Sylo er en konstruktiv islamkritiker

Mange tør knapt å ytre et kritisk ord om islamske ideer, av frykt for å bli satt i bås med nettroll og rasister. Sylo Taraku kaller seg kulturmuslim, og mener det er svært viktig å støtte muslimer som kjemper for å modernisere religionen.

«Hvilken religion tilhører du?» spurte politimannen som intervjuet Sylo Taraku da han kom til Norge som asylsøker fra Balkan. Det spørsmålet hadde han aldri fått før. Vi møter ham hos tankesmien Agenda, der han er rådgiver med ansvar for migrasjon, integrering og ekstremisme. I oppveksten hadde han ikke noe bevisst forhold til familiens religion, forteller han.

— Jeg visste at vi var muslimer, uten at vi gjorde noe ut av det. Når jeg spurte moren min hvorfor vi ikke spiste svinekjøtt, sa hun: fordi serbere spiser svinekjøtt og ikke vi. Det var ingen teologisk begrunnelse. Slik nordmenn feirer jul og påske uten å legge noe religiøst i det, slik var det for meg med de muslimske høytidene.

Sylo Taraku ble født i 1973 i Kossovo, som den gang var en del av Jugoslavia. Han lærte ikke om religion på skolen, det var et ikke-tema i det kommunistiske landet. Imamer så han nesten bare i begravelser. Etter kommunismens fall i 1989 ble han politisk aktiv, og demonstrerte mot Miloševic-regimet.

— Jeg ropte om demokrati, uten å vite så mye om akkurat det. Da jeg skulle i militæret, tenkte jeg det var best å stikke av. Faren min rådet meg til det, fordi utviklingen så dårlig ut.


Måtte tenke over identiteten

Sylo syntes Norge virket som et land med gode muligheter for en som ville ta utdannelse og skaffe seg et bedre liv. Noen fra hjembyen hans hadde allerede slått seg ned her. Da han kom hit, ble han overrasket over at det første folk spurte om, var noe svært personlig.

— Beboere jeg traff på mottaket ville også vite hvilken gud jeg trodde på. Da begynte jeg å spørre meg selv. Når du har reist til et fremmed land, blir identitet plutselig noe du må tenke over.

I Norge traff Sylo somaliere og arabere som kalte ham bror. Det var første gang han snakket med folk fra ikke-vestlige kulturer. På jakt etter en trygg identitet, havnet han fort i det muslimske miljøet. Der ble folk sjokkert over at han ikke visste noe særlig om islam, og tok ansvar for å lære ham opp.

— Jeg opplevde miljøet som svært inkluderende. Islam er en universalistisk idé, som ikke gjør forskjell på fattig og rik, hudfarge og etnisk bakgrunn. Det passet godt med de sosialistiske verdiene jeg vokste opp med. Det framsto også som et godt alternativ til den destruktive etno-nasjonalismen jeg flyktet fra.

Religiøs fanatisme var et ukjent fenomen i Sylos oppvekst. Islam forbant han med verdier som kroppslig renhet og solidaritet med de fattige. Der han kom fra, var det først og fremst de eldre som praktiserte religionen. Morfaren ba, men ikke Sylo og hans nærmeste familie. Da han selv ble mer aktivt religiøs, fikk han et problem. Det handlet ikke om sosial kontroll, men om hans egen samvittighet.

— Jeg ville leve som andre ungdommer i Norge, men det passet ikke med normene jeg mente var riktige. Jeg følte at jeg gjorde noe forbudt når jeg gikk ut på byen og traff jenter. Samtidig opplevdes det som banalt få å høre at hvis du gjør det og det, får du så og så mye belønning eller straff fra Gud. Jeg fikk et identitetsproblem, men jeg hadde det mye lettere enn andre unge muslimer jeg traff i Norge, som manglet friheten til å velge.


