
Sulten som en bjørn
Aldri før har det vært mer gourmetmat i avispaltene og på tv-skjermen enn de siste årene. Kan det bli for mye av det gode, bokstavelig talt?
Tekst: Even Skyrud
Illustrasjon: Kristian Hammerstad / byHands
Jeg har en kompis, la oss kalle ham Kjetil, som er mye smartere enn meg. Han er velutdannet, reflektert og skriver bøker om greier som litteraturteori og politikk, og gjerne hvordan de to temaene henger sammen. Min strake motsetning, med andre ord, men det er alltid interessant og lærerikt å slå av en prat med ham. I hvert fall så lenge vi unngår visse temaer. Gjør vi ikke det, kan samtalen raskt bevege seg fra elevert til Kjetils banning gjennom sammenbitte tenner, og jeg må finne en unnskyldning for å komme meg i sikkerhet. Dessverre er det ett av disse temaene jeg finner vanskelig å unngå. Et som ikke bare spiller en stadig større rolle i mitt eget liv, men som også gradvis har tatt større og større plass i kulturen og offentligheten i Norge og verden: matlaging.
Er mat smart?
Det som gjør Kjetil så rasende, er generelt den plassen og statusen kokkelering har fått, og spesielt det intellektuelle alibiet formidlingen av den preges av. Akademikere som skriver om råvarenes historie eller lager pretensiøse tv-dokumentarer om det samme, kjendiskokker som dyrkes som kunstnere og ikke minst deres ofte overprisede kulinariske kreasjoner. Mat er næring, mener Kjetil, og vår dyrkelse av den er det ypperste symbolet for vestens dekadente endetidsdans. Han har en alliert i danske Hassan Preisler, som i podkasten «Norsken, svensken og dansken» fortalte at han skygget unna Michelin-restauranter, av samme grunn.
Slakt av gjestene
Jeg har ikke spurt, men er sikker på at både Kjetil og Hassan ville frydet seg over spillefilmen «The Menu», som gikk på kino sist vinter. Filmen er et sadistisk, skadefro oppgjør med den type eliterestauranter de begge avskyr. Steder vi matinteresserte ser på som templer, hvor vi møtes for å tilbe vår tids halvguder, kjøkkensjefene. Det er nettopp disse restaurantgjestene «The Menu» retter det hardeste skytset mot, bokstavelig talt. Filmen har blitt anklaget, eller berømmet, alt etter hvordan du stiller deg til fenomenet, for å ta livet av denne type mattempler, ved å gjøre det mildt skamfullt å spise der, men også ved å peke på de utålelige forholdene kjøkkenpersonalet jobber under.
Den 9. januar i år, dagen etter at «The Menu» ble lansert på strømmetjenesten Disney+, stengte restauranten Noma i København dørene for godt. Stedet ble regnet som verdens beste restaurant, og var helt klart en inspirasjonskilde for filmen.
Bjørnen sover ikke
Men selv om «The Menu» avslørte dette segmentet av matverdenen, er ikke interessen for matlaging blitt mindre hverken blant storbyhipsterne eller i populærkulturen. Emnet tar egentlig større plass enn noen gang tidligere. Ikke minst skyldes dette den eminente, kritikerroste tv-serien «The Bear», hvis andre sesong nylig ble sluppet. Og jammen spiller nå nedlagte Noma en viktig rolle også her. Det hadde jeg ikke sett for meg etter første sesong, som nesten i sin helhet foregår på det trange, steikende varme kjøkkenet i en sandwichsjappe i Chicago. Noe av det kritikerne berømte serien aller mest for, var hvordan den klarte å formidle det intense presset det innebærer å både jobbe på et kjøkken og drive et serveringsted. Selv måtte jeg pause enkelte episoder for ikke å bli helt utslitt. Hvis du også elsker matlaging og kunne tenke deg å jobbe på et restaurantkjøkken, bør du se «The Bear» først. Det kan hende du ombestemmer deg.
Matro
Jeg holder meg i hvert fall på kjøkkenet hjemme, hvor jeg kan gjøre ting i eget tempo. Det gjør meg ingenting å bruke et par timer på middagen. Tvert imot, egentlig. Ved siden av å gå i skauen, er det å lage mat det som gir meg størst ro og lykkefølelse. Det til tross for at det aller meste av tiden brukes på arbeid mange finner ensformig og kjedelig, som hakking av løk og skrelling av poteter.
Jeg har blitt fortalt at dette er de to oppgavene ferske rekrutter på restaurantkjøkken ofte blir satt til de første månedene. For å herdes, kan hende. I motsetning til pastatvinning og anretning med pinsett er ikke dette grovarbeidet spesielt sexy, og har derfor ikke blitt skildret så ofte på skjerm og lerret. Film- og serieskapere har heller ikke vært så opptatt av å skildre det hverdagslige slitet hjemme på kjøkkenbenken, selv om det er det nærmeste de fleste av oss kommer livet i «The Bear». Men det finnes i alle fall ett unntak.
Meditasjon med schnitzel
Hvert tiende år kommer magasinet Sight & Sound med sin toneangivende, oppdaterte liste over tidenes beste filmer. I desember 2022 var det, til manges store overraskelse, en belgisk film fra 1975 som tronet øverst på listen: «Jeanne Dielman, 23, quai de commerce, 1080 Bruxelles». Filmen ble med dette den første som er kåret til både den beste og den kjedeligste filmen gjennom historien.
I litt over tre og en halv time følger vi husmoren Jeanne gjennom daglige gjøremål. Husarbeid og turer i matbutikken brytes kun opp av tause måltider med Jeannes fremmedgjorte, voksne sønn og diskrete besøk av kunder som kommer innom for å kjøpe sex av henne. Og matlaging, da. Som med alt annet i filmen må publikum være med på hele prosessen. Når Jeanne skreller poteter, må vi se på det i de ti minuttene det tar å skrelle dem ferdig. Når Jeanne banker en schnitzel, må vi se på til hun er fornøyd med hvor flat den er. Det er underlig hypnotiserende, litt som å lage mat selv. Til slutt merker du ikke at tiden går.
Topplasseringen på Sight & Sounds liste betyr at denne filmen endelig blir mulig å se på filmklubbene igjen, og jeg har store planer om å dra med min matkulturskeptiske venn Kjetil inn i kinomørket. Jeg kan ikke tenke meg en bedre måte å få bekreftet hans syn på matlaging som en ren nødvendighet, men likevel noe vakkert.
Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 9/2023.

