepleier og pårørende Jeg hadde allerede mistet en bror. Jeg kunne ikke miste en søster. Jeg trenger ikke engang lukke øynene for å høre regnet som hamrer mot frontruten, den dagen himmelen gråt for min bror. Han var på vei ut av livet, og det uten at jeg visste det. Den gangen overså jeg fornemmelsen jeg fikk: «Ring ham!» Jeg tok meg ikke tid. Fem år etter vår brors død ringte jeg min søster. Normalt ringte jeg tre ganger om dagen, i intervaller på åtte timer. Det var blitt min måte å dele opp dagen på. Morgen, middag, kveld. Slik sjekket jeg om hun levde,…
-
Nye rusmidler kan være mindre farlige enn gamle
Når ungdom tar i bruk et nytt rusmiddel, blir det mediehysteri. Da er det lett å gå glipp av nyanser som gir oss livsviktig kunnskap. David Nutt forteller om noen uheldige eksempler. David Nutt er professor i psykiatri og nevrofarmakologi ved Imperial College i London. Han ble kjent da han ledet Storbritannias vitenskapelige råd i rusmiddelspørsmål (Advisory Council on the Misuse of Drugs). Det er et rådgivende organ for den britiske regjeringen. I 2009 skar det seg mellom Nutt og politikerne. De likte ikke at han omtalte noen narkotiske stoffer som langt mindre skadelige enn andre. Nutt mente at Storbritannia førte en lite rasjonell ruspolitikk. Han beskyldte politikerne for å…
-
Apatien er vår verste fiende
Khamshajiny «Kamzy» Gunaratnam (29), varaordfører i Oslo Jeg svømte fra Utøya, mens de som sto igjen på berget bak meg ble skutt. Jeg kunne sove litt lenger den morgenen. Oslo-laget hadde blitt danket ut av fotballturneringen vår. Jeg var litt deprimert over det. Men jeg trengte i hvert fall ikke å stå opp tidlig for å heie. Jeg hadde akkurat gått av som leder for AUF i Oslo, og satt i sentralstyret. Som 23-åring var jeg blant de eldre på sommerleiren på Utøya. Jeg startet dagen med å besøkte de politiske verkstedene. Etterpå gikk jeg til skolestua i skogholtet sør på øya, hvor en god venn av meg snakket om…
-
Folk trodde nok at de skjermet meg
Petter Fergestad (78), forfatter Da jeg mistet moren min som barn, gjaldt det å være stor gutt. Det fikk følger langt inn i voksenlivet. Så ble jeg en ny mann, en dag i 1975. Det er dette øyeblikket som har satt seg fast: Jeg er hentet inn fra leken, av broren min. Står med våte beksømstøvler midt på kjøkkengulvet. Strever med å vrenge anorakken over hodet. Det er voksenstemmer rundt meg, men jeg er helt alene. Jeg bruker tid på anorakken, gjemmer meg der inne, prøver å hoste bort et hulk. Så lenge jeg ikke kommer ut til de andre, har ingenting hendt, tenker jeg. Et øyeblikk står tiden stille…
-
Tilskueren – påskenovelle av Hans Olav Lahlum
I Det er visst tirsdag i dag. Det må i så fall være den siste tirsdagen før påskeferien. Ettermiddagen er i ferd med å bli kveld nå. Jeg sitter hjemme ved stuebordet og stirrer ut på gaten, alene med to tomme ølflasker og noen halvrøykte sigaretter. Vanligvis sitter jeg sjelden slik alene hjemme på tirsdagskvelder, særlig ikke like før påske. Egentlig sluttet jeg å røyke da jeg giftet meg, og å drikke på hverdager da jeg ble far. Det er uvirkelig å tenke på at dagen sikkert har vært ganske vanlig for alle de som passerer der ute på gaten. For meg har den vært så sjokkerende uvanlig at jeg…
-
Begynnelsen og slutten
Dagfinn Lyngbø (45), komiker Det er to typer hendelser som har preget meg: når familien blir større – og mindre. Fødsel og død. Min far var så sterk. Det var et brått dødsfall: Han var ute og jobbet med vinkelsliperen da hjertet sviktet. Han hadde ikke vært sengeliggende eller noe slikt, så det kom som et stort sjokk. Dette var i 2011. Tidligere på dagen hadde vi snakket om hvor skummelt det var at fotballspilleren Carl-Erik Torp hadde fått hjertestans på fotballbanen. Senere på dagen var pappa borte. Det kom så brått på oss at en sterk mann som virket, plutselig ikke skulle være iblant oss mer. Man stiller seg…
-
Problemet var når Petter kom hjem og satt alene
Hanne Fristad (50) Petter sa til meg at han aldri kom til å sette en sprøyte med narkotika, for «da var man ordentlig narkoman». Til slutt var det en sprøyte som tok livet av ham. Petter og jeg sto hverandre nærmest av alle søskenbarna. Jeg var «Kusine-fine». Han var «Petter-fetter». Jeg husker ham så godt. En ordentlig sjarmklump. Petter hadde et glimt i øyet og var et godt menneske. Det startet i tenårene. Jeg vokste opp med Petter. Vi var en sammenknyttet familie som tilbrakte mye tid sammen. Jeg har mange fine minner fra barndommen og oppveksten med Petter. En gang på fest fortalte Petter meg at han hadde røyket hasj siden han…
-
Dette stuntet ga meg årevis med frykt
Å rive av dem flydressene og ha sex i flyåpningen virket mer skremmende enn å faktisk hoppe. Der og da tenkte jeg ikke at jeg hadde noe valg. Jeg står med ryggen mot en åpen flydør, 12 000 fot over bakken. En hånd holder meg i hver arm, de holder hardt, nesten så det gjør vondt. Jeg ser bare øynene deres inni de sorte hjelmene. Kroppen min er stiv, det kjennes som om hjertet skal pumpe seg ut gjennom flydressen. Når kroppen utsettes for farefylte situasjoner reagerer den med en av fire f-er: Fight, flight, fuck or freeze. Jeg har aldri vært noen slåsskjempe. Dessuten hadde jeg ikke hatt en…