Kvinner var friere før

Mens Sylo leste filosofi og ble opptatt av menneskerettigheter, mistet han gradvis troen. Han ble ikke anti-religiøs, men vendte tilbake til identiteten som kulturmuslim, den han hadde før han ble flyktning. Han ble kjent med andre sekulære muslimer, som hadde helt andre erfaringer med islam fra sine hjemland. For dem var det vanskeligere å bevege seg inn og ut av religionen.

Tretten muslimske land har i dag dødsstraff for å forlate islam. Da Sylo ble kjent med mørkere siden av religionen, ble han en sekulær aktivist. Etter striden rundt karikaturtegningene av profeten Muhammed i 2005, ville han bli en brobygger. Han var med på å starte organisasjonen LIM (Likestilling, integrering, mangfold), som jobber med integreringsspørsmål fra et liberalt ståsted. I den nye boka «Frihetskampen i islam» gir Sylo en innføring i islams historie, som er fremmed for mange nordmenn.

— Det er viktig å vite at islam har vært annerledes før, og kunne vært annerledes i dag. Mange tilfeldigheter har gjort at teologien tolkes som den gjør nå, og at den politiske situasjonen er som den er. I Vesten har vi en lineær historieforståelse, der vi ser for oss at ting blir bedre med tiden. I muslimske land ser mange nostalgisk tilbake på tider med mer frihet. I hvert fall har kvinner hatt mer frihet før, i land som Afghanistan, Iran, Egypt og så videre.

I sosiale medier sirkulerer en video fra 1966, med Egypts president Gamal Abdel Nasser. På talerstolen i Kairos nasjonalforsamling forteller han om et møte med Det muslimske brorskapet, en bevegelse for islamsk vekkelse. Brorskapet ville ha påbud om å bruke hijab, sier Nasser i videoen. Dette utløser latter blant delegatene i nasjonalforsamlingen. Den gang var det slett ingen selvfølge at muslimske kvinner skulle gå med hodeplagget.

— På Facebook deler mine sekulære venner bilder av kvinner med miniskjørt i Egypt, Iran og Afghanistan. Bildene stammer ofte fra denne tiden. Da var nasjonalister og sekularister totalt dominerende i regionen, og de latterliggjorde islamistene.

I 1979 var det helt greit for kvinner å gå med kort skjørt og utildekket hår på gata i Kabul (foto: Francois Locon / Getty Images).


To ting sto i veien

Enda tidligere, på 1940-tallet, var Pakistans landsfader Muhammad Ali Jinnah langt mer sekulær og tolerant enn mange av landets nåværende ledere. Jinnah mente at religion var en privatsak, som ikke skulle politiseres.

— Jinnah var veldig inkluderende, og opptatt av å respektere religiøse minoriteter. Senere ble Pakistan mer og mer fundamentalistisk. Det skyldtes delvis konflikten med India, hvor den muslimske identiteten var viktig for å markere skiller, men også andre ting.

I 1977 tok general Zia ul-Haq makten i Pakistan gjennom et statskupp. Sharialover ble innført, og minoriteter ble forfulgt. En lov som forbød blasfemi var allerede på plass. Den ble innført av britiske kolonister i 1927, i en tid da det var vanlig med blasfemilover i Vesten.

I dag sitter rundt to hundre pakistanere fengslet for blasfemianklager, blant dem mindreårige og psykisk utviklingshemmede. Noen ble arrestert kun for å klikke «like» på et Facebook-innlegg.

Hadde de progressive kreftene vunnet den ideologiske kampen mot islamistene, kunne Midtøsten etter hvert blitt demokratisert, mener Sylo. Særlig to ting sto i veien: den kalde krigen og oljen.

Etter andre verdenskrig konkurrerte stormaktene om innflytelse, og inngikk allianser. Sovjetunionen støttet antiimperialistiske sosialister og nasjonalister, mens Vesten allierte seg med konservative muslimer for å bevare status quo. Saudi-Arabia ble nærmest skapt av briter og amerikanere, skriver Sylo i boka, og oljen styrket alliansen.

