-
Livet mitt var mye verre før
En av våre magasinselgere på Gjøvik forteller sin dramatiske livshistorie. Jeg bor i Hunndalen og er 31 år gammel. Begynte å ruse meg med hasj for første gang da jeg var 18 år. Begynte med amfetamin, piller og ecstasy da jeg fylte 19. Alkohol har jeg vært glad i siden barneskolen. I 20-åra begynte jeg med heroin og sprøyter. Jeg klarte å få fagbrev som kokk og fikk jobb. Men jeg var så hekta på speed at det gikk til helvete til slutt. Jeg tok speed omtrent hver dag i minst to år. Etter det var jeg alkoholiker i minst ett år. Jeg drakk og stjal øl fra mandag til…
-
Glasgow — fra arbeiderby til trygdeby
Hvorfor er Glasgow Vest-Europas drapshovedstad? Nekropolis, de dødes by. På vestre gravlund sover byens storheter i sine sirlig utsmykkede mausoleer. Stolte skotske navn. MacDonald, Ferguson, Lipton. Mange av gravminnene er nedtaggede, vandaliserte. De veltede minnesteinene er som kulissene i en framtidsdystopi. Velkommen til Glasgow. Glasgow er Storbritannias tredje største by. Deler av byen skimrer av økonomisk medgang – glassfasader og liksomgamle puber. Denne artikkelen handler ikke om de delene. Denne artikkelen handler om steder som Possilpark, Easterhouse, Pollok og Castlemilk. Bydeler som sitter fast i ettervirkningene av rask avindustrialisering, arbeidsledighet, urbant forfall, og trygdeavhengighet. På papiret er Glasgow et forferdelig sted å bo. Statistikkene for drap, lungekreft og tenåringsgraviditet er…
-
Er jeg en kostnad eller en samfunnstopp?
Jeg er rusavhengig. Spørsmålet er om jeg da er en kostnad for samfunnet, eller egentlig tilhører toppen? Jeg er under behandling på Ullevål sykehus, på avdelingen for psykiatri og rus. Jeg har et team på fire som følger meg. Det er følgende personer: Primærkontakten (som er sykepleieren), sekundærkontakten (sosionomen), psykologen og legen. Det jobbes også tre skift, med en hovedkontakt på hvert skift. Så det er totalt fem mennesker som er direkte knyttet til meg, i behandlingsøyemed. Samtlige andre pasienter på Ullevål har tilsvarende ordning. Det vil si at vi brødfør fem familier, samt dem som jobber dag, kveld og nattevakt. Det er som å styre en liten bedrift. I…
-
Sexkjøpsloven tryller ikke bort de prostituertes nød
Sexkjøpsloven får mye oppmerksomhet. Kanskje er det viktigere å diskutere de prostituertes levekår og kundenes komplekser. – Jeg er for at sexkjøp skal være forbudt, sier Richard Johannesen. Han selger =Oslo og er grundig lei av gateprostitusjon. – Sexkjøpsloven må håndheves mye strengere. Jeg synes det burde vært forbudt å selge sex på gata også. Jeg har selv opplevd å bli stoppet av en nigeriansk dame. Først var hun hyggelig, men så kjente jeg en hånd oppi skrittet. Richard blir slett ikke fristet til å kjøpe sex av pågående gateprostituerte. Han er snarere litt redd for dem. – Jeg har ikke sett dem på dagtid, men om kvelden er det…
-
Geir sover med hetta på
– Litt om deg? – Jeg er helt ny selger av =Oslo. Til nå har jeg solgt åtte blader, i Lillestrøm og på Karl Johan. Jeg synes det var lettere på Lillestrøm. I Oslo er folk mer blaserte, og det er hard konkurranse med andre selgere og tiggere. Jeg kommer fra Hammerfest og var fisker som ung. Det er et hardt yrke, du kunne jobbe 24 timer i døgnet. Før brukte jeg amfetamin og hasj, nå er det alkohol. Jeg har vært i Oslo siden mai. I vinter var jeg noen måneder i Spania. – Hva er den største forskjellen på livet i Spania og Norge? – Det er jo…
-
Pappa, Gerhardsen og Skippergata
Jeg var godt opp i tredveåra før jeg fant ut hva faren min hadde jobba med. Da hadde han vært død lenge, så jeg fikk aldri selv spurt ham nærmere om jobben. Jeg visste hvor han jobba, hos Tandberg på Skullerud, men hadde aldri spurt noen om hva han gjorde der. Som barn så jeg for meg at han lagde radioer, TV-er, forsterkere og alle de andre miraklene Tandberg fylte hjemmet vårt med. Han måtte være et teknisk geni, og jeg var ganske stolt av det. Pappas skolegang stoppa under krigen. Han fortalte at det var fordi lærerne ble arrestert av tyskerne, og skolen måtte stenge. Jeg tror nok det var en viss skoletrøtthet involvert, for…
-
Slik fungerer Milanos gatemagasin
I Milano har gatemagasinet ingen selgere med rusproblemer. Til gjengjeld gir Terre di Mezzo jobb til både lovlige og ulovlige innvandrere. – Vi fant ut at innvandrere fra Senegal liker å selge ting på gata, sier Piero Magri. Han er daglig leder for Terre di Mezzo, et gatemagasin basert i Milano. I Norge er de fleste selgerne av slike magasiner rusavhengige. Slik er det ikke i mange andre land. Terre di Mezzo startet i 1994, og selgerne fra Senegal kom av seg selv. – Vi gikk ikke ut og lette etter dem. Etter en stund fikk noen av dem godt betalte jobber på fabrikk. Men de kom tilbake et år…
-
Dette har Erlik-selgerne jobbet med før
Selgerne våre har gjort mye mer enn å selge gatemagasin. Her forteller noen om sine tidligere arbeidserfaringer. Jan Egil: – Jeg har blant annet vært postmann. Når jeg satte nøkkelen i postkassa om morgenen sto eldre folk og venta på meg. Det var ensomme mennesker som ikke hadde noen andre enn meg å prate med. Enkelte klarte jeg rett og slett ikke å gå fra. De hadde kokt kaffe og hadde mye å fortelle. Mange eldre er veldig oppegående i huet, selv om de er dårlige til beins. Med mer selskap kunne de kanskje vært friskere. Noen sitter med minner fra krigen, og har ingen å dele dem med. Christian:…
