-
Christer var en kjeltring før =Oslo
Nils Christer Modin pleide å stjele til livets opphold. Da han ble =Oslo-selger fikk han respekt, og viste respekt tilbake. Christer hadde alltid følt seg uønsket. Som barn hadde han epilepsi, dysleksi og antakelig ADHD. Hjemme var det mye alkohol og bråk. Han ble med i en fryktet gjeng på Haugerud i Oslo. Som 13-åring kom han på barnehjem, hvor det også var rus. Han har vært innom de fleste institusjoner. Allerede i tenårene havnet han på hospits. – Da =Oslo kom, snudde livet mitt, sier han. Han var 36 år, og plutselig forventet folk noe bra av ham. Han solgte magasinet utenfor Steen & Strøm, og folk turte å…
-
Hva har bladsalget betydd for deg?
Selger 0093, Richard Johannesen – Hva har =Oslo betydd for deg? – Jeg var svært takknemlig da jeg fikk lov til å bli =Oslo-selger. Alle andre var rusmisbrukere, og jeg trodde det bare var dem som fikk selge magasinet. Jeg var vanskeligstilt. Hadde ikke mulighet til å få en vanlig jobb, og jeg forsørget en kone med cerebral parese. Vi hadde begge gjeld. =Oslo gjorde at vi klarte oss fra dag til dag. Jeg har hatt et veldig godt forhold til alle som har jobbet i salgslokalet. Spesielt til Vibeke Kvalvåg som jobbet der helt fra starten av. Hun har hjulpet meg med så utrolig mye, og alltid tatt godt…
-
Den polske drømmen om Norge
På få år har antall polakker i Norge eksplodert. Vi dro til Polen for å møte fremtidens nordmenn – og noen som allerede har bodd her. En gang på 2000-tallet begynte nordmenn å snakke om polakkene sine. De var billige håndverkere eller vaskehjelper. Egentlig syntes vi synd på dem, og tenkte at de kom fra elendige kår. Den tanken var lettere å tenke enn at vi var blitt bortskjemte. I fjor hadde vi 60 610 polske innvandrere, ifølge Statistisk Sentralbyrå. Antallet er seksdoblet siden Polen ble med i EU og EØS i 2004. I tillegg kommer alle som jobber her midlertidig, uten å melde flytting. En komplett oversikt fins ikke.…
-
Møt selgerbrødrene som går og går
De vokste opp på Dokka, og bodde i Hønefoss før de ble selgere av =Oslo. Brødrene Kolbjørnsen elsker friluftsliv og setter hundens behov foran sine egne. Hele livet har Kjell Arne og Jan Egil Kolbjørnsen hatt hund. Mange er skeptiske til rusavhengige dyreeiere. Jan Egil mener det må vurderes individuelt. Hunden Nero er ualminnelig snill og fin i pelsen når han møter til intervju. Han er en blanding av schäfer, dobermann, rottweiler og golden retriever, forteller brødrene. – Vi får mye skryt av ham, og det er ikke rart. Han er det kjæreste vi har, og kommer foran alt. Han kom fra et alkoholisert hjem hvor han ikke hadde det…
-
Livet mitt var mye verre før
En av våre magasinselgere på Gjøvik forteller sin dramatiske livshistorie. Jeg bor i Hunndalen og er 31 år gammel. Begynte å ruse meg med hasj for første gang da jeg var 18 år. Begynte med amfetamin, piller og ecstasy da jeg fylte 19. Alkohol har jeg vært glad i siden barneskolen. I 20-åra begynte jeg med heroin og sprøyter. Jeg klarte å få fagbrev som kokk og fikk jobb. Men jeg var så hekta på speed at det gikk til helvete til slutt. Jeg tok speed omtrent hver dag i minst to år. Etter det var jeg alkoholiker i minst ett år. Jeg drakk og stjal øl fra mandag til…
-
Glasgow — fra arbeiderby til trygdeby
Hvorfor er Glasgow Vest-Europas drapshovedstad? Nekropolis, de dødes by. På vestre gravlund sover byens storheter i sine sirlig utsmykkede mausoleer. Stolte skotske navn. MacDonald, Ferguson, Lipton. Mange av gravminnene er nedtaggede, vandaliserte. De veltede minnesteinene er som kulissene i en framtidsdystopi. Velkommen til Glasgow. Glasgow er Storbritannias tredje største by. Deler av byen skimrer av økonomisk medgang – glassfasader og liksomgamle puber. Denne artikkelen handler ikke om de delene. Denne artikkelen handler om steder som Possilpark, Easterhouse, Pollok og Castlemilk. Bydeler som sitter fast i ettervirkningene av rask avindustrialisering, arbeidsledighet, urbant forfall, og trygdeavhengighet. På papiret er Glasgow et forferdelig sted å bo. Statistikkene for drap, lungekreft og tenåringsgraviditet er…
-
Er jeg en kostnad eller en samfunnstopp?