— Jeg mener Vesten støttet feil side. Saudi-Arabia hadde en ultrakonservativ ideologi, wahhabismen, som var helt marginal i regionen. Det er som om Ku Klux Klan skulle fått oljemilliarder til å spre sine verdier. Saudi-Arabia spredte islamisme og religiøs pietisme i hele Midtøsten, ved å finansiere moskeer og koranskoler, og gjennom litteratur og stipendordninger.


USA delte ut Koranen

Den kalde krigens logikk gjorde at Sovjetunionens støttespillere automatisk ble fiender av Vesten.

— Maktspillet dominerte, uten tanke på kulturelle og religiøse verdier. Koraner ble produsert i USA og delt ut til hellige krigere i Afghanistan, for at de skulle bli mer fanatiske og bekjempe russerne. Samtidig var kommunistene i Afghanistan moderne og progressive. De fikk kvinner til å gå ute med miniskjørt.

Etter den kalde krigen, ble mange tidligere autoritære stater i Europa demokratiske. Den arabiske verden opplevde det motsatte: sekterisme, autoritær undertrykkelse og islamistisk vekst. I dagens Pakistan fins anslagsvis 40 000 koranskoler, såkalte madrasaer, der millioner av fattige barn indoktrineres i radikal islam. Skolene er finansiert av wahhabist-regimet i Saudi-Arabia.

At islamistene fikk stor innflytelse i regionen, skyldtes at mye gikk galt på en gang, mener Sylo.

— Nasjonalistene sa de skulle frigjøre og modernisere den arabiske verden, det skulle bli utvikling og fremgang. Realiteten ble at de vestlige kolonimaktene fortsatte sine herjinger, samtidig som man tapte krigene mot Israel.

— I tillegg var det mye korrupsjon og fattigdom, sterk befolkningsvekst og utbredt analfabetisme. Når både frigjøring og utvikling mislyktes, organiserte islamistene seg som en opposisjonell kraft. De ville tilbake til islam, og kunne argumentere med at regionen var stor og sterk den gang islam dominerte.


Dyrket rasjonell tenkning

Islam stammer fra 600-tallet, da profeten Muhammed begynte å spre sitt budskap offentlig i Mekka, etter en åpenbaring fra engelen Gabriel. Religionen spredte seg raskt, og fikk en gullalder rundt 850-1250. Paradoksalt nok kunne islam være mer «moderne» og tolerant for tusen år siden enn i dag.

— I gullalderen er det ikke kjent at det fantes blasfemistraffer eller at homofile ble forfulgt. Muslimene diskuterte Aristoteles og dyrket rasjonell tenkning. Da arabiske land senere ble kolonier, ble de ofte negativt påvirket. I den muslimske verden var det mer toleranse for homofile, for eksempel, før de overtok Vestens intoleranse.

— Fra islams gullalder fins det homoerotisk kunst og poesi. Det var muslimer som gjenintroduserte den gamle greske filosofien for Europa, det som gjorde renessansen mulig. Den gang var Europa et barbarisk mørke, mens den muslimske verden kunne vise til oppfinnelser og vitenskap.

Det osmanske riket, der islam var statsreligion, besto fra 1299 og helt til 1923. Imperiet var svært pluralistisk, og fritt for større konflikter. Samtidig var Vest-Europa preget av ufred og intoleranse. Etter rikets fall, kom et nullpunkt for muslimene, da ingen muslimske land lenger kontrollerte seg selv.

— I dag drømmer mange i den muslimske verden om et kalifat, slik man hadde da muslimene var dominerende stormakt. Hadde man lyktes med nasjonalstater, slik som i Vesten, ville ikke savnet vært der.  

Det er ingenting i veien for at liberale, progressive tolkninger av islam igjen kan bli dominerende i Midtøsten, mener Sylo.

— For å gjøre islam forenlig med demokrati og menneskerettigheter, trenger man ikke å kopiere Vesten. Man kan like gjerne hente inspirasjon fra den islamske arven. Gir man fornuften større plass i teologisk tenkning, kommer resten av seg selv. Da må blasfemilovene fjernes og diskusjonen bli fri. Både kristendom og islam har hellige tekster som legitimerer vold og ekstremisme.