Jeg er rusavhengig. Spørsmålet er om jeg da er en kostnad for samfunnet, eller egentlig tilhører toppen? Jeg er under behandling på Ullevål sykehus, på avdelingen for psykiatri og rus. Jeg har et team på fire som følger meg. Det er følgende personer: Primærkontakten (som er sykepleieren), sekundærkontakten (sosionomen), psykologen og legen. Det jobbes også tre skift, med en hovedkontakt på hvert skift. Så det er totalt fem mennesker som er direkte knyttet til meg, i behandlingsøyemed. Samtlige andre pasienter på Ullevål har tilsvarende ordning. Det vil si at vi brødfør fem familier, samt dem som jobber dag, kveld og nattevakt. Det er som å styre en liten bedrift. I…
-
Sexkjøpsloven tryller ikke bort de prostituertes nød
Sexkjøpsloven får mye oppmerksomhet. Kanskje er det viktigere å diskutere de prostituertes levekår og kundenes komplekser. – Jeg er for at sexkjøp skal være forbudt, sier Richard Johannesen. Han selger =Oslo og er grundig lei av gateprostitusjon. – Sexkjøpsloven må håndheves mye strengere. Jeg synes det burde vært forbudt å selge sex på gata også. Jeg har selv opplevd å bli stoppet av en nigeriansk dame. Først var hun hyggelig, men så kjente jeg en hånd oppi skrittet. Richard blir slett ikke fristet til å kjøpe sex av pågående gateprostituerte. Han er snarere litt redd for dem. – Jeg har ikke sett dem på dagtid, men om kvelden er det…
-
Geir sover med hetta på
– Litt om deg? – Jeg er helt ny selger av =Oslo. Til nå har jeg solgt åtte blader, i Lillestrøm og på Karl Johan. Jeg synes det var lettere på Lillestrøm. I Oslo er folk mer blaserte, og det er hard konkurranse med andre selgere og tiggere. Jeg kommer fra Hammerfest og var fisker som ung. Det er et hardt yrke, du kunne jobbe 24 timer i døgnet. Før brukte jeg amfetamin og hasj, nå er det alkohol. Jeg har vært i Oslo siden mai. I vinter var jeg noen måneder i Spania. – Hva er den største forskjellen på livet i Spania og Norge? – Det er jo…
-
Pappa, Gerhardsen og Skippergata
Jeg var godt opp i tredveåra før jeg fant ut hva faren min hadde jobba med. Da hadde han vært død lenge, så jeg fikk aldri selv spurt ham nærmere om jobben. Jeg visste hvor han jobba, hos Tandberg på Skullerud, men hadde aldri spurt noen om hva han gjorde der. Som barn så jeg for meg at han lagde radioer, TV-er, forsterkere og alle de andre miraklene Tandberg fylte hjemmet vårt med. Han måtte være et teknisk geni, og jeg var ganske stolt av det. Pappas skolegang stoppa under krigen. Han fortalte at det var fordi lærerne ble arrestert av tyskerne, og skolen måtte stenge. Jeg tror nok det var en viss skoletrøtthet involvert, for…