— I vestlig kristendom har teologer anerkjent de skadelige delene av sin egen tradisjon. Muslimer var mer tolerante da de var trygge på seg selv. I Det osmanske riket fikk minoriteter stor autonomi. De muslimske herskerne tolererte annerledes troende, fordi de var sterke og ikke følte seg truet. Det er ikke teologien, men først og fremst geopolitikken som har brakt fram islams verste sider.


Lettere å være fundamentalist

Kollapsen i islamsk intellektuell tenkning har skapt rom for fundamentalister og ekstremister. Progressive lærde blir tvunget til selvsensur, eller til å flytte fra muslimske land. Når de kommer til Vesten, bør vi møte dem med åpne armer, mener Sylo. I virkeligheten skjer ofte det motsatte.

— På mange måter er det lettere å være en fundamentalist enn en progressiv muslim i Vesten. Det er et stort paradoks. Religiøst konservative miljøer får statsstøtte til sine menigheter og organisasjoner, mens de sekulære stort sett må basere seg på frivillig arbeid.

— Vi kan sammenligne det med at en større gruppe nordmenn flyttet til et annet sted i verden, noen konservative religiøse og mange sekulære. Så er det kun de konservative som får ressurser til å bygge institusjoner. De utdanner norske barn i religion, sprer sine verdier og dominerer over de mer sekulære nordmennene, selv om sistnevnte er i flertall.

En grunn til at religiøst konservative holdninger får stort spillerom når de tilhører islam, er at vi behandler religionen mer som en rasegruppe enn som en ideologi, mener Sylo. Progressive muslimer, som deler den politiske venstresidens verdier og kritiserer konservativ islam, møtes ofte med skepsis nettopp fra venstresiden. Mens den samme venstresiden kritiserer de samme konservative holdningene når de kommer fra kristne.  

— Frittalende, progressive muslimer blir ofte tatt til inntekt for fortellingen fra ytre høyre om at islam er et problem. De kan til og med bli beskyldt for muslimhat. Samtidig blir frigjorte muslimer brukt av venstresiden som et eksempel på at integreringen går bra, at ikke alle muslimske kvinner går med hijab, at noen går på byen og står fram som homofile og gifter seg med etniske nordmenn.

— Når slike eksempler brukes i kulturkrigen mot høyresiden, må man også støtte kampene som gjør den individuelle friheten mulig. I en Fafo-undersøkelse oppgir 40 prosent av tenåringsjenter med hijab i Norge å være utsatt for sterk sosial kontroll.

Sylo forstår ønsket om å være varsom overfor minoriteter, men mener det er feil å forveksle religionskritikk med kritikk av sårbare mennesker. Poenget er enkelt: Ideer er ikke mennesker.

— Isteden for å se på islamkritikk som undertrykking av en minoritet, kan vi støtte muslimer som føler seg undertrykt i sitt eget miljø, og som ønsker mer frihet. Islam er ingen minoritet, det er en maktfaktor, verdens nest største religion.

— Den hatefulle islamismen er ikke kokt i hop av fattigfolk, den utvikles og spres kynisk av noen av verdens rikeste og mektigste. Mange av venstresidens viktigste saker, som likestilling, ytringsfrihet og homofiles rettigheter, har oppstått i kamp mot religiøs konservatisme. Derfor bør venstresiden stolt og tydelig fremme sine kjerneverdier i møte med alle religioner, ikke bare i møte med kristendommen.

Vil ha norsk imamutdanning

Sverige hadde lenge en lov der aldersgrensen for ekteskap var 18 år, mens foreldre med innvandrerbakgrunn fikk lov å gifte bort døtre i 15-årsalderen, basert på loven i sitt hjemland. Dette eksemplet viser hvordan sårbare individer blir tapere når myndighetene ikke setter ned foten for konservativ praksis.

Etter høyt profilerte æresdrap på begynnelsen av 2000-tallet, ble den svenske loven endret. Man innså at det var viktigere å beskytte minoritetsjenter enn minoritetskulturer. I Norge ble det straffbart å tvangsgifte døtre i 2003, men vi mangler et visumregime som kan hindre at hatpredikanter slipper inn i landet.

Sylo har et forslag til hvordan vi kan forebygge religiøs fundamentalisme i Norge. Han mener vi bør tilby en norsk utdannelse for imamer. Da kan norske muslimer diskutere teologi og filosofi på egen hånd, uavhengig av fatwaer og veiledning fra lærde i autoritære regimer.

— I dag importerer vi imamer som kan lite om det norske samfunnet, og som ikke snakker norsk. De kjenner ikke den verden norske muslimer lever i, og har dårlige forutsetninger for å gå i dialog med storsamfunnet. Etter min mening bør norske moskeer bli mer inkluderende, demokratiske og likestilte. Dette kan man faktisk gjøre noe med gjennom politiske tiltak.

Sylo mener moskeene i Norge har vel mye makt i forhold til sekulære krefter i det muslimske miljøet. Politikere henvender seg ofte til de som representerer institusjoner. De snakker for lite med individuelle muslimer som lever vanlige liv, mener Sylo, men det fins unntak.

— Arbeiderpartiets Jan Bøhler støtter tydelig muslimer som ønsker likestilling, menneskerettigheter og ytringsfrihet. Det mener jeg er rett tilnærming. Det er viktig å vite at et fenomen som hijab er kontroversielt også blant muslimer.

— Filmskaperen Deeyah Khan måtte rømme fra Norge i 1995, etter hets fra konservative muslimer. Hun sier at tausheten fra storsamfunnet, kvinnebevegelsen og det norske menneskerettighetsmiljøet knuste hjertet hennes. Slike svik fra liberalt hold har styrket høyrepopulistene i land etter land i Europa.


Fikk planlegge terror i fred

Jihadisme er en militant form for islamisme som blomstret opp på 1980-tallet. Jihadistene følte seg ofte friere når de kom til Vesten, forteller Sylo. I muslimske land ble de forfulgt.

— Autoritære regimer følger med og undertrykker elementer de ser på som farlige, mens Vesten har tillatt jihadister å organisere seg og planlegge terror. Et godt eksempel på hvor naive vi var, så vi etter attentatet på forlagssjef William Nygaard i 1993.

— Politiet lette etter alle andre forklaringer enn fatwaen mot forfatter Salman Rushdie. Det er helt utrolig at de brukte mange år på å forstå sammenhengen. Det fantes lite kunnskap om islam, og det preger debatten den dag i dag. Vi lærer ikke om den muslimske verden på skolen, hva slags erfaring og kulturarv muslimer har med seg.

I dag har om lag fem prosent av den norske befolkningen bakgrunn fra muslimske land, i alt rundt 250 000 mennesker. Rundt 150 000 av dem er medlemmer av registrerte muslimske trossamfunn. Sylo mener det er viktig å få fram at disse er muslimer på mange forskjellige måter.

— Konservative talspersoner har ofte uttalt seg på vegne av alle muslimer i samfunnsdebatten. Vi trenger progressive stemmer, som kan vise muslimsk ungdom at de har flere valg når de søker en identitet. Heldigvis har mangfoldet kommet bedre fram de siste årene. På Balkan, der jeg kommer fra, ser man ikke forskjell mellom kristne og muslimske kvinner ute på byen.

— Det samme er tilfellet i byer som Beirut, Istanbul og Tunis. Tunisia er en rollemodell som viser at islam kan kombineres med demokrati. Det er i dag det eneste muslimske landet som betegnes som fritt i Freedom Houses demokratiindeks. Hvilken versjon av islam skal bestemme muslimenes skjebne i tiden framover? Vi har et ansvar for å vise de modige progressive stemmene at de ikke står alene.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo juni 2020.